Den snerpete frøkna på det Russiske konsulatet tok i mot papirene mine uten å trekke en mine. Det krøllete håret, og de strenge brillene gjorde henne til en bitch av en frøken type. Jeg fikk beskjed om at jeg nok måtte bestille ett hastevisum for å være sikker på å få papirene tilbake før avreise. Det kostet omtrent det dobbelte. Jeg hadde ikke noe valg, det var vår egen skyld og vente til siste liten. Uka etter var jeg tilbake for å hente passene, med russisk visum innklistret på ledig side.

Klare for tur. Foruten å fylle sin egen koffert, har Annette lykkes å gjemme unne sko og kjoler i resten av bagasjen også.

Det er ikke bare å komme inn i Russland. Du må ha en invitasjon fra ett hvilket som helst autorisert Russisk reisebyrå som er registrert i Russlands utenriksministerium. Hvordan i huleste skaffer du deg dette???? Overnattingene må dessuten være betalt i sin helhet. Jeg fant ut at det enkleste må være å forholde seg til noen norske som er vant til å reise i Russland. Ett reisebyrå, som arrangerer turer i øst Europa må være perfekt. Jeg søkte på nettet, og Kallinka Tours kom opp. Jeg tok kontakt med det lille reisebyrået i Kragerø, og forklarte situasjonen. Vi var ikke interessert i pakkereise, men ett godt hotell med sikker parkering i Kaliningrad. Hotellet kunne jeg gjerne bestille via dem, og litt ekstra for å fikse dette var helt ok. Janne på Kallinka Tours ordnet dette, og snart hadde jeg en bekreftelse på overnattingen, sammen med en invitasjon fra hotellet. Akkurat det jeg trengte. Men det var ikke rom for noen slingring med datoene. Både innreisedato, og utreisedato skulle registreres.

Det nærmet seg tid for avreise. Vi hadde bestemt oss for kun en sykkel denne gangen. Vi antok at veiene i hovedsak var lite utfordrende. Det viktigste var å være på tur. Annette fikk overlevert en innerveske til den ene sideveska (den største av dem). Her skulle alt pakkes for 14 dager. Hun så vantro på meg. Annette har en formidabel samling med kjoler, sminke og sko, og liker godt å pynte seg. Toppboksen og tankveska var forbeholdt oppbevaring av regntøy, håndklær, badetøy osv. Jeg var selvsagt forberedt på at ett og annet par sko, og en og annen kjole nok ville finne veien ned i bagasjen min, eller i fellesbagasjen, sånn i all hemmelighet. Jeg fikk rett, men dette var en del av planen min, for at hun allikevel skulle føle at hun fikk med seg nok. Jeg lot som jeg ikke oppdaget det.

Brandenburger Tor er et av Berlins og Tysklands viktigste landemerker. Den har blitt et symbol på både triumfer og tragedier.

Berlin

Dagen var kommet, og vi kjørte til Larvik for overfart med Superspeed på ettermiddagen. Vel i land i Danmark overnattet vi i nærheten av Hjørring, hos mc-venner. Vi er tidlig oppe, og legger de 80 milene på motorvei til Berlin effektivt bak oss. Berlin er en deilig by, som vi hadde bestemt oss for å utforske mer. Vi la oss inn på sjarmerende Pensjon Elephant. Pensjonatet eies og drives av ett homofilt par, der en av gutta er fra Norge. Pensjonatet ligger mitt i homodistriktet, og fargerike flagg smykker puber, pensjonater og restauranter i nærheten. Pensjonatet er svært så sjarmerende, og med sentral beliggenhet. Her treffer du dessuten alltid nordmenn til frokost, noe som jo alltid er hyggelig. Her går det definitivt an å overnatte, selv om du ikke er homo. Sist vi var her hadde vi fått låst syklene våre ned i en parkeringskjeller. Denne muligheten var dessverre ikke lengre til stede. Vi hentet nøkkelen til pensjonatet på ei lita kneipe vegg i vegg med pensjonatet. Når vi spurte bartenderen hvor vi kunne parkere sykkelen var svaret enkelt. Parker utenfor her, så skal vi holde øye med den. Kneipa hadde åpent 24 timer i døgnet, og bartenderen hadde utsikt til sykkelen rett fra tappetårnet sitt. Snakker om hyggelige hjelpsomme folk.

