Stikkordarkiv: reisebrev

Motor og smaker i Pesaro

25. september 2017 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

«break in moto»

Tekst: Kyrre Hagen . Foto: Kyrre Hagen, break in Italy.

Mc-avisa nr. 10-2017

Vi er på tur med «break in Italy, og følger deres turopplegg «break in moto»

Fra å bukte seg gjennom høstgule korn- åkere, og forbi overmodne drueranker, endrer landskapet seg dramatisk. Veien snirkler seg inn i en trang dal. Her nede under flere lag med veidekker, ligger den gamle romerske Via Flaminia Route. Denne eldgamle veien ble anlagt i år 220. Vi er på historisk grunn, men akkurat nå bobler blodet av å få kjøre på disse herlige Italienske veiene i begynnelsen av september.

Vi kjører langs gule kornåkre, og moden drueranker

Vi befinner oss i Pesaro Urbino provinsen på midten av Italia. Et område perfekt for den som ønsker å kombinere flotte motorsykkelveier med god mat, landskap, strandliv, kultur og vin. Men her er også masse motorhistorie, både ny og gammel. Dette er et område som har mye å by på, og som langt fra alle kjenner til. Mange av oss nordmenn elsker Italia, gjennom turer på motorsykkelen til alpene og den Italienske rivieraen. Men Italia har så mye mer å by på. En del av dette ville den Italienske turoperatøren «break in Italy» vise oss da de tok oss med til Marcheregionen, i begynnelsen av september. De kaller området sitt – Land of wheels. Vi ble nysgjerrige og ble med på tur. La det være sagt først som sist, vi ble ikke med som vanlige deltakere, men fikk smakebiter av hva området og tur-aktøren kan tilby.

Etter å ha gått på flyet hjemme i et forferdelig regnvær, var det nydelig å kjenne den italienske sensommerlufta på 29 grader slå i mot oss i Bologna. Kjøreturen fra flyplassen til Pesaro er på ca. 1 time og 45 minutter. Vi hadde imidlertid sneket oss til noen ekstra dager og besøkte nydelige byer som Venezia og Ravenna, før vi satte kursen mot Toscana og ankom Pesaro etter et himmelrike av svingete motorsykkelveier.

Europas eldste motorsykkelmerke i produksjon

Første stopp ble Benelli-museet som ligger midt inne i gamlebyen i Pesaro. Benelli presenterte sin første motorsykkel i 1919. Museet forteller en fantastisk historie om en enke; Teresa Benelli, som satset hele familieformuen for at hennes seks sønner skulle få et stabilt arbeid.

På det meste ble det produsert rundt 300 motorsykler om dagen. Historien er lang, og omfatter både eierskifter, oppkjøp, krig og produksjonsstans. Museet er en liten perle. Det å komme inn på museet er en flott opplevelse. Elegant og lekkert kan du spasere rundt i de gamle lokalene der de flotte syklene er utstilt. På gulvet finner du en blanding mellom topp moderne motorsykler som TNT og Tornado, til elegante klassikere fra en svunnen tid. Som andre europeiske produsenter fikk Benelli smake på den japanske konkurransen på slutten av sekstitallet. Benelli svarte med å utvikle flere motorer, deriblant den legendariske 750 sei, med seks sylindre. Verdifulle sjeldne eksemplarer i dag. Det er en hyggelig stemming på dette sjarmerende museet, og vi kan bare anbefale et besøk.

Museumsdirektøren, og den gamle racerføreren Eugenio Lazzarini

Halvard Mehren og Cecilie Tørnkvist er norske Benelli-entusiaster, på besøk i Pesaro

For uten Benelli-museet, er denne gamle bydelen i Pesaro svært sjarmerende, med sine trange gater og sitt vakre torg. Inne mellom gatene stopper vi opp utenfor huset til den kjente Italienske komponisten Gioacchino Rossini, som i sin tid komponerte hele 39 operaer og en rekke andre musikk stykker. Disse små Italienske byene har mye kultur og historie.

Med Benelli til «Rossi village»

Fartsgrensen i Tavullia er naturligvis 46

Vi får utlevert sykler og finner veien ut av Pesaro. Veiene er smale og innbydende. Vi befinner oss i et område av Italia som har oppfostret utallige kjente motorsyklister. Her trente gamle gutta til løp på de samme svingete veiene vi kjører. Vi kjører inn i Tavullia; Valentino Rossi´s by. Gule plakater, flagg og bannere møter oss på alle hushjørner og lyktestolper. Selv autovernet er dekket i gult med tallet 46. Fartsgrensen i denne byen er selvfølgelig 46. Her holder den offisielle fanklubben hans til. Det har vært moto GP-løp i San Marino, og byen er overfylt med tilhengere. Køene inn i butikkene er lange.

