Korsika, denne lille gjenstridige fransktalende øya har alltid virket forlokkende, der den ligger i Middelhavet, mellom Sardinia og fastlands-Frankrike. Klimaet er perfekt nå tidlig i september. Det er bare å mate på. Veiene er rått svingete, og underlaget har godt grep. Fotpinnene på GSén skraper rett som det er i bakken, der vi kaster syklene inn i sving etter sving. Det er som om disse svingete veiene aldri tar en pause. Inn i svarteste skauen, langs kanten på trange bratte raviner, og høyt opp på nakne høyfjellsplatå. Vi er i motorsykkelparadis.
Vi har alt noen fantastiske dager på Sardinia bak oss. Naturen varierende og spennende. Vi har kjørt veier så nære en racing-bane du kan komme. Nå venter Korsika. Jeg har med meg tre kamerater på guttetur denne gangen, Christian, Jon S. og Jon O. Alle erfarne motorsyklister i sin beste alder. Turen har vi fått anbefalt av en østerisk hotelldirektør Ernest, som vi har pleid å bo hos på våre turer i Alpene. Når en motorsyklist fra Sør-Tyrol, rett ved Paso Stelvio kan anbefale en tur ned hit, sier det seg selv at opplevelsene og kjøringen måtte være bra. Vi hadde studert kartene under planleggingen av turen, og funnet ut at begge disse øyene nok kunne gjøres unna på en ukes kjøring. La det være sagt med en gang, planlegg gjerne turene separat. Begge øyene er vel verd egen tur, og veier er det nok av på begge øyene.
Vi er tidlig oppe, for å nå fergen med avgang kl.10 til Korsika. Jeg har vært ute på morgentur i byen, og samtidig inspisert tårnet som ligger helt på nord-spissen av øya. For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke slike runde tårnstrukturer som kalles «nurager» på Sardinia.
Været er strålende, og vi får parkert syklene på bildekket, inntil skipssiden. Der får hver og en av dem en stropp rundt seg. Det er stille vann i dag, og vi finner oss en plass i solen på dekk, blant alle de andre passasjerene. Båten er stappfull, men jammen sitter noen norske damer ved siden av oss på dekk. Etterhvert som vi nærmer oss Bonifacio oppdager vi hvor spektakulær øya og innseglingen er. Bonifaciostredet har flere øyer og skjær.
Dette medfører at farvannet er vanskelig å seile i. Om kaptein Jack Sparrow skulle ønsket seg en favoritt-havn måte det være akkurat her. Fjellveggene er loddrette med klipper som sjøen har bearbeidet i millioner av år. Innseilingen er trang mellom disse klippene. Jeg kan se for meg hvordan ei sjørøverskute kan smette inn her og bli borte. På toppen ligger deler av byen helt ut på kanten. De ytterste husene ser ut som om de kan vippe ut i havet når som helst. Øya Korsika er betydelig yngre en Sardinia. Her er fjellformasjonene mye spissere, mens de på Sardinia har vært rundere. Dette gjør også at været på Korsika kan være mye mere varierende enn på Sardinia. Her er forholdene nesten som på Vestlandet, og øya er særdeles grønn og frodig.
Korsika har oppfostret selveste Napoleon Bonaparte. Hærføreren som gjorde Frankrike til en dominerende stormakt i Europa fra årene 1790, og fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i Ajaccio på Korsika, og ble som 15 åring sendt til Paris for å få militær utdannelse. Han ble general allerede i 1792, og keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på Napoleon som en forræder, og hans familie ble drevet ut av sine hjem i Ajaccio. Napoleon gjorde imidlertid familien til konger av erobrede land. Korsikanerne fikk ikke øynene opp for ham, før etter hans fall. Han ble da også feiret i Ajaccio med fyrverkeri og prosesjoner. Dette er en tradisjon den dag i dag.
