Stikkordarkiv: motorsykkeltur

GOING DOWN UNDER 2. På tur med Kenny Dundee…

Touring Australia. Del 2

Del 2. Touring Australia.

Det begynner å bli langt på ettermiddagen når jeg nærmer meg Burke. Endelig kommer jeg ut på asfalten, etter timer på grusen. Nå håper jeg på enkle veier de siste åtte mila. Temperaturen er 43 grader, så jeg er god å heit i toppen. I neste veikryss tror jeg ikke mine egne øyne. Veien jeg skal inn på er bare rød fin sand, nesten som mel. Jeg trekker pusten, nøler ikke, og legger i vei på det dårlige underlaget.

Jeg besøker Debbie Wood som har mange godbiter i garasjen.

Endelig er jeg i gang med turen jeg har planlagt så lenge. Turen som er så lang at jeg glemmer alt annet. Australia er annerledeslandet som er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Jeg hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Sykkelen var imidlertid i bra teknisk stand, og på den første delen av turen, hadde jeg tatt meg nordover til Bundaberg, på svingete asfalt og grusveier. Her hadde jeg inn losjert meg hos Debbie Wood, en skikkelig motorsyklist, men både to og trehjulinger i stallen.

Utsikt over spesielle fjellformasjoner
Hjelmen til Debbie er ganske lett gjenkjennelig.

Hos Debbie bestemmer jeg meg for ikke å fortsette nordover, det vil bli både varmt og kjedelig. I stedet vil jeg dreie vestover mot Broken Hills. Men selv om ruta er endret vil turen by på ekstrem varme. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Jeg foreslår på fleip at Debbie kan bli med på tur, og jammen tar hun meg på ordet, så dagen etter legger vi turen ned til Rainbow Beach, som ligger rett ved den kjente Farzer Island. I det vi tar av oss kjøreutstyret kommer vi i prat med et par som tapper luft ut av dekkene på firehjulstrekkeren sin, for å kjøre i sanden. Det ender med at de tar oss med på en tur på stranden. Rainbow Beach har fått navnet sitt fordi sanda her har farger som varierer fra hvitt, gult, rødt, beige, grått og sort. Det er et fasinerende syn.

Fargene på Rainbow Beach er flotte.
Debbie har lastet opp sidevogns-sykkelen, og blir med på tur
Debbie var spontan, og blie med meg på tur med meg på tur. Her skilles våre veier.

Etter strandturen tar vi inn på en smal grusvei. Det er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjøre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himmelen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vannpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom bushen, men akkurat slik kan det være i Australia. Etter et par dager skiller Debbie og jeg lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg en av turens vakreste solnedganger. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg og titter ut gjennom myggnettingen, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor.

Australienerene elsker å campe. Biler utstyrt på denne måten er det mange av.
Lake Leslie
Stemningen utenfor teltet. Ikke langt til vannet her.

Veien til Burke.

Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt, nede på stranda. Sammen med konserten fra magpiene og utsikten ut mot Lake Leslie, er dette den beste morgenstemningen du kan ha. Jeg har bestemt meg for at jeg vil til Broken Hill, men dit er det langt, så første delmål er Bruke, 85 mil unna. Denne dagen er virkelig varm. Jeg har lagt opp ei rute på mye småveier, og første stopp blir Texas.

Jeg ser emuer og kameler langs veien i dag. Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv. Jeg kjører så lenge jeg orker og slår opp teltet mitt langs grusveien jeg følger. Det er enorme landbruksområder her, og veiene går i langs grensene på eiendommene. Det har vært et kraftig regnvær dagene i forveien og mange av veiene jeg planla sammen med Jamie er ufremkommelige. Et sted er det omkjøring ut gjennom bushen. Her kjører jeg rett mot en krokodillelignende skapning som spiser av et kengurukadaver. Den forsvinner når jeg kommer, uten at jeg helt klarer å konstatere hva det er. Når du kjører slik alene får du god tid til å tenke. Hele tiden må du kalkulere om du har nok bensin til å komme frem til neste pumpe. Om du går tom kan det være lenge før det kommer noen forbi. Det neste du må beregne er vann. Du må alltid ha med deg nok til at du kan klare deg et par dager. Jeg kommer rundt en sving, og titter ned på GPSén min for å finne riktig vei. Når jeg ser opp igjen ligger en stor død kenguru i veien rett foran meg. Jeg klarer akkurat å svinge unna, men kjører over beina på den. Jeg begynner å tenke på hva som kunne skjedd dersom jeg hadde truffet den.

Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv.
Det går mot kveld, og jeg slår opp teltet mitt i veikanten. Det er enda langt til Burke.

Etter en lang omkjøring, kommer jeg ut på asfalten. Det er varmt, og jeg begynner å gå tomt for krefter. Jeg er letta, og ser frem til at de siste 8 milene skal være på enkle asfaltveier. Jeg har lovet meg selv et hotellrom med aircondition denne kvelden. Jeg har imidlertid gledet meg for tidlig. Jeg kommer til et kryss der GPSén sender meg opp gjennom et spor som består av rød sand. Underlaget er løst det meste av de siste åtte milene til Burke. Det blir en lang og utmattende etappe. Det er mye geiter langs veien, og etter hvert som det blir kveld kommer menge kenguruene frem. Vel fremme i Burk synker jeg slapt sammen på terrassen, og slukker tørsten med to ingefærøl.

Etter 45 varmegrader det meste av dagen ankommer jeg Broaken Hill.

Broken Hill

Det er 670 km mellom Broke og Broken Hill, og temperaturen er 45 grader. Jeg deler etappen opp med fire stopp underveis. I dag blir det straka veien. Asfaltslettene er nærmest uendelige. På noen partier er det så varmt at olja koker opp av vei-dekket, og ligger som dammer i kjøresporene. Jeg kjører gjennom Cobar Outpack. Her er det kun sand og tørt buskas langs veien. Det er vel akkurat dette mange forbinder med Australia. Jeg kjøler meg ned inne på bensinstasjonene mellom etappene. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Broken Hill. Det gamle gruvesamfunnet er fremdeles i drift. Denne byen er som tatt ut av en westernfilm. Husene har store fasader ut mot gata. Andre har flere etasjer med svalganger på utiden. Fra sentrum ser jeg store slagghauger og gruveanlegg. Vel fremme i «The Hill´s» blir jeg plukket opp av Randell Jones, en av kontaktene jeg har fått før jeg dro. Han tar meg med på den lokale puben i byen, og etterpå reiser noen av oss hjem til hans fantastiske «man cave» i den garasjen på huset. Det blir en morsom kveld, med fish an chips. I garasjen er det en gedigen bar, biljardbord alt mulig rart. Randell viser stolt frem en eksospotte som hadde ligger igjen etter filminnspillingen fra Mad Max 2 ute i Mundi Mundi ørkenen.  

Broken Hill, eller Hills som aussiene kaller den
Randel plukker meg opp, og tar meg med på den lokale puben.

Mad Max

Randel viser stolt frem et eksosanlegg som lå igjen etter filminnspillingen.

Et av målene på turen er å kjøre opp til Silverton, som er mest kjent for filminnspillingen av Mad Max 2. Ja, du husker vel filmen om den tidligere politimannen Max, som reiste rundt i Australia etter en atomkrig, mens han desperat leter etter bensin som er blitt mangelvare og er verd sin vekt i gull…. Det ligger et lite museum her oppe, der flere av kjøretøyene som ble brukt i filmen er utstilt. Jeg digget denne filmen i ungdommen og den regnes da også som Australias mest kjente film. Etter besøket på museet kjører jeg opp til Muni Mundi, der mange av senene fra filmen er spilt inn.  Et ørkenlignende landskap, helt brungult, med tørre små busker som vegetasjon. Utenom Mad Max er Silverton kjent for sin gruveindustri, og av navnet kan du jo gjette på hvilke metall som er utvinnet her?

Mad Max II ble spilt inn utenfor Silverton. Her ligger det et museum i dag.
På museet står det noen biler fra filminnspillingen, men de fleste er kopier.
Mundi Mundi ørkenen.

Bunk a biker

Det er i overkant varmt så jeg setter kursen sørover mot Mildura som ligger 30 mil sørover. Jeg fyller heldigvis opp tanken før avreise, for det finnes ikke bensinstasjoner på strekningen. Faktisk ser jeg kun et hus på hele turen, og det er en nedlagt bensinstasjon. Landskapet er flatt fargene varierer stort sett mellom gult, oransje og brunt. De trærne som klorer seg fast her har tøffe kår. Når jeg nærmer meg Mildura forvandler landskapet seg totalt, for her gir Murray River liv til området. Alt er grønt og fint med høye flotte trær, og på elva ligger massevis av luksuriøse husbåter. Jeg har kontaktet Viv og Jon på “Bunk a biker Australia” og avtalt overnatting. “Bunk a biker” er et verdensomspennende nettverk som tar imot motorsyklister som trenger overnatting. Både Jules og Debbie, som jeg også har overnattet hos, er en del av dette nettverket. Jeg får både seng og middag hos Viv og Jon, og de tar meg med på sightseeing i Mildura.