Alt fra unge til gamle, gutter som jenter. Det er artig å se godt voksne menn og damer vandrer rundt i supporter effekter. Vi nøyer oss med en gul VR-46 iskrem som smaker aldeles fortreffelig. På veien fra Tavullia kjører vi også forbi «ranchen» til Rossi. Vi kan tydelig se racerbanen hans som ligger på eiendommen.

Lunsj med legender:

Motorsykkelturene til den Italienske turoperatøren kaller de «break in moto». I tillegg arrangerer de «break in vine» og «break in food». Litt av innholdet på turene er derfor å servere tradisjonsrike italiensk mat, med tilhørende vin. Vi stopper på en taverna som ligger langs «Panorama rout». Stedet ligger med en fantastisk utsikt ut mot Adriaterhavet, høyt oppi fjellsiden. Interiøret vitner om at eieren er mere motorsykkelinteressert en gjennomsnittet. Maten som serveres er lokal. Rettene er mange og smakfulle. Nydelig lokal vin serveres, men det kan dessverre kun bli en smaksprøve i dag.

Denne regionen har oppfostret mange legendariske racing-førere. Paolo Campanelli, Eugenio Lazzarini og Guido Manzini er bare noen av de som møter oss til lunsj. Sistnevnte er ikke bare selv en legende, med har oppdaget og fått frem førere som Loris Capirossi, Valantino Rossi, Andrea Dovizioso med flere. Velkjente fører for racing interesserte. Disse karene forteller oss om forholdene fra gamledager. Ved å reise på en «brak in moto» – tur kan du selv få oppleve lunsj med legender.

Morbidelli:

Vi kjører serpentiner svinger og nyter en fantastisk utsikt ut over Adriaterhavet, før turen igjen går til Pesaro. Inne på et industriområde i utkanten av byen stopper vi utenfor gamle fabrikkbygninger.

På et støvete gammelt kontor henger verdensmestertitlene på rekke og rad.

På midten av syttitallet tok Morbidelli 4 verdensmestertitler. Både i 125 klassen og i 250 klassen vant syklene verdensmester tiler.

Morbidelli står det på de gamle bokstavene på utsiden. Vi loses inn på et støvete gammelt kontor dekorert av innrammede diplomer, plakater, avisutklipp og gamle hjelmer. Det er som å komme tilbake på begynnelsen av syttitallet. Her møtes av selveste Giancarlo Morbidelli. Fabrikken produserte maskiner til møbelindustrien og Giancarlo brukte overskuddet til å finansiere sin racing interesse. 100kvm var avsatt inne i produksjonslokalene til å konstruere og produsere racing sykler.

. I 1994 konstruerte Morbidelli verdens dyreste motorsykkel. En V8 på 847cc.

Det ble fantastiske maskiner, som på midten av syttitallet tok 4 verdensmestertitler.Både i 125 klassen og i 250 klassen vant syklene hans verdensmester tiler. I 1994 konstruerte Morbidelli verdens dyreste motorsykkel. En V8 på 847cc. Prisen ble imidlertid så høy at det ikke var mulig å masseprodusere sykkelen.

Giancarlo Morbidelli. På veggen bak, samme mann fra et veteranløp

I dag er både produksjon av maskiner og motorsykler lagt ned, og det gamle fabrikklokalet huser et fantastisk motorsykkelmuseum som viser besøkende Morbordellis tidligere meritter. Utstillingen omfatter mye mere en Morbidellis egne sykler. Her er totalt 350 strøkne motorsykler utstilt. Den mest fantastiske samlingen undertegnede noen gang har sett. Et must å besøke for alle motorsykkelinteresserte. Mye av samlingen består av løpssykler, fra nytt til gammelt. Men også klassiske sykler fra alle årsklasser. Den eldste fra 1904.

Denne sjeldne Ducatien, har ikke Ducati selv en gang

Det er en rekke sjeldenheter her, blant annet et eksemplar av Ducati, som ikke fabrikken engang selv har.

Det flotteste motorsykkelmuseet vi noen gang har sett

Det finnes i tillegg en rekke andre museer i området. Turoperatøren har også tilgang til en rekke private samlinger som ikke er åpent for allmennheten. Om du ønsker kan du få en skreddersydd tur med besøk på steder svært få har vært. Vi er heller ikke langt til museene til Ducati, Lamborghini og Ferrari. Ønsker du selv å kjøre en slik sportsbil er det mulig å leie en Ferrari eller Lamborghini, for å kjøre på bane eller landevei. Motoropplevelser står i kø i dette området, det er bare å velge.

