Stikkordarkiv: Kyrre Hagen

Hva skjedde?

Den lange reisen hjem. Mc-avisa nr 5-2018

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi ligger i en rekke på den morsomme grusveien, som går langs en flott innsjø.  Vi er på Sri Lanka i midten av februar.  Været er aldeles nydelig, og grusen spruter fra bakhjulet over små-humpene i veien.  Sola skinner fra en skyfri himmel.  Jeg stopper for å fotografere noen aper som krysser veien rett foran oss.  Jeg gasser litt ekstra for å ta igjen følget, og ligger snart i rygg på lederen. Dette er herlig.  Et fantastisk land, en helt ukjent kultur, og hele 14 dager på motorsykkel foran oss…

En forventningsfull gjeng på vei ut på nye eventyr.

I neste øyeblikk sitter jeg i følgebilen og holder høyrearmen min fast med den venstre.  Jeg aner ikke hva som har skjedd, men kjenner smerter i hele høyre side.

På Sri Lanke er det menge fine grusveier. Se opp for elefanter!

Jeg må innrømme at jeg er en eventyrer, og jakter stadig nye motorsykkelopplevelser.  Jeg har vært på mange av jordas avkroker på sykkel, og det har alltid gått bra.  Noen ganger har jeg vært i bakken, men det har gjerne vært her hjemme, i nærheten av vårt velfungerende helsevesen.  De gangene jeg har vært i fjernere strøk, har det har jeg ofte tenkt på at jeg er langt hjemmefra, og at det kan ha helt andre konsekvenser dersom noe skulle skje.  Noen ganger blir jeg imidlertid helt revet med av opplevelsene og kjøregleden der og da.  Det kan få alvorlige konsekvenser.  Dette fikk jeg for alvor erfare på vinterens motorsykkeltur, som virkelig skulle være av det eksotiske slaget.

Nå er det på ingen måte sånn at jeg mener at folk ikke bør dra på slike turer.  Tvert i mot mener jeg at det bør alle.  Det jeg allikevel håper med å fortelle denne historien, er å kunne avverge, noen hendelser, ved at kanskje nettopp du, legger inn nok sikkerhetsmargin, når du er på de mest avsides liggende avkrokene i verden, ved at du tenker gjennom konsekvensene.

Starten.

Vi kruser langs eventyrstrendene på øyas østkyst den første dagen.

Det hele begynner som mange andre turer, med at følge møtes på Gardermoen, for videre transport ut i verden.  Jeg har gledet meg enormt til denne turen på drøye to uker på Sri Lanka.  Oppdraget mitt denne gang, er å være reiseleder for Indian Adventure, samt å skrive en artikkel for Mc-avisa.  Opplegget fra Indian Adventuers ser fantastisk spennende ut.  Tidligere har jeg vært i Nord Thailand og Himalaya, så Østen er ikke helt ukjent.  Vi ankommer Negombo på Sri Lanka ca. et døgn etter at vi dro hjemmefra.  Temperaturen er nydelig, og vi tar en gjennomgang av turopplegget på hotellet, før vi slapper av langs Sri Lankas flotte strender.  I morgen starter selve turen.

Flotte hoteller står klare til å huse sugne motorsyklister på Sri Lanka

Vi sjekker ut fra hotellet, og laster bagasjen inn i følgebilen, en liten jeep, med sjåfør og mekaniker.  Vi skal kjøre Honda 250 Baja.  Dette er lette endurosykler, helt perfekte for kjøringen vi skal ut på. Trafikken på Sri Lanka går på venstre side av veien, og oppleves ganske hissig.  Vi har heldigvis en flink guide med oss, og ledes snart vekk fra de mest trafikkerte områdene.  Vi følger østkysten oppover, og kjører under palmene på små grusveier langs eventyrstrender.  Etter hvert dreier vi innover landet, og besøker en kjempe-Buddha som er bygget slik at den synes fra svært store områder.  En fantastisk kjøredag er over.  Vi har fått oppleve den hissige trafikken på nært hold, og kjørt mange fine veier.  Vi ankommer et luksushotell, med trommeslager i resepsjonen, badebasseng, og nydelig mat. Så lang alt etter oppskriften.