Jeg bodde hos Viv og Jon Whitchurch i Mildura.

Dagen etter er det meldt 45 varmegrader, og opp mot 50 grader i områdene jeg har tenkt meg ut i, så jeg bestemmer meg for en hviledag. I stedet bruker jeg dagen til vedlikehold og småfiks på sykkelen. Jeg tar også turen bort til et lokalt “Holden motormuseum”. Ja for du har kanskje hørt om dette Australske merket som holdt det gående i 164 år. De lagde mange ulike modeller, men la ned for et par år siden. Det ruller fremdeles utallige Holden ute på de Australske veiene. Museet er en privat samling, men inneholder mange fine modeller. Holden lå innunder GM paraplyen, og produserte mange modeller fra flere av disse merkene. Jeg kjenner igjen modellnavn som Commodore og GTE.

Jeg besøker Holden museet i Mildura.
Mange nydelige eksemplarer. Desverre ble Holden lagt ned foret par år siden.

Eastern Brown, verdens nest giftigste slange

Det er klart for nye mil med “Guffen”, så jeg forlater Mildura, og setter kursen mot Walls of China. Det er 13 mil inn hit, og veien består av grus og sand. Jeg passerer flere øgler, men plutselig ser jeg en lang strek som beveger seg over veien. Da forstår jeg at jeg har møtt min første slange på turen. Jeg snur sykkelen og kjører tilbake. Den er veldig rask, men jeg rekker å få tatt noen bilder av den. Det viser ser å være en «Eastern Brown» som faktisk er den nest giftigste slangen i verden. Et bitt av denne krabaten kan ta livet av deg på 20 minutter.

Eastern Brown ter livet av deg i løpet av 20 minutter.
Walls of China

Jeg kommer opp til innsjøen i Mungo Nasjonalpark som ligger i forkant av veggen, som kalles «Walls of China». Her opp har de funnet avtrykk etter mennesker som er over 60.000 år gamle. Innsjøen har tørket ut, så jeg kan kjøre over den og frem til veggen, som er litt mindre imponerende enn jeg hadde tenkt meg. Jeg følger en smal liten grusvei på 50 km rundt innsjøen. Det er mange emuer i område, og de rare fuglene løper parallelt med sykkelen min langs veien. Dette blir en spennende kjøretur da veien har mange sandpartier og “Guffen” er utstyrt med temmelig slitte 20/80 dekk.

Dette er vel det mange forbinder med Australia.

Det kommer en krokodille opp fra elva

Utpå ettermiddagen finner jeg en camp ground, et område der det er lovlig å campe, et stykke utenfor veien. For å komme hit må jeg gjennom en labyrint av spor inne i skogen. Det tusser av både emuer og kenguruer her inne. Jeg finner et perfekt sted nede ved elva og får opp teltet mitt. Så setter jeg meg ned i stolen min og begynner å tenke litt over hvilke dyr som vil kommer ned hit til elva for å drikke. Forresten, hvor holder egentlig krokodillene i Australia til? Jeg er uten nett, så jeg får ikke sjekket. Jeg rekker så vidt å tenke tanken før jeg oppdager en krokodille på vei opp fra elva. Jeg skvetter til, for den er bare 20 meter unna meg. Den er ikke så stor, ca. halvannen meter lang, så jeg går etter den for å sjekke. Da den oppdager meg, begynner den å løpe. Heldigvis er det bare ei øgle.  Senere på kvelden får jeg akkurat nok dekning på telefonen, til å få bekreftet at alle krokodiller i Australia befinner seg nord i landet. Det betyr at jeg kan sove trygt.

Her rett ved teltet mitt kommer en krokodille opp fra elva.