Giro dei Marche

På dag nummer 2 er det lagt opp en skikkelig rundtur i Pesaro Urbino provinsen. Vi kjører flotte svingete veier langs gule modne kornåkere. Vinrankene er overmodne av mørke blå druer som venter på å høstes. På høydene rundt oss ligger små italienske festningsbyer.

Urbino. Byen er på UNESCO´s verdensarvs liste

Vi kjører mot Urbino som blir dagens første stopp. Her nytes cappuccino, lokalt bakte småkaker og croissanter på torget. Bortsett fra moderne kaffemaskiner har svært lite forandret seg her de siste århundrer. Urbino står på UNESCO´s verdensarvs liste, da byen representerer det fremste av arkitektur og kunst fra renessansen. Mursteins bygninger, omkranser torget av brostein, og byen omkranses av borger og tårn. En flott kirke ligger inntil torget. Slitt teglstein, preget av tidens tann, dekker takene på bygningene. Akkurat slik du forventer av en slik gammel italiensk by. Det er neppe noe sted i verden der verneverdige bebyggelser ligger så tett som i dette området. Landskapet rundt oss er frodig grønt, med innslag av gult, rødt og blått. Det går mot høst, men det er nydelig. Ferden vår fortsetter så vidt på utsiden av provinsen, og vi skuer utover Arezzo`s olivenlunder før kursen dreier tilbake. Veiene er utrolig svingete, asfaltdekke varierende. I den lille byen Apecchio får vi smake lokalt øl, skinke og ost.

Dessverre kan vi bare smake litt på det nydelige lokale ølet

Det smaker godt. De vet virkelig å plukke ut det beste i provinsen. På nordsiden av Acualagna endrer landskapet seg dramatisk, og vi kjører inn i en storslagen ravine. Elva har gnagd seg dramatisk ned i terrenget gjennom tusener av år. Under oss har vi den gamle Flamina veien fra år 220. Dette var ruten som knyttet Rom til byene langs Adriaterhavet. Vi er på historisk grunn på en av de eldste veiene i verden. Denne dagen har vi fått en rundtur i provinsen, men et raskt blikk på kartet viser at området har mange veier som virker svært interessante.

break in Italy

Vi er i den grønne fjellkjeden sør for Posletta, som kalles Appeniennene. Tur-operatøren ønsker å gi oss nordboere en liten smakebit av området Pesaro som ligger her mot den Italienske østkysten. Motor mat og vin er tema. Begynnelsen av september er kanskje en av de flotteste tidene å kjøre motorsykkel på her. Men turene arrangeres fra tidlig på våren. Hva kan så denne turoperatøren tilby: Svaret er nær sagt hva du måtte ønske. De er eksperter på å legge opp turer etter kundens ønsker. Om du har noen dager tilgjengelig kan dette være en svært effektiv måte å få med seg det beste av dette område. Med deres ekspertise får du noe mere enn hva vanlig ferierende kan klare å få ut av et slikt opphold. Området er interessant både med hensyn til historie og steder å besøke. Landskapet er kupert og frodig. Veiene svingete. Med en av «break in moto»-turene tror vi forutsetningene for en spesiell tur er de aller beste. Operatøren legger ikke bare opp turer lokalt i området. Det er ingen problem å legge opp en lengere tur for å få med seg mere av områdene her nede. Veiene inn i Toscana er en mulighet, alpene en annen. Turene kan kjøres med egen eller leid sykkel, og med eller uten guide. Guidene våre var svært vennlige. Du får en følelse av italienske tilstander, men ikke mere enn at det er sjarmerende. Vi ble tatt godt vare på. Ved leie av sykkel kan operatøren skaffe det du måtte ønske. Nye eller gamle klassiske sykler. Ønsker du for eksempel å kjøre en gammel sekssylindret Benelli SEI, er dette mulig. Ble du nysgjerrig? Informasjon og kontaktinfo finnes på www.breakinitaly.com

Benvenuti in Italia

Eksempel på tur opplegg

Dag 1: Ankomst Pesaro. Lunsj i gammel taverna på hovedtorget. Ettermiddagstur i innlandet: Candelara, Novilara, Ginestreto, Mombaroccio. Stopp i Cartoceto for å smake på olivenolje, kjøttpålegg og ost …. Videre langs den gamle romerske Flaminia-gaten til Fano. Her får du smake på Moretta, den tradisjonelle fiskernes drikke. Middag på hotellet. 2. dag

Dag 2: Tur til Urbino kjøring langs den fine Foglia-dalen. Besøk i og den gamle historiske byen Urbino. Lunsj med «crescia og casciotta» (flatbrød og ost), så videre til Urbania, Piobbico, Apecchio og Bocca Trabaria. Ankomst til San Giustino og stopp for lunsj. Videre til Città di Castello og Bocca Serriola. Retur til Pesaro. Middag på favorittbyen til de lokale motorsyklistene.

