Stikkordarkiv: Liermc

Turen mot de Franske alpene 2010

Høsten 2009, begynte noen av oss å planlegge tur til alpene. Av de som tidligere hadde vært med, var det fem stk som kunne tenke seg å være med. Billetter til ferge ble bestilt, så var i vertfall tidspunktet bestemt. Etter noen måneder kom det enda en deltaker på banen, vi ble nå totalt 6 stk. 2 som både røyker og snorker, en som snorker litt, og 3 som ikke lider av noen laster.

Deltakere:

Bjarne Lillemoen, Bjørn Are Mikkelsen, Kyrre Hagen, Christian Fredrik Claudi, Morten Ravndal og Jon Storheil. (rekkefølge som over).

IMG_1223

Avreise  1/6

Avreisedagen ble noe stressende for undertegnede. Kvelden før, ble det konstatert at sykkelen hadde feil på el-anlegget, som tappet sykkelen for strøm. I tillegg virket ikke kjølevifta. Etter å ha forsøkt å fikse dette på egenhånd ble Bjarne kontaktet. Da var vi to stk som ikke forsto noen verdens ting. Kl 08.30 på avreisedagen, møtte jeg derfor opp på verkstedet til Jan Sørnes, og fikk utlevert en polsk mc- mekaniker, (forresten en meget flink en).  Kl 12 var sykkelen klar, kun enkle feil selvfølgelig. Etter en liten spøk med resten av gutta ventet jeg derfor på dem på Hjortneskaia, klar for avreise. De hadde fått melding om totalhavari på sykkelen.

IMG_1226

Vel ombord på Color Magic, ble det som vanlig øl på soldekket, etterfulgt av middag, show og en liten stopp i baren før vi inntok køyene. Enda luktet jo støvler og kjøreklær bærre lækkert, så 3 mann pr lugar var jo ingen sak. Utover at en norsk dame ville ha en forklaring av Christian på tysk, skjedde det lite. Da Christian spurte om de heller kunne ta samtalen på norsk, ble den lille eldre damen svært lettet.

2/6

Vi gjør oss klar for en lang dag på syklene. Planen var å nå Pfunds i 21 tiden. Etter ett par mil på autobanen må vi stoppe. Sykkelen til Bjørn Are viser seg å være ustabil allerede i 130 km/t. Vi omrokerer på toppboks og pakksekk for å forsøke å utbedre dette. Det virker i vertfall en stund. Etter 12 mils kjøring ser jeg imidlertid ett av de verste syn jeg noen gang har sett. Bjørn Ares sykkel begynner å wobble. Det blir rett å slett bare jæveligere og jæveligere. Til slutt går det galt. Jeg tenker – denne gangen går det til helvete. Jeg bremser sykkelen ned, og kjører ut på høyre vegskulder. Resten av trafikken stopper heldigvis også. Så, ved ett under, reiser kroppen seg, etter 10 – 12 rundkast bortover asfalten.

IMG_1240

Vi samler oss i vegkanten og løfter sykkelen hans opp. Bjørn Are får samlet seg. En forbipasserende Italiensk motorsyklist er lege, og konstaterer at ingenting er brukket. Fy faen så flaks. Så flaks har du bare en gang i livet. Med hjelp av tyske Polizei, blir vi eskortert til en rasteplass. Sykkelen er kjørbar, det er som ett under hvor lite den er skadet. Sideveskene blir igjen på rasteplassen, og under 2 timer etter at ulykken skjedde er vi igjen på vegen.

IMG_1242

Etter 109 mil, de 30 siste i regnvær, og de 15 siste i mørke, når vi Pfunds. Det hadde ingen trodd for noen timer siden. Bjørn Are er mørbanka, men like hel. Det er godt å komme frem, ingen kan helt fatte at vi, tiltross for ulykken, har kommet oss frem.

IMG_1252

3/6

Ernest skaffer ett par krykker og noe vidundersalve. Bjørn Are ”nyter” dagen på terrassen sammen med sine nye venner; Ibux og Paracet. Etter at hornmusikk, og ett helt ”Østerriksk” 17mai-tog har passert, tar vi andre en liten kjøretur. Vi kjører opp til Saunan, og etterpå til Piller som er ett utsiktspunkt, der du ser hele dalen vi bor i. Om ikke gårsdagens ulykke var nok, må vi snu på vegen ned fra Saunan. En motorsyklist har kjørt seg i hjel. Den vegen kjørte vi opp for ett par timer siden.