Sjarmerende Trabi safari

Det var tid for å utforske Berlin. På tråsykkel, ikke på mc. Vi fikk en anbefaling av Reiner (pensjonatverten) under frokosten. Det å utforske en storby på tråsykkel er helt ideelt. Det er enkelt å ferdes over store deler av byen, uten å slite seg ut. Etter å ha sett muren, Under Den Linden, Brandenburger Tårn, Seiers søylen, Holocaust-minnesmerket og Chekpoint Charlie, var det tid for lunsj. Fordelen med tråsykkel da er jo at du kan unne deg en stor tysk øl, uten å måtte bekymre deg for å ferdes motorisert i trafikken etterpå. Trim får du også.

Muren. Rester av muren ser du fremdeles i Berlin. Her kan vi se mye av historien fra tiden etter krigen, frem til muren falt.

Etter ett par dager i Berlin var det tid for oppbrudd, og vi setter kursen mot Polen retning Gdansk. Vi gjør unna 60 mil denne dagen, først på motorvei, senere på mindre landeveier. Vi kjørte gjennom småbyer, og inntar lunsj latterlig billig på kafe langs veien. En haug med tannløse halvfulle polakker, stimler rundt sykkelen når vi stopper, og er svært så interesserte. Arbeidsløsheten er stor i dette landet, men øl ser det ut til at de har råd til. Det koster da heller ingen ting i butikkene her. Byene vi passerer er fattigslige, og skitne.

Strutsene er blant de som har det best i Polen. Ikke rart at befolkningen er stor, slik de legger forholdene til rette for strutsen.

Strutsene ser imidlertid ut til å ha det bra i dette landet. Mange steder ser vi stativer i toppen av telegrafstolper, tilrettelagt for at strutsen skal kunne bygge sine reder i dem. Halvveis til Gdansk overnatter vi i utkanten av den lille byen Pila. Hotellet er bra, og betjeningen er behjelpelig med å låse sykkelen inn i ett skur.  Vi koser oss, med god 3 retters middag med øl og rødvin, ja til og med likør unner vi oss til kaffen.  Dagen etter er direktøren tilkalt for å presentere den enorme regningen, som tilsvarer 600 norske kroner (dette var for alt, inkludert hotellrommet). Han puster lettet ut når vi betaler uten å blunke.

Neste dag følger vi småveier nordover til kysten som ligger vest for Gdansk. Jeg oppdager at GPSèn min kommer utenfor kartene jeg har tilgjengelig. Dette bringer oss nok ut på enda mindre veier. Vi kjører nærmest på grusveier i partier, gjennom tykk granskog. Vi passerer flere idylliske småvann underveis, der polakkene bader. Vi når kysten i den Baltiske bukten, og det er heldigvis enkelt og orientere seg til Gdansk. Veiene har vært underholdende, men dagen har blitt lang. Vi er slitne, og finner første og beste hotell i sentrum, ikke spesielt billig.

Gdansk er en positiv overraskelse. Bebyggelsen er gotisk, renessanse og barokk. Byen kom på Unescos liste over verdensarven i 2005.

En rusletur i denne gamle Hansabyen, avslører en svært så koselig bebyggelse, og ett travelt torg, fullt av restauranter og turister. Mange forbinder Polen som grått og trist. Dette har vi opplevd de siste dagene på landsbygda. Gdansk er noe helt annet. Selv om mye av byen lå i ruiner etter første verdenskrig, er bebyggelsen gjenoppreist slik den var. Byen som kom på Unescos liste over verdensarven i 2005, er en positiv overraskelse, og vel verdt ett besøk.