Kjøreutstyr i varmen

Dagen etter har temperaturen gått ned med over 20 grader, og jeg har plukket frem kjøredressen igjen. Jeg må si at jeg virkelig er glad for at jeg valgte å både ha med meg kjøredress, og lette luftige crossklær. Jeg bruker Scott Softcon beskyttelsesjakke på overkroppen, med jakke eller bare crosstrøye på utsiden. Jeg har også løse knebeskyttere, og bruker crossbukse når det er varmt. Jeg kan også nevne at jeg bruker undertøy fra Klim, med kjølende effekt. På kvelden stopper en eldre kar på en KTM 690 for en prat. Slikt er alltid hyggelig. Jeg er nå på vei ned mot kysten av Victoria, og kjører gjennom områder med flott jungel. Utover mot kysten endrer landskapet seg dramatisk. Her beiter kuene på jordene som dekker de små åsryggene. Flotte asfaltveier går rundt og over disse heiene. Det slår meg hvor utrolig variert Australia er. På et par dager har landskapet gått fra ørken og outback, til regnskog, og nå disse grønne åsryggene som minner om landsbygda i England.

Jungel aktig skog på vei sørover
Russel er en skikkelig eventyrer. Han har sendt sykkelen sin med båt fra Australia, og sett mange land.

I Inverloch blir jeg blir tatt imot av Denise og Russel. Dette er eventyrere, og Russel har mange motorsykler å vise meg. Akkurat nå restaurerer han en 83-modell Yamaha XT 600 Tenere. Denne forvandles til et nærmest nytt eksemplar. Denise og Russel er glade i å reise, og Russel har sendt sykkelen sin med båtfrakt rundt omkring i verden. Den siste turen var en tur på seks måneder til USA og Canada. Utpå kvelden tar jeg meg en tur til Philips Island. Her ligger fantastiske surfestrender, i tillegg til den berømte racerbanen. 

Phillip Island

Jeg er nå over halvveis på solo-turen min. Videre skal jeg følge de herlige rutene BMW Safari fulgte i 2023. Dette blir en flott tur helt opp til Bathurst, men det kan du lese om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia. 

På tur med verksmesteren

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Viste du at verksmesteren på Speed Motorcenter er en ivrig adventurekjører, som gjerne kjører lange turer på TET, og liker seg godt med enkelt friluftsliv i villmarken? Akkurat her er jeg og Espen ganske like, derfor passet det bra å kjøre sammen når vi fant ut at vi skulle på Tistel-treffet i Vik, den siste helga i mai.

Det er ikke sommer i fjellet enda. Overvannet ligger over hele Strandavatn.

Å kjøre til Vestlandet i mai i fint vær, er noe av det fineste du kan gjøre. Grønnfargene er enda unge, og veikantene er fulle av løvetann fioler, prestekrager og tiriltunge. Det er liksom om vi motorsyklister blir født på nytt på denne tiden. Kjøringen begynner å sitte, og vi er fremdeles utsulta på turer. Nå var jo også mai utrolig bra i år. Nesten bedre enn en normal norsk sommer.

Turen over til Tistel-treffet er på 40 mil. Deilig i kveldssola i det vi nærmer oss.
Vakre farger over Vikafjellet.

For å få litt ut av turen tar vi ikke den tradisjonelle veien oppover Hallingdal. Det er jo hyggeligere alternativer, som veien opp gjennom Eggedal og Haglebu. På veien over mot Aurland henger fremdeles vinteren igjen, og hele Strandavatnet ligger med overvann på isen som enda ikke har gått. Vestlandet begynner liksom i det vi titter utover Aurlandsdalen, og ser de bratte fjellene fra utsiktsposten oppe blant hårnålssvingene. Der nede i dalen er det full sommer. Fra Aurland følger vi veien inn mot Flom, og ser utover den blikkstille Sognefjorden. Det er vakkert, og jeg er nødt til å stoppe for å fotografere. Espen må bare vente. Han finner nok snart ut at han er alene.

Vikafjellet i vårløsningen er vakkert. 1250en passer fint i dette landskapet.

Ved Vinje tar vi av over Vikafjellet. Her kommer veien opp på 1300 meter. Her oppe har ikke våren helt fått overtaket på vinteren enda, men i dag er det deilig, til tross for at det meste av terrenget er dekket med snø.

Tistel treffet

Tistel Camping ligger i bakkene ned mot Viksøyri. Plassen er dekket med telt, og alle hyttene er naturligvis leid ut. Her blir vi tatt imot av treffgeneralen Ben Inge Velde. Han forteller oss at dette er treff nr ____ i rekken. Opprinnelig var dette et treff for sidevognsfolket, og det er fremdeles mange sidevogner på treffet, men nå er treffet åpent for alle.  