Tilbake på hotellet serverer Drago oss kalde drikker, mens Svarttrosten synger nydelig for oss….

DSC_0686

4/6

Bjørn Are kaster krykkene og blir med på tur.

DSC_0683   DSC_0678

Først må vi imidlertid teste at han funker. Vi kjører derfor via Piller, på veg mot Landeck. Bjørn Are kjøper seg nytt kjøre utstyr. Den gamle Halvarsson skinnjakka pensjoneres for godt, i selskap med bukse og hjelm. For sikkerhets skyld forlates alt dette med lommene fulle av all verdens ting. Vi kjører til Davos via Fuela pass. Her inntas lunsj, bestående av en pølse formet som hunde…….. Det ser merkelig ut, men maten går som vanlig ned.

DSC_0675

Vi kjører videre over Albulapass, og tilbake til Pfunds så vidt jeg husker.

DSC_0667

Etter kjøring samles vi, tradisjonen tro, som vanlig på terrassen utenfor hotellet, der to kalde halvlitere inntas i kjøre utstyr. Vi får dessuten ett lite foredrag om hvor godt sykkelen til Morten går, og som han sier, du all verden så lett han tar hårnålssvingene. Sykkelen altså, eller var det han? eller begge? litt usikker. Tydeligvis en uslåelig kombinasjon i alle fall.….

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss.

DSC_0687

5/6

Først må vi hente alt det Bjørn Are har lagt igjen i det gamle kjøre utstyret sitt. Vi drar derfor til Landeck. Etter at Bjørn Are har vært oppi søppel konteineren og reddet alle verdisaker, kan vi fortsette. Vi kjører mot Innsbruck via Kuthai passet. Deretter opp Brennerpasset på gamle veien. Trafikken er svært tett. På vei ned den Italienske siden stopper vi for lunsj. Deretter kjører vi st Johan, og Timmelsjoch.

DSC_0714

Dette er utrolige flotte alpepass. Forrige gang jeg kjørte her var sikten ca 10 meter, men i dag er det strålende vær. På vei tilbake blir det litt rot i rekkene, noen kjører seg bort, og vi andre må vente til vi igjen kan telle seks deltakere.

DSC_0707

Vel tilbake i Pfunds inntar vi årets middag på restauranten oppi gata som jeg ikke husker navnet på. Chatubriang, for to. Dette er ett herremåltid, som bare må oppleves. Etter middag setter vi oss på terrassen utenfor hotellet. Her kommer ett følge bestående av en på gitar, en på horn, en på trekkspill, og en masse glade mennesker dansende oppover gatene. Det er bryllup i Pfunds, og hele bryllupsselskapet må ut å lete etter bruden, som er kidnappet fra selskapet. En gammel tradisjon fra Tirol. Bruden finner de til slutt på puben Highlander, der hun ser ut til å ha hatt det aldeles utmerket. Hun må i alle fall fraktes tilbake til festen i en trillebår av brudgommen.

DSC_0734

DSC_0727  DSC_0729

Vi får dessuten, også i dag, ett lite foredrag om hvor godt sykkelen til Morten går, og som han sier, du all verden så lett han tar hårnålsvingane. Sykkelen altså, eller var det han? eller begge? litt usikker. Tydeligvis en uslåelig kombinasjon i alle fall.….

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

DCIM100GOPRO

6/6

Vi kjører til Zernez og deretter tunell til Largo di Livigno. En flott tur, som vi kjørte deler av i fjor, sammen med Ernest. Etter Tirano kappkjører vi med noen lokale motorsyklister, på R-sykler. De virker en smule forundret når de oppdager at følge med halvgamle gubber på turingsykler holder følge. Turen går videre over Gavia, eller St Chatarina Valfuva, som det står på skiltene. Veien er smal, og havner du bak noen biler er det ikke mange forbikjøringsmuligheter. Toppen Sordino ligger på over 2500moh. Vi kommer ned i Bormio, og kjører opp Stelvio fra baksiden. Ikke den mest spektakulære siden av Stelvio, men en meget fin veg. Stelvio er stengt så vi må kjøre ned til St Maria. Hjem går vegen via Nauders.