Dag 3: Morgen besøk på Benelli museumet. Deretter motorsykkel til Tavullia, med lunsj på en lokal restaurant som tilhører Valentino Rossi. Besøk på den offisielle fan klubben ….. Turen fortsetter langs panoramaveien som fører fra Gradara til Casteldimezzo og Fiorenzuola di Focara: en spennende rute fra land til sjø- Mye svinger, og mye opp og ned.

Pris: Fra € 200,00 per person (grupper på minst 5/6 deltakere) som stort sett dekker hoteller og måltider. Motorsykler og guide kommer i tillegg.

Reisebrev

På strutsejakt med CB-mc i Portugal

24. april 2017 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst og foto Kyrre Hagen

Veiene fra Covilha slynger seg steilbratt oppover fjellsidene mot Serra Da Elstreda. Det er bare å gi jernet på den splitter nye GSén ut av svingene. Bokser-motoren brøler og quickshifteren brukes flittig opp og ned. Asfalten har gått grep og dekkene sitter som spikret. Adrenalinet bruser; endelig heftig motorsykkelkjøring etter en lang vinter.

1.Etter en lang vinter er det endelig klart for årets første skikkelige motorsykkeltur. Vi jager struts i Portugal med CB-mc. Jon Olsen med Jan Erik Martinsen hakk i hel. — Etter en lang vinter er det endelig klart for årets første skikkelige motorsykkeltur. Vi jager struts i Portugal med CB-mc. Jon Olsen med Jan Erik Martinsen hakk i hel.

Flybilletter og motorsykkel ble bestilt tidlig høsten 2016. Som en trøst etter at vi hadde oppdaget at det var regntid i Peru i oktober. Dette var opprinnelige reisemål for 2017.En tur til Portugal, for å kjøre av seg rusta i begynnelsen av mars, fikk bli en erstatning. CB-mc er en eksklusiv liten motorsykkelklubb, som egentlig ikke fungerer som en motorsykkelklubb, bortsett fra når turene gjennomføres. CB er en forkortelse for Creme Brulee og kom opp etter at en av gutta klaga på at desserten var for kald. Det hele ble ganske latterlig da «bikeren» hadde svelget støv i solsteika på Rout 66 i dages vis. Det å sitte svett, ille-luktene og klage på temperaturen på desserten, ble helt latterlig. Det var litt splittelse i gruppa denne gangen. To av gutta hadde nær sagt giftet seg med hverandre og ville bare være sammen, de to. Den verste råtassen av alle, hadde fått endret adresse og sivil status. Nå holdes han i ørene av en bestemt dame. Han er blitt tam. Som belønning måtte han derfor på shoppingtur til London og bære handleposer. Dermed var gruppa halvert. Men vi tre som dro gjorde det beste ut av det.

4.Vi slo følge med to av gutta våre skulle på kurs med Touratech i Albufeira. Her ser vi dem gjøre seg klare for gjørme, steinrøyser, vraking av sykler og knekking av diverse kroppsdeler. Vi sto på sidelinjen fulle av beundring. — Vi slo følge med to av gutta våre skulle på kurs med Touratech i Albufeira. Her ser vi dem gjøre seg klare for gjørme, steinrøyser, vraking av sykler og knekking av diverse kroppsdeler. Vi sto på sidelinjen fulle av beundring.

Touratech hangarounds.

Da to av gutta våre skulle på kurs med Touratech i Albufeira, slo vi like godt følge dit første kvelden. Litt sånn lissom for å se at alt gikk bra med dem. Det gjorde det og fra sidelinjen kunne vi se bort på bordet der verdens tøffeste og mest hardbarkede motorsyklister hadde samlet seg. Selv nøt vi et aldeles utmerket måltid og trøstet oss med den dyreste portvinen Jan Erik klarte å finne på vinkartet. Heldigvis tok vi til vett og krabba til køys rett etter barskingene. Neste morgen kunne vi se dem gjøre seg klare for gjørme, steinrøyser, vraking av sykler og knekking av diverse kroppsdeler. Dette hadde ikke vi puslingene verken råd eller mot til. Vi sto på sidelinjen fulle av beundring da gutta med kjøreutstyr til over 50.000,- kløv opp på GSené. Disse var proppa med veltebøyler og knastedekk. Det må du nemlig ha på dersom du tror at disse beista er like lette å kjøre i terrenget som en liten 250 enduro. Av sted dro de og vi satte kursen mot utleieren med drosje.