Eventyret er i gang. En ivrig journalist koser seg i fulle drag.

Andre kjøredag.

Siste bilde før ulykke. Jeg stopper for å ta bilde av apekatter i veikanten.

Denne dagen legger vi ut på noen flotte grusveier midt inne på øya.  Det er en nasjonalpark her, og ville elefanter oppholder seg i området.  Å se opp for elefanter er nytt og litt spennende.  Vi kjører mye flotte veier denne dagen, på både asfalt og grus.  Gjennom jungelen og langs vann. Aper leker i veikanten i det vi suser forbi.  Jeg stopper for å fotografere, og følget mitt forsvinner forbi. Snart har jeg imidlertid tatt dem igjen, og ligger som nummer to bak guiden.

Hva skjedde?

Et flott parti litt før ulykken skjedde. Nemo leder ann, Glenn hakk i hel.

Plutselig sitter jeg i følgebilen vår og holder høyre hånden fast med venstre.  Smertene kjennes i hele høyre side, men jeg aner ikke hva som har skjedd.  Jeg sitter der og funderer i bilen.  Jeg forstår at noe har gått riktig galt.  Noen rare tanker kommer opp i hodet mitt.  Jeg husker at vi er på Sri Lanke, men kan ikke finne ut av hvilke årstid det er.  Kan det være vår eller høst.  Hvor lenge har jeg sittet her i bilen aner jeg ikke.  Merkelige tanker farer gjennom hode.

Følgebilen vår som senere ble syketransporten min.

Senere får jeg greie på at jeg har kjørt ned i et hull i veien, styret har tverra, og jeg fortsatte ferden gjennom luften på egenhånd.  Uten sykkel.

Mekaniker er med på tur. Selv en Honda kan trenge reparasjoner

Etter en stund kommer vi frem til et lite sykehus.  Jeg får en seng, og får snakke med en ung og uerfaren lege.  Han bare smiler.  Jeg skjønner etterhvert at han ikke har filla peiling på noen ting.  Omsider ender jeg på røntgen.  Noe er veldig rart med et par av fingrene, de står overhodet ikke der de skal.  Skuldra er, etter min egen vurdering, langt fra å være i orden.  Omsider kommer en mere erfaren lege på jobb, som konstaterer akkurat dette.  Jeg må videre til et større sykehus.  Denne gangen i ambulanse.  Om ikke noe annet er positivt denne dagen, må det være at ambulanseturen på ca. en time, med både sjåfør og sykepleier koster hele 73 NOK.

Mens legen, som er tilsølt av blod, drar fingrene mine på plass. Ligger denne mannen og dør ved siden av meg.

Vi kommer nå til et større sykehus i Trincomalee, som ligger på Sri Lankas østkyst.  Sykehuset er mye større en det forrige.  Det første som slår meg er hvor møkkete det er her.  Jeg blir fulgt til akutten.  Her er en rad med stoler og en rad med møkkete senger.  Mellom disse ligger det blod og brukte kompresser på gulvet.  Jeg får beskjed om å legge meg i en av de møkkete sengene, men nekter.  Så dårlig er jeg på ingen måte.  Det er verre med mange andre her.  Jeg ser flere som helt tydelig, har skadet seg i trafikken.  De har helt klart ikke hatt på seg samme kjøreutstyr som meg, og har derfor brannskader i tillegg.  Det blir mye venting og ny runde på røntgen, før sykepleier og en lege i grønne klær, tilgriset med blod, bedøver hånden min og drar fingrene på plass.  Jeg blir enig med legen om at sårene ikke sys igjen, men får lege seg av seg selv.  Dette gir mindre risiko for infeksjoner.  Samtidig med alt dette ligger en gammel mann, et par meter unna meg, og han dør der og da.