Det er varmt, når vi tar på oss utstyret og kjører i land. Jeg er den eneste med GPS, og må vente på gutta som har kjørt i feil retning. Det pipler av svette under hjelmen. Det er sikkert over 30 grader her nede i Bonifacios gryte. Vi kommer oss etterhvert på riktig vei, og setter kursen mot Porto Vecchio, en ganske kjedelig vei, før vi setter kursen opp mot fjellene i retning Corte. Veien slynger seg snart oppover bratte fjellsider, og vi kommer raskt opp i ganske stor høyde (mere enn 1000 moh.). Vi stopper for en fotoseanse. For å få tatt noen fine bilder kjører gutta litt tilbake, før de kommer mot meg igjen. De er imidlertid blitt tatt igjen av en liten AMG Mercedes med V8. Sjåføren som er voksen, har en flott dame ved sin side. De morer seg stort over å ligge i hæla på 2 x Jon, som jakter råe svinger. De vinker begeistret til oss når vi senere passerer dem oppe i en liten fjellandsby.
Veiene snirkler seg oppover i fjellene. Asfalten er god og svingene krappe. På Sardinia har vi kjørt mye på 3 og 4 gir. På mange av strekkene her på Korsika, ligger vi i 1 og 2 gir. Vi finner en koselig fjellandsby, og det er tid for lunsj. Det er ikke så mye å velge i på menyen, da den lille restauranten har hatt 600 middagsgjester dagen i forveien. Vi kan velge mellom kylling, men den smaker utmerket. Christian som normalt bare aksepterer en indrefilet, eller entrecote til lunsj, er glad bare han får mat. Han har dagene da vi ikke fant noe sted å spise på Sardinia friskt i minne.
Vi tar igjen en annen GS 1200 tilsvarende våre i et lyskryss. Sykkelen har også passasjer, og jeg ser de to snakke med hverandre mens de venter på grønt. Passasjeren viser føreren tommel opp, og etterhvert forstår vi hva de to har snakket om. Det er en virkelig god motorsyklist vi har foran oss. Han setter avsted i et godt tempo, og øker på etterhvert. Sporvalget er perfekt, og det er utrolig morsomt å ligge på hjul. Milene går unna både på tørt og vått føre. Jeg må si jeg er imponert over denne ekvipasjen. Det er som de danser på veien. Raskt, jevnt, sikkert og feiende flott. Alt har jeg fått fanget på hjelmkamera mitt. Dagen i forveien snakket vi med noen engelskmenn som skulle over til Korsika kvelden før oss. Nå tar vi dem igjen. De er absolutt ikke av det erfarne slaget, og det virker nærmest som om de har parkert når vi suser forbi dem.
Vi må dessverre stoppe for å orientere oss, og mister det morsomme følget vårt. Vi skal over Col De Verde, som danner grensen mellom fjellmassivet Monte Renoso i vest, og Monte Incudine i øst. Veien er en del av «Route of Tree Passes». I det vi kommer over åpenbarer det seg en flott utsikt mot nord på øya. Fjellet er stort sett dekket av en ganske åpen furuskog. Fjellsidene er bratte, og svingene utrolig krappe. Du skal passe litt på her på Korsika. Utrolig mye husdyr beiter ute i naturen. Du trenger ikke bli overasket over å møte små svarte griser, eller ei ku midt i veien rundt neste sving. Enkelte steder er det så mye buskap som har gått i veien, at denne er sleip og glatt etter alskens ekskrementer fra dyrene. Ikke er de skvetne heller disse firbeinte. De har det slettes ikke travelt med å flytte seg for oss.
Vi ankommer Corte utpå ettermiddagen, og det er på tide å finne et hotell for dagen. Byen viser seg å være stappfull, men på GPSèn finner vi et hotell et par mil utenfor, i skogen. Hotel Paesotel E Castelle viser seg å være en liten perle, og vi nyter et par halvlitere utenfor, før kjøleutstyret forsvinner av. Betjeningen er ikke helt begeistret for alt utstyret vi har slengt fra oss i resepsjonen. Vi inntar et nydelig måltid, med lokale viner, som avsluttes med oster og «Portvin» ala Korsika. En perfekt avslutning på dagen. Korsika har gitt mersmak, og vi gleder oss til hva de neste dagene vil bringe oss.