2.Syklene vi hadde bestilt var ikke disse, men de fikk duge for første etappe på turen fra Faro til Lisboa — Syklene vi hadde bestilt var ikke disse, men de fikk duge for første etappe på turen fra Faro til Lisboa

En treg start

Det er ikke alltid ting går så enkelt som du har regnet med. Den søte, lille dama hos Hertz i Faro ble etterhvert litt stressa da hun verken kunne finne reservasjoner eller sykler tilsvarende det vi hadde bestilt. Vi satt oss bare ned i sofaen og viste med all tydelighet at vi ikke hadde tenkt å forlate lokalet før ting hadde ordnet seg. Hun brukte pc og telefon febrilsk og snart dukket sjefen opp. Han var hentet inn fra en koselig familiesøndag for å løse problemene for oss; og det gjorde han. I stedet for å få de tre GSéne vi hadde bestilt, endte vi opp med to RT 1200 og en GS som egentlig skulle på service. Disse kunne vi kjøre til Lisboa og bytte der dagen etterpå. Dermed var vi omsider på veien.

7.Jon punkterer, men får heldigvis hjelp av denne snella for å fylle luft i dekket. — Jon punkterer, men får heldigvis hjelp av denne snella for å fylle luft i dekket.

Jeg hadde med min gamle Zumo for å navigere etter, men skjønte ganske snart at noe var galt. Sist jeg oppdaterte denne la jeg inn så mye av Øst-Europa som mulig. Derfor manglet Portugal denne gangen; – amatørmessig. Å finne tilbake til utleieren, kom ikke på tale. Det fikk bli å navigere på gamle-måten med kart. Ikke så lett som før, nå når man er blitt bortskjemt med GPS. Vi fulgte kysten vestover og tok nordover

ved Portimão. Her fulgte vi noen flotte, svingete småveier oppover i fjellene. Det var overskyet og vått på toppene denne dagen. Det ble å ta det rolig.. Innimellom kom vi på tørrere partier og fikk det adskillig morsommere. Rett som det var kjørte vi forbi telefonstolper med strutse-reir i toppen. Strutser spurte Jan Erik forbauset? Hvordan kommer de seg opp i telefonstolpene?

Vi fulgte veien ut til vestkysten og stoppet i den lille havnebyen Sines, på lokal mc-kafe. En av stedets lokale helter raser ut av en

rundkjøring på en hjemmebygd streetfigther i det vi parkerer. Det er ikke alltid så lett å gjøre seg forstått i Portugal. Språket høres ut som en blanding av Spansk og Russisk. Kaffe er imidlertid rimelig internasjonalt. Det å peke på munn og mage, ble løsningen mange steder for å få mat. På turiststedene var dette imidlertid ikke noe problem, men CB-mc stopper alltid overalt der det måtte passe. Turen ble som vanlig til mens vi kjørte. Denne dags-etappen ender i Sesimbra. En liten idyllisk badeby noen mil rett sør for Lisboa.

Denne dama i dasskøen på Norwegian la opp en flott rute til oss

Planlegging eller ikke

CB-mc har ikke som vane å legge alt for mye arbeid i planlegging på forhånd. Denne gangen ble vi reddet av en svært hyggelig Portugisisk dame som sto i dass-kø, ved siden av sete vårt på flyet. Hun tilbød seg å lage ei reiserute for oss. Dette var jo perfekt, da slapp vi å planlegge noe som helst. Vi fulgte ruta til å begynne med, men etter forsinkelsene på utlevering av sykler, og senere sykkelbytte i Lisboa, endte vi snart opp med egne valg. Tiden hadde ikke strukket til i forhold til den omfattende reiseruta dama hadde lagt opp til. Etter å ha brukt timer på å finne første overnatting i byen Sessimbra og to timer på å finne de nye syklene våre i Lisboa, fant vi ut at vi måtte leie en GPS som virket. Hvis ikke ville det ta ukesvis å komme seg tilbake til Faro, og vi hadde jo forhåndsbestilte billetter til turen hjem. Hver morgen etter dette ble detaljerte kjøreruter plottet. Dette fungerte ypperlig. Vi krangler aldri om noe i CB-mc, det gjelder å bli enige.

Litt stående kjøring må til på de verste partiene. Jon Olsen i godt driv.

Vi fant ut at vi droppet Porto og tok sikte på fjellområdet Serra De Estrela. De viste seg å være en god plan. Etter sykkelbytte i Lisboa passerte vi den flotte moto-GP banen Estoril, og tok lunsj i den lille sjarmerende havnebyen Cascais, før vi satte vi kursen nordover og endte i Peniche. Veien gikk langs høye klipper. Vi kjørte inn i den lille byen, og fant et gjestehus etter bare tre runder inne bak bymurene. Også denne byen lå ute ved kysten i Portugal, som er så flott. Endelig var vi fremme i lyse og rakk noe leskende på torvet før sola ble borte.