Problematisk grenseovergang

Dagen er kommet, og vi skal inn i Russland. Den lille delen av Russland som Kaliningrad ligger i.  Frem til krigen var byen visstnok en av Europas flotteste. Da tilhørte byen den Tyske delen Preussen. Det er ikke lange stykke mellom Gdansk og Kaliningrad; kun 18 mil. Varmen stiger opp av asfalten i den stekende sola. Langs veien ligger uendeligheter av modne kornåkere. Det tar ikke lang tid før vi kommer til grensen. Jeg kjører inn mot grensestasjonen, og ser ingen i bua der fremme. Jeg kjører helt frem. – Det skulle jeg ikke gjort. Ut kommer en Russisk grenseoffiser hastende, med den karakteristiske høye uniformslua. Han er ikke blid. Han kjefter meg opp og ned. Jeg har visst nok ikke stanset for stoppskilt. Her er det tydeligvis meningen at man skal stoppe foran boksene, og vente til det dukker opp en som aller nådigst vinker deg frem. Fyren er rett og slett i fyr og flamme. Det står visstnok ett stoppskilt der nede. Jeg stoppet først, men kjørte frem da jeg ikke ser noen. Jeg beklager, og tilbyr til slutt å trille sykkelen tilbake. Da blir han om mulig enda mer opphisset. Til slutt roer han seg litt, og tar med seg papirene våre inn i bua. Når han kommer ut igjen, og spør han; – Why are you going to Russa? Vi svarer så godt vi kan, at vi aldri har vært der, og at vi gleder oss til å se hvordan det er der. Han svarer; It´s nothing to see in Russa. Crazy country. Crazy people. Litt av en velkomst. Vi ser på hverandre, Annette er ikke lenger sikker på om hun vil inn i dette landet. Vi henvises til neste bu på grenseovergangen, og deretter til neste. Her må vi fylle inn skjemaer for å importere sykkelen midlertidig. Skjemaene er komplett uforståelig. Når vi kommer til luka har vi ikke forstått oppgaven, og må fylle inn skjemaene på nytt. Den unge jenta i uniform på innsiden er heldigvis ikke så sur som kollegaen sin. Vi fyller skjemaene gang på gang, og på fjerde forsøk er alt heldigvis OK. Det har tatt en evighet. Hver gang noe er feil, havner du bakerst i køen igjen. Veiene inn mot Kaliningrad består av gamle betongdekker, som ser ut til å ha ligget her fra 30 tallet. Langs veien, ligger små rønner i husklynger. Byen nærmer seg.  Jeg vet at hotellet vårt ligger sentralt, og vi sikter oss inn på sentrum.

Brygge i Kaliningrad med fine bygninger fra hansatiden.

Kaliningrad

De neste 2 dagene utforsker vi Kaliningrad. Byens historie går tilbake til det 13 århundret, og har vært hovedstad i Preussen under tysk styre. Dette var en av hansabyene, og navnet den gang var Königsberg. Byen ble ødelagt under andre verdenskrig, og overtatt av Russerne. Den Tyske befolkningen ble drept, eller sendt til Sibir. Resten deportert til Tyskland. En grusom historie. Gatene er kaotiske, og lite tilrettelagt for gående. Det er gjerne 3 felt i hver retning, og ett virvar av ledninger for strøm til trollybusser og annet henger over alt. At du er fotgjenger og myk trafikant tar ingen hensyn til. Dyre biler og motorsykler gir bånn gass mellom lyskryssene. Ut stiger russere i mafia stil, som er arrogante brautende konger på restaurantene.

The House of Soviets, eller Monsteret som lokalbefolkningen kaller det. Dette er vel heller en antiseverdighet, da bygget ble erklært som utrygt og ingen har flyttet inn i det. Bygget ble konstruert på ruinene av Köningsberg slott. Ryktene sier at en ukjent eier har nektet bygget å bli revet.

Vakker kan man på ingen måte kalle byen. Men det finnes noen penere områder. Ved Königsbergs katedral som er gjenreist etter krigen, og den gamle bebyggelsen nede ved elven med hansahus. Her spiser vi en bedre middag på uterestaurant, men også her preger rike arrogante russere en del av bordene.  Vi besøker den Russisk ortodokse kirken midt i byen, som har 7 gullbelagte spir. Vi tar en tur inn for å kikke, men klarer ikke helt å henge med i alle ritualene de besøkende foretar seg i det de går inn og ut av kirken.

Den Russisk ortodoks kirke er det største kirkesamfunn i Russland. Over 80 millioner er tilknyttet kirken.

Søpleproblemet løst, inntil balkongen er full. Utsikt fra hotellrommet i Kaliningrad.

Litt overaskende viser det seg at Kaliningrad definitivt har muligheter for shopping. Annette savner klesskapet hjemme, og ser sitt snitt til å kjøpe inn ett par ekstra kjoler. De tar jo ikke noe plass forklarer hun meg. Hun får det som hun vil.

Klasseskillet er stort i Kaliningrad. Enten kjører du de feteste luxusbilene, eller så må du klare deg med for eksempel å selge bær.