DSC_0768

Etter samling på terrassen blir det bestemt at turen til de Franske alper vist nok ikke er en tur til de Franske alper. Jeg forsøker å protestere, men som yngste deltaker i følge, må jeg raskt resignere. En mot alle er dårlige odds. Dette er en tur til Pfunds, ferdig med det….. Nye planer legges, avreise skal finne sted neste dag.

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

DSC_0802

7/6

Den lange turen hjemover har startet.

Fra Pfunds til Imst videre opp Hanntenhjoh. Etter en del småveier havner vi i Garmich Parken Kirchen. Bjarne finner veien for oss. Bjarne er forresten uslåelig til å ta seg fram på utenlandske veier. Han roter seg aldri bort, og er aldri i tvil om veien. Vi spiser lunsj i Garmich, men blir etter hvert kastet ut av byen. Vi får fem minutter på oss til å forlate byen av en meget streng kvinnelig parkeringsvakt. Dette fordi vi har blokkert fortauet på den ene siden av gaten, enda det jo er fortau på begge sider av gaten. Tysk ordung vettu. Etter noen timers kjøring havner vi til slutt opp i byen Mesbach.

DSC_0772

Jon vil gjerne at vi havner opp i en by med torg, slik at vi kan sitte på torget å prat skit, mens vi ser på folkelivet. Jeg og Christian får oppgaven med å finne overnatting, og innkarterer oss på ett gasthof 1meter fra torget, og med parkering i bakgården. Kvelden tilbringer vi på torget, mens vi spiser og prater skit.. Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

DSC_0833  DSC_0841

8/6

Vi kjører fra Mesbach til Salzburg. Kjøringen går stort sett på mindre hovedveier, via Kitzbuel. Vi unngår Autobahns. Salzburg er festspillbyen mellom alpetoppene, og kan ta pusten fra noen hver med sin prakt og borokk stil. Eneste risiko her er faren for å drukne i Mozartkulten. Vi finner oss ett sentralt hotell med aircondition, det er utrolig varmt. Vi går en tur i byen, og spiser pizza i en bakgate. Dette er en utrolig fin by, som anbefales alle som ikke har vært der. Byen som oppfostret Mozart har trange og sjarmerende gater. Tvers gjennom byen renner Salzach-elven, og når kvelden faller på er det fantastisk flott med lysene på festningen, kirkene, og elven. Byen har koselige gater på begge sider av elven, og ett pulserende liv, preget av mange turister.  Svarttrosten synger…..osv…………

DSC_0822

9/6

Videre fra Salzburg går turen til Bamberg. Vi kjører bondestrasse. Masse små ”dorfer” passeres, og lunsj inntas i steikende varme. Vi ankommer Bamberg utpå ettermiddagen.

DSC_0916   DSC_0912

DSC_0909

Etter litt diskusjoner, finner vi ett veldig koselig hotell, i en bortgjemt bakgate.  Byen er jeg blitt anbefalt av en bekjent eldre dame, som har reist masse i Tyskland. Bamberg er kjent for sine 8 bryggerier, men i distriktet tilknyttet byen ligger ikke mindre enn 350 bryggerier. Spesialiteten er røkt øl; Rauchbier. Dette ølet er fyldig og mildt, med sødme som balanserer røksmaken (info funnet på nettet). Best er «aecht Schlenkerla», som i alle fall kan fås på kneipen Heller-Bräu. Vi lot det bli med hele Heller-Brau, og gikk for å få oss mat. Vi hadde blitt anbefalt spisested av hotelleieren, og spaserer opp til en høyde med utsikt utover byen. Her er det masse folk, og vi bestiller rauchbier og lokal mat.  Maten består av ett digert ribbestykke, samt raspeballer.