Finn to feil.

Legene er ikke fornøyd, mener at de skal gjøre mere med pekefingeren min dagen etter.  Da vil han legge meg i narkose. Ikke f**n,  tenker jeg, og skriver meg ut av det møkkete sykehuset på egen risiko.  Jeg får beskjed om å komme tilbake dagen etterpå.   Jada sier jeg.  Over mitt lik tenker jeg.

Hva nå?

Hvordan kommer man seg da ut av denne smørja jeg har havnet i?  Jeg tar kontakt med reiseforsikringen min, og forteller hva som har skjedd.  Husk; du ha reiseforsikring på slike turer.  Slik jeg forstår det, kjøper de fleste reiseforsikringer tjenester for å håndtere slike saker av «SOS international».  Dette er en alarmsentral med spesialkompetanse på å håndtere slike situasjoner.  Her får jeg snakke med en dansk lege.  Jeg har for sikkerhets skyld tatt bilder, med telefonen, av alle røntgenbildene.  Disse sender jeg over.  Det er klart at kragebeinet må gjøres noe med.  Det har de ikke tenkt å behandle her nede.  Det er rett og slett slik på Sri Lanka, at skader vi behandler med største selvfølgelighet hjemme, kan gjøre deg invalid her nede.  Jeg blir enig med legen om at jeg må hjem for skikkelig behandling, men først må jeg over til andre siden av øya igjen.  Her skal jeg innom et privat, mye bedre sykehus, som skal godkjenne at jeg kan fraktes hjem med fly. Reisefølget mitt må overlates til vår lokale guide.  De er imidlertid i de beste hender.  Nemo er en fantastisk fyr.

Taxi. 

Det blir en lang kjøretur tilbake til Colombo.  Trafikken er intens, og det tar hele dagen å krysse øya. Etter åtte timer ankommer jeg det private sykehuset i Columbo.  En dørvakt møter meg her.  Her må du bevise at du kan betale for deg, før du får satt foten på innsiden.  Kontrasten er enorm til de offentlige sykehusene jeg har vært på til nå.  Forsikringsselskapet har dessuten sendt en ubrukelig agent, som visstnok har som oppgave å hjelpe meg.  Hun får tydeligvis betalt, når hun har en signatur på et skjema, om at jeg kan fraktes hjem.  Hun er hverken vennlig eller hjelpsom.  Men er kun opptatt av å få utbetalt salæret sitt så raskt som mulig.

I disse områdene lever ville elefantar. Se opp.

Ventetiden.

Jeg kan fraktes hjem, og forsikringsselskapet jobber med billetter for hjemtransporten.  Det viser seg imidlertid at jeg må vente hele 5 dager i Negombo, før jeg kan reise hjem.  Hver bevegelse med skulderen, gir beskjed om at beinsplintene fra kragebeinet overhodet ikke sitter der de skal, men stikker inn i kroppen på steder der de ikke har noe å gjøre.  Reisefølget mitt måtte jeg forlate på andre siden av øya.  De skulle jo videre.  Det blir å spise smertestillende av alle slag disse dagene, som snirkler seg av gårde.

Kragebeinet er knust flere steder, og delene stikker i skuldra når jeg beveger meg.

For å si det sånn. Dette er en situasjon som gjør noe med deg…

Sjåføren av Tuk Tukén har også vært i motorsykkelulykke, men han har ikke råd til skikkelig behandling.

En dag i Negombo må jeg på apoteket, og tar Tuk Tuk tilbake til hotellet.  Sjåføren har krykker baki.  Han spør meg hva som har skjedd, og jeg forteller.  Jeg spør han, og han kan fortelle at også han har kollidert på motorsykkel.  Han har imidlertid ikke hatt råd til å oppsøke lege, men fått tak i krykker og smertestillende.  Beinet får bli som det blir.  Det slår meg igjen hvor store kontrastene er mot våre liv i Norge.  Han kan fortelle at han bruker en formue i medisiner, 1000 Rupee, som tilsvarer 50 NOK.