To dager er akkurat passe i denne byen. Vi er lei av sure selvopptatte russere, og betjening som ikke klarer å presse frem så mye som ett lite smil. Ved frokosten, må du være lynkjapp for å sikre deg stekt egg. For å få til dette må du brøyte deg frem på russisk maner. Alt annet på frokostbordet er så godt som uspiselig.  Vi pakker sykkelen, og kjører ut av den bevoktede hotellparkeringen. Turen ut av byen går greit, og vi setter kursen mot Litauen. Vi passerer et nytt motorvegprosjekt. 40cm bærelag og asfalt, er alt som skal til for å forvandle dyrket mark til motorvei. Vi passerer områder med nikkepumper som henter opp olje, småsteder og militærforlegninger med hammer og sigd. I grunn er det ikke mye å se her.

Vi pakker sykkelen, og kjører ut av den bevoktede hotellparkeringen. Turen ut av byen går greit, og vi setter kursen mot Litauen.

Vi passerer områder med nikkepumper som henter opp olje. I grunn er det ikke mye å se her.

Elven Nemunas danner grensen mellom Russland og Litauen. Her ser vi tilbake mot den Russiske siden. Godt å komme over til Litauen.

Snartur i Litauen

Etter episoden på grensa inn til Russland, har jeg kjørt plettfritt, og svært defensivt; Russland er ikke landet for å rote seg opp i trøbbel. Elven Nemunas danner grensen mellom Russland og Litauen. Vi har grensepasseringen to dager i forveien friskt i minne, og gjør ingen feil. Grensepasseringen går greit. Vi blir til og med geleidet forbi bilkøene. Alle russiske biler blir gjennomsøkt på vei inn i Litauen. Alle rom åpnes. Tollerne går med speil under bilene, og leter under alle matter og tepper i bilene. Også vi må opp med det meste av bagasje, og Annette får vist frem det meste av sko og kjoler. Det er deilig å være ute av Russland. Vi fortsetter de 30 milene opp til den lille byen Joniskis, som ligger rett ved grensen. Her tar vi inn på ett lite gasthof. Litauen blir bare en transportetappe for oss denne gangen. Atmosfæren i byen er god. Det er landsbyfest med konsert på torget, og servering i gatene. Parkeringen av motorsykkelen blir den dårligste under turen, og jeg sover litt urolig. Mat, drikke og overnatting er av det rimeligste på hele turen.

Drosjesentralen i den lille byen Joniskis (Litauen), er av det manuelle slaget. Her er det bare å vente til noen ringer i boksen.

Jurmala i Latvia

Jeg har fått tips fra en på jobben, om å legge turen innom Jurmala i Latvia. Dagsetappen er ikke mer enn 9 mil, så vi får mye ut av dagen. Veiene er hyggelig.  Jurmala er en badeby like utenfor Riga. Byens historie veldig kort fortalt, handler om kurbad og overklasse: gammel, russisk overklasse. Siden byen hadde sin blomstringstid rett etter århundreskiftet er mange av husene i jugendstil. Jurmala bærer preg av utrolig rikdom. Det ene palasset etter det andre, med de feteste luksusbiler du kan tenke deg. De aller fleste husene er bygd i tre, men det har nok vært mer status med murhus forstår vi. Flere av trehusa er nemlig snekret og malt slik at det ser ut som murhus. Husene er fantasifulle eventyrhus, gjerne med spir og staffasje. Selv små hus er utstyrt med spir, noe som nesten gjør dem latterlige. Billige hotell fins ikke, men Annette er fornøyd da rommet er stort, og gir henne en mulighet til spre kjoler og sko utover store områder.

Gågata i Jurmala vrimler av folk. Ta seg ut faktoren er stor.

Gågata vrimler av folk. Ta seg ut faktoren er stor. Vi nyter ett par dager på stranda, som er smekkfull. Strendene her er kilometer lange, og sanden så fin at den nesten er som støv. Jeg legger etter hvert merke til at mellom alle disse luksusvillaene, befinner det seg noen forfalne rønner. Etter hva jeg har hørt står husene slik fordi ingen vet hvem eierne er. Disse har ikke kommet tilbake etter krigen, og ingen vet hvem husene tilhører. Jeg har også hørt at eiendomsbesittere sitter på eiendommene og venter på høye priser. Ei rønne her får du fort et par millioner for. Solnedgangen på stranda, er praktfull. Sola som går ned i havet i vest, er noe du husker. Middag langs en av gågatas uterestauranter er underholdende.