6.Fisken ligger anrettet på is i restauranten. Det er bare å peke, så gjør man opp i forhold til vekta. Det er mye fisk i Portugal. — Fisken ligger anrettet på is i restauranten. Det er bare å peke, så gjør man opp i forhold til vekta. Det er mye fisk i Portugal.

Maten i Portugal

Portugal har en lang kyst mot Atlanterhavet og ikke helt overaskende er mye av maten fisk. Ja faktisk mye mere fisk enn vi er vant til. Mest kjent for oss nordmenn er vel Bacalao, men den tilberedes på mange flere måter i Portugal enn i Norge. Til Lunsj hadde vi bestilt løksuppe, men fikk fiskesuppe. I Peniche lå all fisken anrettet på is i restauranten, så var det bare å peke. Fisken blei veiet og man gjør opp i forhold til vekta. I Figuera da Foz, bestilte vi Bacalao. Endelig skulle vi få originalen. Vi ble litt mistenksomme når det var mange Bacalao-retter på menyen, men bestilte det servitøren anbefalte.

Det er dette som er Bacalao, eller en variant i vertfall

Et groteskt stort gratinert fiskestykke, som lå badet i olje og frityrstekte potetskiver, ble servert oss. Vi kunne klart oss med en porsjon på deling. Du blir mett bare av å se en slik tallerken. Å spise lunsj på lokale kafeer skal du ikke være redd for, selv om en kafe ser sånn passe slitt ut. Gamle lokale karer i fillete arbeidstøy samler seg gjerne på utsiden for å nyte en øl og snaps. Maten du får her er som regel helt nydelig. Er du heldig å få en engelsktalende servitør, får du gjerne gode veiforklaringer og service i tillegg. Snakker servitøren kun portugisisk, får du like god service og like gode forklaringer, men på Portugisisk.

Å spise på lokale kafeer skal du ikke være redd for, maten du får her er som regel helt nydelig. Vi får i tillegg gode veiforklaringer på Portugisisk. Vi nikker og ser fornøyde ut, men skjønner ikke et kvidder.

Det er bare å nikke å se fornøyd ut, selv om du ikke forstår en pukk. Lapskaus på portugisisk består av flesk og bønner. Det er sånn passe godt og du får alltid veldig mye luft i magen. Alt i alt fikk vi mye bra mat i Portugal og som vanlig ble møte med badevekta ved retur, lite hyggelig.

På rødt lys mot fjellene

Fra Peniche satte vi kursen vestover mot fjellene i øst. Også i dag passerer vi flere strutsereir, høyt oppe i telefonstolpene. Vi hadde satt GPSén på svingete vei og unngå motorvei. Byen Covilhâ var dagens mål. Vi kjørte derfor på svingete veier fra landsby til landsby. Mellom landsbyene var veiene svært variert. Fra å slynge seg langs bekker og små elver der skogen sto tett og nærmest hang over veien, til å gå over åser, der steingjerdene hadde stått i flere hundre år. Dette for å holde beitedyra på plass. Vi ble i grunn overrasket over hvor grønt og fint alt var. Mye grønnere en for eksempel Spania. Hver gang vi kjørte inn i en liten landsby, var vi imidlertid uheldige og måtte stoppe på rødt lys. Det var ingen logisk grunn til at trafikklyset skulle stå akkurat der. Ikke noe kryss eller fotgjengerfelt. Jan Erik forsto etter hvert opplegget. En hastighetsmåler var koblet sammen med trafikklyset og ga deg rødt lys dersom du kjørte for fort. Så ble du stående og vente på grønt og hadde tid til å roe deg ned til du fikk grønt. Genialt system, og vi forsto etterhvert at det bare tok mere tid å ikke holde fartsgrensen.

Racing

Veien gikk etterhvert ned mot en flott innsjø. Alle innsjøene i Portugal er forresten kunstige demmet opp. Herfra gikk veien opp en flott fjellside, som reneste racerbanen. Svingene var perfekt dosert og asfalten utrolig bra. De splitter nye GS-ene fikk prøvd seg skikkelig for første gang i sitt liv.

8.Veiene i Portugal er det ingen ting å si på. Asfalten er bra og svingene har rett dosering. Herlig å dra på etter en lang vinter. — Veiene i Portugal er det ingen ting å si på. Asfalten er bra og svingene har rett dosering. Herlig å dra på etter en lang vinter.

