Les om prøveturen av svikefulle Eva. Hun gav meg en lærepenge jeg sent vil glemme.

 

Ønsker du et elektrisk alternativ som virkelig er et alternativ til tradisjonelle motorsykler? Da er kanskje Eva fra Energica et reelt alternativ? Dette tenkte jeg på vei til lansering av sykkelen på Fornebu 20 mai. Den lille Italienske motorsykkelfabrikken Enegica hadde valgt Norge da de skulle lansere sin modell nummer 2 i rekken. Neppe tilfeldig da Norge er et av de mest utbygde landene med tanke på ladestasjoner for El-kjøretøy.

Den første modellen Ego, står allerede klar for salg i Car Point. Det er en fullblods sportssykkel sykkel, og kjøpegruppen begrenset. Dette har Energica tatt konsekvensen, og tilbyr nå en sykkel med sittestilling som nok passer atskillig flere.

Kjetil; innehaveren, tar i mot oss i sine flotte lokaler i enden på Telenor Arena på Fornebu. Sykkelen blir introdusert av Andrea, en tynn ung velkledd Italiener fra den Italienske fabrikken.

Etter at alle fakta er presentert er det klart for prøvekjøring. Kun to eksemplarer finnes av denne sykkelen i hele verden; prototyper med andre ord. Av disse to er kun en utstyrt med ABS. Bike-journalistene er forholdsvis sleipe, og unnskylder seg med at de har det fryktelig travelt for å kunne få prøvekjøre først. Tiden de bruker på seansen tyder på at de har det alt annet en travelt, og det drøyer over en time før de er tilbake. I mellomtiden har jeg fått testet en Zero motorsykkel, Sykkelen er overraskende lett. Den lille loppa har tre innstillinger på effekten, og på fulleffekt drar den godt av sted.

 

Været som har vært grått, går mere og mere over i regn. Når det er klart for vår prøvetur er veiene plaskvåte, og vannet skummer på asfalten enkelte steder. I det jeg løfter sykkelen av støtta skjønner jeg at dette er noe helt annerledes en Zero´en jeg akkurat har kjørt. Sykkelen veier 280 kg, og minner meg litt om min egen MT-01 i vekt og sittestilling.  Sammenligningene blir enda mer reell i det jeg vrir på gassen. Et enormt moment gir seg til kjenne. 160 newton, er ikke til å spøke med. Min egen MT-01 har nesten det samme, forskjellen er at her har du det fra første bevegelse på gassrulla.

Vi kjører E-18, og tar av mot Bygdøy. På turen har jeg fått testet de ulike moduser, og fornuftig nok funnet ut at «RAIN» nok er det som passer best på dagens føre. Prøveturen er stort sett mislykket på grunn av alt vannet. Vi stopper allikevel for å gjøre noen bilder i en sving. Kjetil skal ta bildene, og stiller seg opp i veikanten.  Jeg tar en test i lav hastighet, og det går ganske greit. Jeg dirigerer Kjetil på plass i bedre foto-posisjon, før jeg lar Eva ta i litt mer. Vi får til et ganske greit nedlegg, helt på grensen av hva det føret tillater. Så kommer den store overraskelsen. Jeg er ferdig med svingen, og begynner å rette opp. Som vanlig møter jeg med gassen for å kompensere for at hjulene igjen nærmer seg loddrett posisjon mot asfalten. Eva har imidlertid et så enormt dreiemoment at bakhjulet drar seg løst i det jeg tøtsjer gassen. Opps der ligger jeg og seiler bortover asfalten med Eva delvis under og foran meg. Det hele har gått så fort at jeg ikke fatter hva som har skjedd før det er for sent. Eva har vært nådeløs ovenfor min lille feil. Siden jeg var ferdig med svingen er heldigvis ikke retningen noe problem, og vi holder oss på veien, selv om ferden går over i motsatt kjørefelt.

Kjetil kommer løpende, og lurer på hvordan det har gått med meg. Sykkelen ofrer han ikke en tanke. Vi konkluderer med at sykkelen ikke er kjørbar, og bestiller transport tilbake til Fornebu. Mens vi står deg i veikanten stopper Terje Håkonsen, og lurer på hvordan det har gått. Terje er El- entusiast, og kjører naturligvis Tesla. Han skal hjelpe Kjetil med promoteringen av syklene.

Vel tilbake på Fornebu kan vi konstatere at Eva har langt mindre skader en selvfølelsen min. Kun en fothviler, bremsehendel og et sidedeksel er ødelagt. For meg viser det seg at kjøregleden og følelsen på vått underlag har fått seg an alvorlig skrape. Hvordan i all verden har de klart å produsere en motorsykkel med et så stort moment, uten å utstyre den med noe så enkelt som en traction-kontroll. I hvertfall dersom de har tenkt at dette skal bli en mc for hvermannsen. Mine to siste sykler har vært utstyrt med dette. Resultatet har vært at jeg har kunnet kjøre på utslitte bakdekk i regnvær når det har vært nødvendig. Ved det minste lille problem har elektronikken hjulpet meg.

Konklusjonen på denne opplevelsen har vært at et så stort moment slettes ikke er å spøke med, og moment er noe Eva har plenty av. Sammenligningen med min egen MT-01 er treffende på mange måter. Tyngden på sykkelen, momentet, og at sykkelen på meg virker litt tungkjørt. Hvordan fabrikken tør å slippe motorsyklister ut på veien uten å utstyre dette beistet med en traction-kontroll begriper ikke jeg. Her har fabrikken en jobb å gjøre, teknikken har jo alt vært tilgjengelig i mange år.

Konseptet med en mc som tar lading så hurtig som denne, og som har såpass god rekkevidde, tar imidlertid El-konseptet et lang skritt videre. Kanskje litt slik som Tesla har revolusjonert el-bil verden. Vi får se. Vi motorsyklister er vel forholdsvis konservative, og for mange av oss er vel selve lyden halve kjøreopplevelsen.