Solnedgangen på stranda, er praktfull. Sola som går ned i havet i vest, er noe du husker.

Rast i Riga. Kjøreutstyret låses fast, mens vi tar en spasertur. 

Turen går videre opp i Latvia, etter en snartur innom hovedstaden Riga. Vi har for så vidt god tid, og dagsetappen er ikke mer enn 15 mil. Dette betyr at vi kan raste på en av de endeløse strendene underveis. Du kjører ikke direkte langs havet på denne ruten nordover. Kartet avslører imidlertid at veien går like inne i landet. Vi tar bare av en avkjøring, og følger denne ett stykke til vi kommer ut til endeløse strender. Her kan du være tilnærmet alene, og hvem trenger vel badetøy da.

Vi raster og bader på tomme endeløse strender.  Hvem trenger vel badetøy da?

Vi ender tilfeldigvis opp på ett lite sted som heter Salacgriva. Her leier vi hytte med god standard. Det er så fint at vi velger å bli ett par dager. Det er jo tross alt sommerferien vår. Strender blir du bortskjemt med her, men det gjør vel ingenting i godt vær med gode badetemperaturer.

Tallinn

Etter Salacgriva setter vi kursen mot Tallinn i Estland, den minste av de 3 baltiske statene. Det er en merkbar forskjell å komme inn i dette landet. For det første er det euro, som gjelder. Det merkes på prisnivået, som er vesentlig dyrere en de andre Baltiske landene. For det andre virker folket her nesten å oppføre seg som skandinaver. For det tredje er det en langt høyere levestandard, enn de to foregående landene. Slik vi opplevde det virker Litauen som det fattigste landet. Det kan ha vært tilfeldig ut fra stedene vi besøkte.

Tallinn har en sjarmerende bebyggelse, det meste bygget på 14oo tallet. Det er svært mange turister som besøker byen. 

Også Tallinn er en gammel hansaby, og har ligget under både Danmark, Sverige og Russland. Byen blomstret som handelsby på 14 hundretallet, og mye av byens historiske sentrum ble bygget på denne tiden. Vi parkerer sykkelen og låser fast kjøreutstyret, før vi rusler rundt i den gamle bydelen bak festningene. Sjarmerende bygninger er det. Mengden turister tar imidlertid litt av sjarmen vekk, da ivrige innkastere til stadighet bruker all verdens triks for å få deg inn på restauranten sin. På torget selges forskjellig til turistene, til kunstig høye priser. Men det kan vel kanskje være stas å komme hjem med ett overbetalt villsvinskinn.

Må da være stas å komme hjem med ett villsvin, eller grevlingskinn fra Tallinn. Dette og mye mere kan du få kjøpt til stive priser på torvet i Tallinn.

Hjemturen har for alvor begynt. Vi kjører om bord i en av Baltic line sine båter, som skal ta oss til Stockholm. På havna treffer vi endelig andre motorsyklister. De har vi ikke truffet mange av under turen vår. Med unntak av i Jurmala, der det var Harley treff. Det er alltid trivelig å dele hverandres opplevelser, sånn mens du venter på båten. Innseilingen til Stockholm nyter vi på dekk, i deilig solskinn. Jeg skal ikke trette dere med å fortelle dere hvordan man transporterer seg gjennom Sverige, som er siste etappe på ferien. Men mange stopp på denne strekningen ble det ikke.

Turen dreide seg mer om å være på reise, enn å jakte på heftige motorsykkelveier. Prisnivået var svært hyggelig, ingen problemer med mat eller overnatting. Vi tok oss god tid, og hadde flere steder hvor vi overnattet mer enn en natt. Det gjør jo turen til en litt mer avslappende ferie. Bademuligheter var det plenty av, noe som passet godt med temperaturene og været vi hadde underveis. Folk vi møtte var stort sett hyggelige, med unntak av Kaliningrad da. Men jeg fikk da i vertfall klistret er «RUS» merke på toppboksen min, og vi fikk sett ett snev av gamle Sovjet.

Jeg fikk da i vertfall klistret er «RUS» merke på toppboksen min.

Mc-avisa nr. 5 – 2015