Mye hyggelige forlk på to hjul på Sri Lanka

Hjem, på første klasse.

Når jeg etter en uke sitter på flyet tilbake til Norge er jeg letta.  Normalt ville en slik lang flytur på business-klasse gjort at du nøt turen i fulle drag.  Uansett hva de tilbyr meg av drikkevarer, frister ingen ting.  På Gardermoen venter en Mercedes-limousin meg.  Den flotteste bilen jeg noen gang har sittet i, og den flotteste bilen som ankommer akutten på Buskerud sentralsykehus denne dagen.   Her opereres jeg 3 dager senere.

På business klasse på Qatar ar lines frister de meg med alt tenkelig både av vått og tørt. Det var ikke mye som smakte

En tanke som slår meg her hjemme, til tross for at alle klager på at Buskerud sentralsykehus både er slitt og gammelt er; -Herre Gud, for et flott sykehus!

Ikke mange ankommer Buskerud Sentralsykehus i sort limousin.

Hva lærte jeg?

Uhellet jeg hadde på Sri Lanka skjedde i moderat fart, og uten at jeg kjørte med stor risiko.  Jeg tror neppe dette kunne vært avverget.  Av og til har men bare maksimalt uflaks.  Jeg føler på ingen måte at det var et resultat av hasardiøs kjøring.  Jeg vet imidlertid at jeg liker fart og spenning.  Det å kjenne mestringsfølelsen, mens adrenalinpumpa går for full musikk, er en herlig følelse.

Lærdommen er å legge inn nok sikkerhet. Det har reddet meg før, og skal redde meg igjen.

All tiden som gikk før jeg var hjemme.  All ventingen alene på et hotellrom mange tusen kilometer hjemmefra, og alt som har skjedd i tiden etterpå, har imidlertid fått meg til å tenke på alle de gangene det har gått bra, til tross for ørsmå marginer.  En ting er jeg ganske sikker på: Kunnskapen jeg nå har fått, har fått meg til å tenke at denne marginen skal bli atskillig større i tiden fremover.  Jeg vil ikke løfte noen pekefinger som tar kjøregleden fra noen, men håper du legger inn sikkerhet nok til å gjennomføre hele den planlagte turen din.  Hvis ikke kan du ende som meg, med en svært lang turen hjem.

Til alt hell virker det som om jeg til tross for dette blir klar til årets mc-sesong her  hjemme.

Rally Knuten,  winter hillclimb

Hysterisk vintermoro.

Av Kyrre Hagen.

Det snør tett. Under det tynne laget med nysnø ligger speilholka oppover den svingete skogsbilveien som fører oss fra sølvgruvene i Kongsberg, opp til Knutehytta.  Jeg har skrudd i noen ekstra pigger, for å forsøke å få feste. På vei opp nøler «Burkslaven» min et øyeblikk, og jeg ser snøkanten komme faretruende nær. I siste tiendedels sekund skjønner hun feilen, og vi redder oss så vidt fra en hvit luftetur nedover skråningene. Hjertet som har stoppet ett øyeblikk, slår videre med en puls på 200. Vi suser videre oppover bakkene. 

Vi har tatt turen til Kongsberg for å kjøre Knuten Hillclamb 2018

Om du tror at det ikke fins muligheter for motorsykkelkjøring på vinteren, tar du grundig feil. Per Bakke og Anders Hørtveit står bak vinterløpet som har fått navnet Rally Knuten.  Løpet som er åpent for alle, går på flotte smale svingete veier fra sølvgruvene i Kongsberg, og opp til Knutehytta. Det er oppdelt i fire klasser: En for piggfritt, en med pigg, en med sidevogn, og en klasse for moped. At løpet er populært er det ingen tvil om. To av deltakerne; Rob Butterworth, med KTM exc 500 i piggklassen og Robert Palm, med Yamaha TT 500 i piggfri klassen, kommer helt fra England. De har vært her før, og setter av denne helgen til Rally Knuten.