DSC_0888  DSC_0889

Bambergerene anbefaler vist nok 3 liter rauchbier første kvelden for å venne seg til smaken av dette, ølet. Vi nøyde oss med en halvliter. Sentrum av byen er fredet av UNESCO World Heritage Center, og er absolutt verd besøket. Det blir en del trasking i gatene, før svarttrosten synger oss i seng…

DSC_0909   DSC_0906

10/6

Etter noen mil på autobahn går det opp for oss at vi har startet hjemreisen en dag for tidlig. Etter nok ett 15mils strekke, er det ulike løsninger på gang, på hvordan resten av turen skal bli. Selv slenger jeg meg med Morten og Bjarne som har bestemt seg for å kjøre hjem. På en bensinstason før Puttgarden inntas middag, før vi tar ferge over til Danmark. Det blir en lang kveld og natt. Mørkt og regnvær. Nord for Gjøteborg er hele vegen sperret av blålys, og vi blir eskortert ut på siden av veien. Dette kan bli dyrt er første tanke som slår oss. Heldigvis er det bare promille kontroll, og da rauchbieret fra kvelden i forveien er fordøyd for 15 timer siden, er det bare å smile til den kvinnelige polisen. Ca kl 03.30 sier vi takk for turen, 2 og ett halvt døgn før planen. Siste etappe ble på 1420km. Og turen totalt på ca 4500km.

 

GP tur til Assen

Vi nærmer oss Assen og følget av motorsyklister blir bare større og større. Til slutt strekker det seg som en sammenhengende orm av motorsykler.

Tekst og foto: Kyrre Hagen

LITT AV MC-PARKERINGEN: Tusenvis av motorsyklister finner veien til Assen. Likevel er det ikke vanskelig å finne tilbake, bare du parkerer litt lurt.

KLAR FOR FEST: Når vi kommer fram møter vi en like lang orm som kommer andre veien. Jeg har aldri sett så mange motorsyklister i hele mitt liv! Vi finner parkeringsplasser og tar beina fatt for å finne våre plasser på ”Winter diike”. GP-festen kan begynne!

I løpet av vinteren begynte planene om en MotoGP-tur å utvikle seg i Lier Motorsykkel Klubb. Noen stor planleggingsprosess ble det ikke, men på et tidspunkt måtte vi bare gjøre noen valg. Billetter, ferge og overnatting for et følge på seks «mannfolk” og seks motorsykler ble bestilt.

DEGRADERING: Opptakten til turen ble imidlertid noe annerledes enn planlagt. Tiden for avreise nærmet seg, og vi begynte for alvor å glede oss. Etter en tidlig start på sesongen hadde det allerede blitt mange mil på sykkelen, og kjøreformen hadde virkelig begynt å komme på plass. Som siste tur før turen tok jeg og Bjarne en søndagsrunde, bare tre dager før avreise.

Etter fine veier i Vestfold, skulle vi bare kjøre fra Hanekleivstunellen til torget i Drammen for en kaffekopp. Så langt kom vi aldri! Vi skjønte absolutt ingen ting da en sivil UP stoppet oss og påsto at vi hadde kjørt alt for fort. Likevel ble vi umiddelbart degradert fra tøffe motorsyklister til myke trafikanter opptatt av miljø og kollektivtrafikk.

Assen-turen virket fjern den kvelden. Tanken på måneder i sandaler var skremmende. Hva gjør man egentlig når man verken kan kjøre bil eller motorsykkel? Hva pokker er de hvitstripete feltene over veien til?

Vi måtte krype til korset og innrømme våre synder. Den som angrer blir imidlertid tilgitt, som det står i den store boken. Våre kamerater syntes synd på oss og på et møte hos Bjarne dagen etter bestemte de seg for å ta oss med som passasjerer.

Dette var trøst for de ferske fotgjerngerne Lillemoen og Hagen! Morten ga streng beskjed om å pakke med oss veldig lite, men vi var absoulutt litt lykkeligere. Lite reflekterte vi på at vi faktisk la våre liv i hendene på disse gutta, som sikkert ville dra sykkelen helt ut på Autobahn.

JAPSE-HJELP: Vi var altså redusert fra seks til fire sykler – to av italiensk fabrikat. De fleste av dere kan jo da legge sammen to og to. Dette kunne ikke gå bra! Ganske riktig, den ene av ”Duckene” ville slett ikke være med på tur. Uansett hvor iherdig vi forsøkte var det ikke snakk om at denne ville starte.

Jeg hadde senest på mandagen spurt eieren om han hadde sjekket batteriet, da jeg hadde hørt noe som kunne tyde på et defekt batteri. – Neida, den sykkelen var det ikke noe i veien med.

HJORTNESKAIA: Vi gjør oss klare til tur. Førere og passasjerer er spente. Fra venstre: Christian (med ryggen til), Kyrre, Magne Morten og Bjarne.