Vi er oppe i åttetiden. Det er helt vanlig på disse turene. Etter en god frokost, laster vi opp syklene, og setter avgårde. Det er imidlertid ikke mye å laste opp. Med litt god planlegging er det ikke mye du trenger å ha med på en slik tur. Alt får plass i en liten pakksekk bakpå salen. Selv har jeg bestilt toppboks, men det er mest for å kunne låse ned kamerautstyret. Været er sånn tålig denne dagen også. Det betyr lettskyet, og 25 grader. Ideelt kjørevær med andre ord. Vi har funnet ut at det tar lengre tid å kjøre her enn først antatt. En tur helt til nordspissen vil bare skape stress for oss i etterkant. Vi setter derfor kursen vestover mot den lille innsjøen «Lac de Calacuccia». På veien hit passerer vi masse veteranbiler, som kjører rally.
Vi har fulgt veien nord et stykke, nå tar vi vestover og kjører inn i Scala de Sta Regina. Veien snor seg innover denne lange ravinen av rød granitt. Det er lite vegetasjon her, men einer klorer seg fast på bergene. Det er stupbratt ned, og på bunnen av ravinen dannes mange naturlige bassenger. Vi nærmer oss den ville vestkysten av øya. Østkysten av Korsika er lav og jevn, mens vestkysten er høy med mange odder og bukter. Vi er nå rett syd for øyas høyeste fjell Monte Cinto 2706 moh. Vi kjører rundt den lille innsjøen «Lac de Calacuccia», noe som skal vise seg å være en tabbe. En religiøs tilstelning i byen har samlet tusenvis av mennesker, og vi kjører i kø, og har et svare strev med å komme ut av byen.
Etter å ha kommet ut av all trafikken fortjener vi en kaffestopp. Denne inntas i strålende sol på kafe ved siden av et skisenter. Deretter følger vi noen spektakulære veier langs en vanvittig bratt og dyp kløft, nesten mot avgrunnen. Vi kommer ut til vestkysten ved byen Porto. Svingene er så krappe og tette at det ikke kan beskrives; dette må oppleves.
Fra Porto kjører vi sørover langs Les Calanche. I dette området finner du de fantastiske «Red Rocks». Røde hullete steinformasjoner som går loddrett opp fra havet. Her finnes noen fantastiske utkikkspunkter, og vi inntar lunsj på en restaurant som ligger fantastisk til. Maten er dyr, og ikke noe videre å skryte av, men utsikten er fantastisk. Kanskje er dette et av Korsikas vakreste områder. Veien snirkler seg bratt oppover og rundt disse merkelige klippene. Vi følger vestkysten et stykke mot Ajaccio som er dagens mål. Så tar vi inn i landet igjen ved Sagone, og følger noen fine svinger oppover igjen i landet, til vi kommer til Vico. Herfra følger vi D1, en skikkelig dårlig snirklete vei sydover igjen. Dette er skikkelig GS-veier. Utrolig dårlig asfalt, og så svingete at du kun kjører på 1 og 2 gir. Jeg storkoser meg, selv om jeg må stå i mange av partiene. Christian savner sin Pan European, og finner seg slettes ikke til rette på GSèn. Han er glad når veien endelig tar slutt. Jeg skjønner egentlig ikke hva han klager på, han har da holdt et godt og sikkert driv på alle strekkene.
Vi kommer ut til kysten igjen. Forbi oss suser en Verys 650 i vill fart. Ikke nok med at kjøringen er fullstendig uforsvarlig; bakpå sitter også passasjer, og ingen har kjøleutstyr. Etter litt GPS trøbbel ankommer vi Ajaccio og finner hotellet, som ligger med flott utsikt langs havet. Etter gårsdagens erfaring har vi bestilt rom på forhånd. Etter en dukkert i bassenget finner vi en hyggelig liten gourmet restaurant nede på stranden. Maten og vinen er aldeles nydelig. Selskapet særdeles hyggelig.
Det er klart for siste etappe på Korsika. Jeg er tidlig oppe, og går en rask tur langs sjøen før de andre rekker å komme opp av sengene sine. Dagen skal ta oss tilbake til Bonifacio, derfra med ferge tilbake til Sardinia. Vi skal overlevere syklene utpå ettermiddagen. Turen sørover tar oss først på hovedveier, før vi atter trekkes opp i fjellene til fine veier, med krappe svinger, og god asfalt. Svarte smågriser løper over veien. Været er strålende, og vi ankommer Bonifacio i god tid før fergeavgang. Dette gir meg mulighet til å utforske denne lille byen som ligger helt på sydspissen av øya, med drøye 3000 innbyggere. Dette er en av de mest spesielle byene i hele Europa. Deler av byen ligger på toppen av kalksteinklippene som stuper rett ned i Middelhavet. Bygningene på toppen av klippene ser ikke bra ut, og man undre seg over hvor lenge byen kommer til å eksistere. Denne delen av byen «Haute Ville» skilles fra den nedre byen ved havnen, av en bratt bakke. Som man forventer av en slik by er det godt utvalg av restauranter, barer og hoteller. Til tross for dette gir det absolutt middelalder-følelse å spasere rundt i de trange gatene. Jeg følger klippekantene sør og østover, og får etterhvert en kjempeutsikt mot Bonifacio.