Det sto nemlig bare noen få mil på kilometertellerne når vi tok dem ut i Lisboa. Vi kom til fjellene S. Pedrode Acor. Et fjellparti midt i mellom Serta og Covilha. Veiene var atskillig smalere enn tidligere på dagen. De slynget seg opp og ned av de pinjekledde fjellsidene, mange steder ikke bredere enn en sykkelsti. Vi rå-kosa oss. Avstanden som på kartet så svært så kort ut, var en liten evighet i kjøretid. På fjelltoppene her var det vindmøller i fleng og mellom alle disse gikk det flotte anleggsveier med grus. Vi kjørte helt opp på toppen og skuet ut over det flotte fjell-landskapet. Når vi kom frem til Covilhâ var det blitt mørkt, men vi klarte å finne et hotell, midt oppe i denne flotte byen, som klorer seg fast oppe i fjellsiden.

På fjelltoppene i Portugal, står vindmøllene på rekke og rad

Serra De Estrela

Om du skal til Portugal på motorsykkel, bør du absolutt ta deg en tur opp i fjellområdet Serra da Estrela. Dette er den høyeste fjellkjeden i Portugal og inneholder det høyeste fjellet på det portugisiske fastlandet ,med en høyde på 1993 meter over havet.

Fjellområdet Serra da Estrela er et av de flotteste naturområdene i landet, med fjellknauser, vakre innsjøer, skoger og flott utsikt. Når du i tillegg har de flotteste motorsykkelveier du kan tenke deg, er du nærmest i paradis.

Dette er et av de flotteste naturområdene i landet, med fjellknauser, vakre innsjøer, skoger og flott utsikt. Når du i tillegg har de flotteste motorsykkelveier du kan tenke deg, er du nærmest i paradis. På toppen når vi snøen. Men temperaturen var fin. Her koste alpinistene seg i skisenteret, som vi kjørte forbi. Det var 16 varmegrader selv her oppe. Påskestemning og vel så det.

Vi la opp en rundløype i området denne dagen og kjørte opp mot byen Guarda, før vi kjørte ned til Seja igjen. Denne dagen tok vi igjen en ambulanse under utrykning. Til slutt orka vi ikke mere, og kjørte forbi. Vi tok noen avstikker på jakt etter mere spennende veier, men da vi kom ned på hovedveiene igjen, havna vi jammen bak ambulansen igjen. Det ble etterhvert en velfortjent lunsj i veikanten. Kafeinnehaveren gjorde livet behagelig for oss og bablet i vei, selv om vi ikke forsto et kvidder. Vi var nå i samme område som dagen i forveien. Dette var partier med vanvittig fine motorsykkelveier. GPSén var som vanlig innstilt på så svingete veier som mulig. Dagens siste etappe ble en transportetappe ut til kysten igjen, der vi siktet oss inn på Figueira de Foz. Jan Erik hadde fått GPSén for en gangs skyld og likte seg ikke. Parkeringen hadde så langt på turen virket svært så sikker. Denne kvelden måtte vi forlate syklene i et mørkt, ubevoktet parkeringshus. Vi håpte at de fremdeles var der neste morgen.

Det er store grønne områder på høyslettene

Figueira de Foz – Bajajoz

Vi hadde fått mersmak på fjellene og siktet nok en gang vestover. Det ble en flott kjøredag. Første halvdel av dagen gjennom samme type landskap, som vi hadde lært oss å bli så glade i. Siste del av dagen rettet landskapet seg ut, og vi kjørte gjennom grønne

14.Appelsiner og sitroner er det mye av i Portugal. På noen av strekningene våre kjørte vi tvers gjennom store områder med appelsiner og sitroner. — Appelsiner og sitroner er det mye av i Portugal. På noen av strekningene våre kjørte vi tvers gjennom store områder med appelsiner og sitroner.

beitemarker og små landsbyer. Vi kryssa den spanske grensa på slutten av dagen, og fant et hotell i Badajoz. Byen så beskjeden ut på kartet, men ble en veldig positiv overraskelse. Vi rusla rundt i de trange gatene etter mørkets frembrudd, og inntok tradisjonell tapas på en lokal populær restaurant, ved et av byens koselige torg. Vi nøt god mat, og god spansk vin. Kontrasten til Portugal ser vi på flere måter. Prisene er høyere og jentene er penere. Det er bare å komme seg tilbake til Portugal, slik at vi kan konsentrere oss om mc-kjøringen igjen.

Badajoz og sydover igjen

Tidlig neste morgen krysset vi elva Rio Guardinana, som lå langs grensen, og kjørte inn i Portugal igjen. De gamle festningsverkene lå tett langs grensa her oppe. Spanjoler og Portugisere har tydeligvis holdt vakt på hver sin side i århundrer.

22.Ikke alle jentene i Portugal er som denne lille jenta. Hun så beundrende på motorsyklene våre. Kanskje hun blir noens mc-rype om noen år. — Ikke alle jentene i Portugal er som denne lille jenta. Hun så beundrende på motorsyklene våre. Kanskje hun blir noens mc-rype om noen år.