Ducken ble degradert til ”garasjepynt” og erstattet med en flott Yamaha FJR 1300. Det var endelig klart for tur. Litt forsinket dro vi fra klubbhuset i retning Hjortnes-kaia. Fotgjengerene med hver sin pakksekk bestående av ett par sko, en ekstra underbukse, en stillongs og en tannbørste.

Vi fant oss til rette på respektive lugarer, før det ble øl i Panorama bar. Etter å ha strevet iherdig klarte vi til slutt å få øst-europas sureste sangerinne til å trekke litt på smilebåndet. Inspirert av dette var vi klare for middag og show før køya ventet for både sjåfører og passasjerer.

RAST I DANMARK: ”Vi raster bare det vi må og det som vi behøver”, så Danmark er unnagjort på 3,5 timer. Redningssykkelen (Kyrre sin) i front.

LANGE BEIN: Danmark er 35 mil. Det vil normalt si 3,5 time med stopp, og vi passerer grensen til Tyskland midt på dagen. Jeg hadde ikke sittet lenge bakpå sykkelen før jeg oppdaget at jeg har ganske lange bein. Det betyr at disse nødvendigvis må bøyes en hel del for å få plass bakpå en motorsykkel. Faktisk mer enn om man sitter foran og er sjåfør.

Et stykke ned i Tyskland måtte jeg imidlertid kaste inn håndkleet og forflytte meg fra japansk til tysk kjøretøy. Skikkelig nedtur forresten, men jeg hadde ikke noe valg. At sjåføren var en gråhåret Asker-gullsmed, som kompenserer en kjedlig hverdag med dristig motorsykkelkjøring fikk ikke hjelpe. Turen videre går imidlertid knirkefritt, og jeg er lettet over at ikke BMW’en gjør mer enn 210 km/t med passasjer.

Vi ankommer Papenburg etter å ha støvsuget autobahns rasteplasser for wurst, cola og sjokolade. Morten spiser som vanlig bare medbrakte Polly. Hotellet er enkelt og greit, her skal vi tilbringe to netter. Etter mye naturlyder på båten plasseres eks Ducati-fører Leiv på enerom.

Vi rusler en liten tur i byen på ettermiddagen. Byen er småkoselig, med kanaler som det ligger flotte seilskuter i. Disse har ikke seilt hit, for kanalene ender i en jordvoll i begge ender. Båtene ligger bare til pynt, men gjør sitt til å gi stedet en trivelig stemning.

PÅ SMÅVEIER I NEDERLAND: Flinke som vi er har vi vært tidlige i seng, og er klare for en rundtur i Nederland. Papenburg ligger i Tyskland, men det er bare noen få kilometer over til grensen. Vi sjekker først dekket på Yamahaen. Noen synes er vel slitt, men vi konkluderer med at det vil holde hjem.

DIKE-STOPP MED HJELM: Vi stopper på det lange diket, men det frister ikke å ta av seg hjelmen i dette været.

Vi kjører langs kanaler og diker, grønne jorder, og alleer. Nederland er flatt, og det er ikke så mye å se utover dette. Utrolig mange flotte hager er det imidlertid. Hagebruk er tydeligvis noe nederlenderene kan.

BARE TIL PYNT: Kanalene gir særpreg til tyske Papenburg. Det ligger flere flotte seilskuter i kanalene, disse har ikke seilt hit, for kanalene ender i en jordvoll.

 

 

Morten har stilt GPSen inn på småveier, og det er ikke måte på hvor små disse er. Et sted må vi nesten bære syklene. Etter å ha passert det lange diket stopper vi for å innta mat i Den Oever.

PROVIANT: Etter 60 mil sightseeing på småveier i Nederland ankommer vi Papenburg igjen. Vi provianterer ”brus” på den lokale bensinstasjonen. Fra venstre: Magne, Bjarne, Christian, Morten og Leiv (eks Ducati-fører).

Fotgjengerene kan kose seg med kaldt leskende lokalt øl til lunsjen, mens sjåførene må nøye seg med ”Donaldbrus”.

FRAMME I PAPENBURG: Kos å være på tur. Ingen sure miner her.

Vi kjører videre til Amsterdam. Her blir kaffe på en uterestaurant. Himmelen åpner seg fullstendig, og vi må søke tilflukt innendørs før vi reiser videre. Det ble faktisk en lang etappe denne dagen, selv om vi trodde Nederland var fort unnagjort. Kjørt etappe ble ca 60 mil, og det på småveier.