Primus motor.

Før start tar vi en liten prat med Anders Hørtveit. I følge han selv er han en universalmotorsyklist, som har holdt det gående siden han var 16 år. Gjennom disse årene har han prøvd seg på roadracing, speedway og enduro, foruten vanlig landeveis kjøring.

Kawazaki H2.
Gamle klassikere fra femti og sekstitallet er det mange av på dette løpet

Anders gir følgende svar på våre spørsmål:

Anders Hørtveit. Foto: Livredd.info
  • Hvem var det som kom opp med ideen til arrangementet?

Det var Peer Bakke. Han er et sant oppkomme av ideer og har stadig noen gode forslag til aktiviteter.

I mopedklassen er det fellesstart og hard konkurranse. Foto: Livredd.info.
  • Hva er bakgrunnen for Rally Knuten, og hvor lenge har det pågått?

Vi begynte i 2010. Bakgrunnen var vel egentlig at Peer hadde lyst til å finne på noe for gamle motorsykler på vinteren. Det var i utgangspunktet tenkt at dette skulle være et tilbud til folk med gamle sykler av ulike typer, men vi innså at noen ville komme med moderne utstyr også. Dermed ble det en egen klasse for dem med piggdekk. Og denne har jo etter hvert tatt over, og det er mange gamle sykler der også.

BMW R75 og Triumph til start i pigg-klassen
  • Hvor mange deltakere er det plass til?

Det er plass til ca. 100 mennesker på Knutehytta. Det vil i praksis si ca. 60 deltagere + familie, venner og ikke minst funksjonærer.

Foto fra 2013: Livredd.info
  • Hvordan har oppslutningen vært de siste årene?

Det har vært fra 30-65 deltagere. I år ble det ny rekord med 68 startende.

  • Hvor kommer deltakerne fra?

Deltagerne kommer fra mesteparten av Østlandet, med noen langveisfarende. Men de fleste kommer nok fra Kongsberg / Notodden / Drammen / Oslo og områdene rundt.

Til start i piggklassen tok Harley Davidson de to første plassene. Foto: Livredd.info
  • Informasjon finnes på kvenna.net . Hva er Kvenna?

Kvenna er plassen der jeg bor. Offisielt heter det Evjukvernen, det er et lite småbruk sør for Kongsberg, rett ved Kjørstadelva. Det har tidligere vært en kvern på eiendommen. På vår dialekt i Sandsvær vil «Kvernen» uttales Kvenna. Kvenna.net er mitt høyst private og personlige nettsted, men innholdet begynner å dra på årene nå. Vi drar det litt videre med Kvenna Racing Team og Kvenna Mekaniske, men alt er bare hobbyaktiviteter.

Dobble potter er knalltøft
  • Er det planer om andre klasser en dagens?

Nei, egentlig ikke. Ettersom antall mopeder har økt de siste årene ble det spontant opprettet en mopedklasse for noen år siden. Den er i ferd med å bli den nest største klassen nå, etter pigg-klassen.

  • Hva er kriteriene for å være med?

Det er ganske så enkelt. Alle kan være med, så sant de synes det er moro med motorsykkel / moped og snø i kombinasjon. Du må jo ha en sykkel du har lov til å kjøre med på veien, det er egentlig det hele.

Oddvar  Halstensen tok andre plass i klassen med pigg, på sin 58 modell Harley. Foto: Livredd.info.
  • Hva er den mest spesielle motorsykkelen som har stilt til start?

Den mest spesielle er nok en Rokon 430. Det er en syttitalls offroad med snøskutermotor. Snorstart og variator. Den har vært med et par ganger, men er ikke påmeldt i år. Det har også vært med en Tularis 2000 modell. Det er også en motorsykkel med snøskutermotor og variator. Men ellers er det jo mye rart hvert år. I år er det en 1937 Twin og to stk. HD Duoglide fra 58. Vi har også hatt med femtitalls Servicar, og mye annet man ikke ser så ofte, verken sommer eller vinter.