Fergen tar oss tilbake til Sardinia, og vi ankommer utleiekontoret i fem tiden. Lettet overleveres sykkelen skadefri, med tanke på den skyhøye egenandelen ved skade (3000 euro). Nok en fantastisk dag og tur er over, og vi kan feire med en avskjedsmiddag på en av Olbias fortausrestauranter. Christian får seg en velfortjent biff igjen.
Vi har hatt noen fantastiske dager på motorsykkel her nede. Først på Sardinia, så Korsika. Ernest hadde skrytt av Sardinia, og siden dette var den største øya satte vi av flest dager her. Skulle vi vurdert turen på nytt, med bakgrunn av erfaringene fra denne, hadde nok prioriteringen blitt litt annerledes. Da hadde vi nok prioritert flere dager på Korsika. Veiene er krevende på begge øyene, men klart mest utfordrende på Korsika. Værmessig er nok Sardinia mere stabilt. Vi kan anbefale begge øyene på det varmeste. Takk for følge – Adieu La Corse.
Kort om Korsika
Korsika er en fransk øy og region i Middelhavet vest for Italia, og like nord for Sardinia.
Korsika har opp gjennom historien vært handelskoloni for en rekke kulturer, bl.a. etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier. Fra 400-tallet f.Kr. var Korsika under Kartago, og under den første punerkrigen ble øya erobret av Roma (238 f.Kr.).
Året 1729 var startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. En rekke uroligheter på 1700-tallet førte til at Genova 1768 solgte øya til Frankrike. Øya ble under den annen verdenskrig erobret av Italia, men ved Italias kapitulasjon 1943 overtok tyskerne, som evakuerte Korsika en måned etter.
Separatistorganisasjonen Front national de libération de la Corse (FNLC) gjennomførte i 1980-årene flere hundre attentater og bombeaksjoner.
I 1991 fikk Korsika utvidet indre selvstyre med bl.a. et eget parlament og en øy-regjering. I 2000 lanserte den franske regjeringen en ny selvstyreplan for Korsika. Så sent som i 2005 har det vært vold og bombeaksjoner i kampen for selvstendighet. Til tross for dette er ikke Korsika generelt et farlig sted for turister. Men det er viktig å være klar over de politiske spenningene på denne vakre og værbitte øya.
Både plante- og dyrelivet har middelhavslandenes preg. Øya har tradisjonelt hatt stor utvandring til resten av Frankrike, og befolkningen preges av en høy gjennomsnittsalder. Korsika har drøyt 300 000 innbyggere. De to største byene er Ajaccio med ca. 55 000 innbyggere og Bastia med ca. 40 000 innbyggere.
Turismen er mange steder den viktigste inntektskilden, spesielt i kystbyene, og Korsika har både fly og båtforbindelse med Frankrike og Italia, så det er fult mulig å nå øya med egen sykkel.
Fly tur/retur 2.500 til 3.000 kroner (Olbia Sardinia). Vi tok Lufthansa ned, og Norwegian hjem. På tur ned hadde vi 2 mellomlandinger, hjem hadde vi en. Dette fordi vi dro i september.
Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 920 euro for 7 dager. Da er 150 km. pr. dag inkludert i leien. Vi forhandlet oss frem til 500 km ekstra inkludert for disse dagene. Egenandelen er da 3.000 euro. Dersom du ønsker redusert egenandel til 750 euro betaler du 25 euro pr dag i tillegg.
Fergetur (50 min.) fra Santa Teresa Gallura til Bonifacio Korsika, ca. 37 euro hver vei. Flere fergeselskap trafikkerer denne strekningen.
Mc-avisa nr. 2 2016