TID FOR RACE: Oppvarmingen foregår mens vi parkerer. Lyden er enorm! Vi rekker starten i 125-klassen og er forundret over hvor raskt disse småsyklene går. I pausen blir det rusletur mellom salgsboder og drikkeutsalg. Her er motorsyklister både av den støe og mer ustøe sorten…

PÅ TRIBUNEN I ASSEN: Vi er ikke alene på tribunene i Assen, men vi har funnet plassene våre, og venter på at løpet skal begynne.

 

BURNING: Gutta i 125-klassen kan burne de også!

250-klassen står for tur, litt raskere og litt grovere i målet. Spanjolen Lorenzo vinner som han vil. Det blir igjen en rusletur før det er tid for den største klassen og dagens høydepunkt. Christian er på jakt etter nye støvler i en av salgsbodene, og velger seg til slutt ut et par råtøffe racingstøvler. De gamle støvlene som var så gode, men som lakk vann som en sil, overlates til seg selv. Kanskje en snill nederlender forbarmer seg over dem, adopterer dem, og behandler dem som sine egne?

STONER OG ROSSI: Etter fantastisk kjøring har Rossi kommet helt opp i hekken på Stoner.

Finalen er ekstemt spennende. Stoner leder lenge, men Rossi, som har startet fra 12. spor, kjører seg stadig oppover. Til slutt ligger han rett i rumpa på Stoner, etter ufattelig god kjøring. Og i svingen rett nedenfor Winter-diike, der vi står, passerer han Stoner. Det fins ikke tvil om hvem som er den mest populære føreren: hele tribunen hopper og jubler. Rossi drar fra på slutten og vinner som han vil. Et herlig løp!

NESA HJEMOVER: Etter løpet starter vårt løp. Det gjelder å komme ut av parkeringen før det blir timevis av kø. Målgangen har vi sett fra øverste rad, og så er det bare å storme mot utgangen. Målet er å komme seg et stykke opp i Danmark før vi tar kvelden. Klokka er ca 15.00 og vi har mange timers kjøring foran oss.

BMWen vil imidlertid ikke frivillig ut av parkeringen, og det ender med en tur rett på snørra. Det er heldigvis bare selvfølelsen som har fått seg noeen skrammer. Den tyske stoltheten er lynraskt på to hjul igjen, med nesa mot Danmark. Langs veien har det stilt seg opp publikum bare for å se kortesjene med motorsyklister som passerer. Noen sitter på fluktstoler i veikanten, andre står på broene over veien og vinker.

På veien ut til parkeringen hadde Christian forresten fått en rar måte å gå på – litt som en gammel cowboy: skikkelig hjulbeint, samtidig som han drar på det ene beinet. Når vi stopper for bensinfylling vet han ikke hvordan han skal komme seg av sykkelen.

De nye rå-tøffe racingstøvlene passer visst ikke helt til skiløperen fra Lier! De klemmer noe forferdelig, så vi polstrer med en masse brosjyrer fra bensinstasjonen før vi kjører videre.

GUTTA LÆRER: Vi får følge av to karer fra Kristiansand. De har ligget på campen i Assen og hatt det kjempemoro. Leiv kjører sitt eget tempo og tar sine egne veier rundt Hamburg. Vi andre venter i lange tider da vi oppdager at han ikke lengre er med. Plutselig fyker han forbi bensinstasjonen der vi har ventet. Vi tar han igjen rett før grensen til Danmark utpå kveldingen og finner kroa vi skal overnatte på.

HJEMVEI: Du vet at turen i grunnen slutt når du står litt halvsliten i Hirtshals og venter på hurtigbåten til Kristiansand.

Turen opp til Hirtshals går greit og Silvia Ana bringer oss raskt til Kristiansand, der vi starter på siste etappe hjem. Farten er innenfor lovlige grenser, slik den har vært på hele turen. Skulle nesten tro disse gutta hadde lært noe!

Vi sier farvel til Morten ved Larvik og følger Lågendalen hjemover. Nok en fin tur i LMK-regi, om enn litt annerledes denne gang, i feil ende av salen. Takk for turen Magne, Bjarne, Leiv Christian og Morten. Det er nok ikke siste gangen vi drar på eventyr sammen.