Tøffe oppgjør i mopedklassen. Foto: Livredd.info

Reglene.

Før start avholdes førermøte på Knutenhytta. Hørtveit gjennomgår de strenge reglene, og opplyser om at brudd på disse kan føre til utestengelse. I 2017 hadde en mopedeier trimmet sykkelen, og vedkommende ble idømt en utestengelse på 11 måneder.

Det startes 3 og tre i klassene for solosykler

Løpet er på ingen måte et vanlig rally, men arrangeres på idealtid. Syklene som stiller skal ha både lys og skilt. Siden veien opp til Knuten er oppe for alminnelig ferdsel, er det vanlige trafikkregler som gjelder. Det gis det en fordel å starte med gammel sykkel. Det vil si jo nyere sykkel du har, jo flere straffepoeng får du. Om noe skulle skje underveis har du plikt til å stoppe for å hjelpe til som ellers i trafikken.

Øvelse gjør mester (nesten)

Øvelse gjør mester. Foto: Livredd.info

I år har jeg fått med meg Magnvor Grøtting som «Burkslave».  Hun har aldri vært i en sidevogn, og treningen vi har gjennomført før løpet, er kun turen opp og ned til registreringen.  Veien skrår ned mot venstre, og Magnvor blir i stuss på vektplasseringen et øyeblikk. Valget mitt er å velte, eller styre mot brøytekanten på venstre side. I det vi treffer kanten står snøføyka rundt øra på oss. Min venstre fot går også inn i brøytekanten, og vris bakover. Jeg vræler det jeg er mann om, for å få Magnvor over på rett side av sykkelen, og tror knapt det jeg ser. Fotbladet står nesten 180 grader bakover. Selv ikke dette stopper ikke dette oss, og to Paracetér senere er vi på vei nedover igjen til start. (røntgenundersøkelsen på Buskerudsentralsykehus senere avslørte heldigvis ingen brudd). Makkeren min blir heldigvis flinkere, og gjør ingen flere forsøk på å amputere foten min. Hun lystrer hvert minste lille vink etter dette.

Til start.

Etter førermøtet kjører samtlige ned til startområdet.  Mens vi satt innendørs, har det lavet ned med snø. Nå er veiene helt snødekte, og skogen vakker og hvit. Sikten er imidlertid minimal. Og under snøen, ligger isen. I startområdet treffer jeg en av de i alt to kvinnelige deltakerne, Marianne Halstensen som stiller til start med en KTM 85 ccm. Hun var tilskuer i fjor, men i år stiller både hun og mannen til start.

En av de i alt to kvinnelige deltakerne, Marianne Halstensen som stiller til start med en KTM

 

Blant syklene som deltar er det en god blanding av nyere endurosykler og eldre sykler som BMW R-60 og Kawasaki H2, med piggdekk. Mellom disse gruppene er det en god gjeng med Yamaha XT og TT500, samt endurosykler fra syttitallet, som Husqvarna og japanske totaktere. I piggfrittklassen er det mange morsomme sykler, de eldste fra tidlig femtitall.

Foto: Livredd.info

Fra Saggrenda er det start tre og tre, med den store pigg-klassen først. Etter 46 startende med piggdekk var det klart for sidevogns-klassen der vi stiller. Etter denne skal piggfri klassen starte, og til slutt er det fellesstart for alle med moped.  Jeg har tidligere deltatt i 2013 og 2015.  Vi får notert starttidspunktet på en lapp, og legger i vei, i det vi får klarsignalet.  Det går så det suser oppover gjennom skogen, men det er sannelig ikke lett på den glatte isen, som nå har kommet 10 cm. løssnø over.  Blodet bruser i det vi kommer litt raskt inn mot svingene. Ingen av hjulene tar tak.  Vi tar igjen den største konkurrenten vår, Michal Berg og Tobias Bergmann.  De har ødelagt girveksleren, og må kjøre hele løpet i førstegir. Det er umulig å komme forbi på de smale veiene.