Vi stoppet ved et par av disse festningene for å ta inn over oss litt av historien. Gatene var trange på innsiden av borgene, men det gikk fint å ta seg frem med motorsykkel. Temperaturen var 27 grader, og vi koste oss med kalde drikker og iskrem i sol-steika. Vi krysset den største innsjøen i Portugal; Albufeira do Alqueda.

Langs grensa mot Spania finner du en rekke gamle festningsverk. Her besøker vi Castelo de Monsaraz, som også hadde en gammel tyrefekterarena bak murene.

På veien sydover passerte vi mye beitemarker denne dagen, og det ble ikke veldig svingete før vi nærmet oss Almodôvar. Nå begynte vi å nærme oss Algarvekysten igjen. Vi stoppet langs et jorde for å ta bilder av alle strutsereirene. I hver telefonstolpe hadde en strutsefamilie etablert seg. Det var nok rett før de små ble klekket der oppe i reirene. Dagens siste kjøre-strekke besto av herlige krappe svinger gjennom trange daler, før vi endte opp på Algarvekysten, og nok en gang satte kursen mot Albufeira.

De tøffeste av de tøffe

Vi parkerte utenfor hotellet til Turatech-gutta. Her sto en vraka GSA på parkeringsplassen. Vi møtte en haltende svenske som bare hadde forstuet foten. Nede ved hotellet møtte vi en som hadde brukket en arm, og en annen som hadde brukket begge hendene. Våre karer hadde heldigvis klart seg bra, og var like hele. Ikke for pingler som oss dette kurset, skjønte vi. Gutta våre var imidlertid fornøyde, og mente at dette nok var helt tilfeldig at det var så mange skader denne gangen. Det hadde visst arrangøren aldri opplevd før. De «overlevende» var tydeligvis kjempefornøyde, og forhåpentligvis bedre gruskjørere. Ikke bare tøffere gruskjørere!

På hotellet til Turatech-gutta sto en vraka GSA på parkeringsplassen. Vi møtte en haltende svenske som bare hadde forstuet foten. Nede ved hotellet møtte vi en som hadde brukket en arm, og en annen som hadde brukket begge hendene.

Siste etappe

Vi satte kursen nordover igjen, etter å ha testet badebassenget på Alba ressort. Fjellene vi kom ned dagen i forveien, var virkelig bra og fortjente mere oppmerksomhet. Vi fikk noen fine strekk på grusveier på denne dagen. Ruta gikk tvers gjennom appelsin og sitronplantasjer på vei opp i fjellene. Også denne dagen passerte vi strutse-reir i telefonstolpene. De små familiene skuet utover landskapet der langt oppe over bakken. » STORK», retter Jan Erik meg. Å filleren; STORK var det ja, og så jeg som hadde vært på strutrsejakt i Portugal i over ei uke!! Syklene ble levert utleieren i Faro igjen uten en skramme, og vi ble fraktet tilbake til flyplassen. Vi takker for denne gang, og gleder oss allerede til neste gang CB-mc setter kursen mot nye reisemål.

16.Artikkelforfatteren har lykkelig oppdaget stork i toppen at telefonstolpene. — Artikkelforfatteren har lykkelig oppdaget stork i toppen at telefonstolpene.

Fakta om å reise på mc i Portugal:

Flybilletter tur retur i mars med Norwegian, ca. 2.500,- inkludert bagasje og plassreservasjon.
Motorsykkel: leie for 7 dager, ca. 6.900,- NOK. Da hadde vi fri kilometer. Vi kjørte ca. 2500 km på 7 dager.
Overnattinger: Vi bodde på hotell, og betalte alt fra kr. 1.200,- til kr. 500,- for 3 personer inkludert frokost. Vi fikk 3 sengeplasser på alle overnattingene.
Mat: Fisk er den mest vanlige maten i Portugal. Vi fikk mye god mat. Fra det helt enkle til delikatesser. Ingen ble dårlige av maten.
Portugisere: det bor 10,5 mill. mennesker i Portugal. Folkene snakker et merkelig språk, og ikke mange snakker engelsk utenfor turistområdene. De er imidlertid tålmodige og hjelpsomme.
Landet er ca. 60 – 70 mil i luftlinje. Du finner imidlertid masse herlige motorsykkelveier i dette landet. En tur på 2 uker er ingen problem å fylle. Du kan kjøre langs klippene mot atlanter havet, langs strender, gjennom grønne skoger, over fjell, og ovre grønne beiteområder. Er du en grusfantast, vil du kunne finne masse veier å hygge deg på.

• Prisnivå: Prisene

mcbilder.com