Foto: Livredd.info

Løpet starter som nevnt i Saggrenda, og består av 2 etapper.  Ved Saksen er det stopp, og tiden noteres på lappen vår.  Her serveres det gløgg, og det fyres bål.  Når du har blitt gløgg nok, er det ny start, for rallyets andre etappe.  Denne ender oppe ved Knutehytta.  Mens vi har kost oss med gløgg har sykkelen gått helt tom for strøm.  Jeg har montert ekstra lys, og den lille dynamoen klarer ikke å levere nok strøm.  Etter bakkestart havner vi sist i feltet, bak gutta på moped.  Dette går ikke fort, men til slutt er vi oppe, ved Knutehytta på 750 moh.

 

Klassikere av mange slag.

 

Løpet starter som nevnt i Saggrenda, og består av 2 etapper.  Ved Saksen er det stopp, og tiden noteres på lappen vår.  Her serveres det gløgg, og det fyres bål.  Når du har blitt gløgg nok, er det ny start, for rallyets andre etappe.  Denne ender oppe ved Knutehytta.  Mens vi har kost oss med gløgg har sykkelen gått helt tom for strøm.  Jeg har montert ekstra lys, og den lille dynamoen klarer ikke å levere nok strøm.  Etter bakkestart havner vi sist i feltet, bak gutta på moped.  Dette går ikke fort, men til slutt er vi oppe.

Tilskuere.

Løpet har blitt svært populært blant lokalbefolkningen på Kongsberg.  Flere steder langs løypa har de rigget seg til med bål og satt ut fakler, mens de følger løpet oppover bakkene.  De får god underholdning, og koser seg med både det ene og det andre, såvidt jeg kan forstå.

Bankett og premieutdeling.

Anders Hørtveit er speaker og primus motor

Etter løpet er det bankett og premieutdeling.  Da innehaveren av Knutehytta har alle rettigheter, er det ikke alle som kjører ned igjen.  Stemningen er hyggelig og praten går livlig mens felles opplevelser deles ved borene i den hyggelige tømmerhytta.

Resultater ( laveste poengsum vinner):

Moped

1             Svein     Bratterud            Honda   MT50    1986      Moped  13,8

2             Tom       Hardangen          Honda   PX          1985      Moped  14,6

3             Jonas     Nilsen    Tempo  Corvette              1974      Moped  14,6

Pigg

1             Borgar  Holen    HD         Duoglide             1958      pigg       4,5

2             Oddvar  Halstensen          HD Duoglide       1958      pigg       4,9

3             Knut Aasen                        Triumph               500        1962      6,2

Sidevogn

1             Michal Berg +     Tobias Bergmann             Wasp Suzuki    600        1981      sidevogn             9,7

2             Kyrre Hagen +    Magnvor Grøtting            Yamaha               XT600    1988      sidevogn             10,3

3             Per Askim                                                        Ural                                    1994      sidevogn             12,3

Uten pigg

1             Arve       Olsen     Jawa                                   1962      uten       4,6

2             Vetle     Båsen    Jawa      250                       1962      uten       5,1

3             Ketil       Jansen   Suzuki    As50 (100)           1972      uten       7,8

Det ble 2 plass på Mc-avisas utskremte. Med som burkslave var Magnvor Grøtting

Om du tenker at dette kan være noe for deg, er det bare å følge med på hjemmesidene til Hørtveit & Co. Atmosfæren er uhøytidelig og god, kjøringen morsom.  Til neste år braker det løs igjen i slutten av januar.  Om du tør, garanterer vi en opplevelse, du sent vil glemme.

Mc-avisa nr. 3 – 2018