Tistel Treffet er et skikkelig gammeldags mc-treff med camping. Plassen er full av glade motorsyklister.
Mitt nye Barenz Ultralight 3 manns telt, satt opp for første gang.
Nydelige Viksøyri

Jeg har med meg et helt nytt Barents Ultralight telt, som jeg får opp på andre forsøk, til naboenes muntre kommentarer. Joda, slik mobbing er hyggelig, og når alle andre er ferdig med å grille, har grillen endelig oppnådd idealtemperatur til Espen og meg. Vi får også besøk av ei skreppe i miniskjørt og rosa strømper som krever inn treffavgiften utpå kvelden. Dette er litt av ei dame, som dessverre har vært litt uheldig med tannreguleringen. Utover kvelden samles de fleste i det gamle ildhuset på gården. Her fortelles det helt sanne jugehistorier gjennom hele kvelden, mens vertskapet serverer hjemmelaget øl til gjestene.

Gjensynsgleden er stor, damene på Tisteltreffet kan du ikke klage på, og de er rause med klemmer.
Når alle de andre er ferdige, er akkurat grillen klar til oss.

På hjul i Sogn

Både Espen og jeg har sovet godt i hvert vårt telt. Å vimse rundt på campingen for å drikke øl hele dagen frister ikke, men vi graver ned et par hver i traktorhengeren som er fylt opp med snø, for å ha kald øl når vi kommer tilbake. Etter frokost tar vi ferge over Sognefjorden, og kjører innover den vakre fjorden. Været er helt topp, og ved Hafslo finner vi ut at vi skal ta ferga fra Solvorn og over til Ornes. Dette er en vei jeg aldri har kjørt, men i dag passer det godt med fergetidene. På overfarten får vi masse tips og lokal informasjon, fra ei dame som har jobbet som landpostbud her i årevis. Veien innover mot Skjolden er trang og svingete.  Det er grønt og frodig, langs veien. I Feigom er det gamle sagbruket gjort om til en liten cafe. Espen vil ha både vaffel og is av den vakre ekspeditrisen som sjarmerer oss i senk.

En fergetur i dette været er ikke dumt. Her på vei til Dragsvik.
Vi tar den lille ferga mellom Solvorn og Ornes. Bilene må rygge inn.
Sjarmerende Solvorn en nydelig dag i mai.

Espen i fint driv på vei mot Skjolden.

I Fortun tar vi innover veien til Nørstedalseter. Veien slynger seg etter hvert oppover fjellsida. Vi kjører gjennom noen snøskavler som fremdeles ligger igjen etter et større snøras i vinter. Her har bekkene laget seg tuneller under snøen. Veien går etter hvert i steilbratte serpentinersvinger. På utsiden av autovernet her er det rett ned i avgrunnen. Vi kommer opp på fjellet og forbi den første snøfonna som fremdeles ligger over veien, men 2,4 km før vi når Nørstedalseter må vi gi oss. Her er snøfonnene for store.

Bekkene oppover Nørstedalen lager tuneller under vinterens snøras.
Det er bratt langs grusveien til Nørstedalsseter.
Hit men ikke lengere. Vi må snu 2,4 km fra Nørsdedalseter

I det vi kjører forbi noen av gårdene på vei ned til Fortun igjen, passerer vi noen gårder der husene ligger inntil noen digre kampesteiner. En kompis av meg har fortalt at bestemora hans levde her inne, og at steinene har kommet etter at husa her var satt opp. Vi kjører også opp på fjellet litt sør for Hafslo, og følger grusveiene som gir god utsikt ut over Solvorn og Ornes, akkurat som det gamle landpostbudet på ferga sa.

Det enkleste er ofte det beste. En traktorhenger med snø, kjøler mye øl.
Fortjent etter en hel dag må motorsykkelen.
Mørket senker seg over Tistel treffet.

Tilbake på Tistel graver vi opp iskalde pils etter nesten 30 mil i salen. Resten av kvelden går med til det det vanligvis gjør på treff. Sosialt samvær med likesinnede, og flere helt sanne røverhistorier i eldhuset.

På vei hjem kjører vi mye grus. Her i Vassfaret.

Retur med grus

Da både Espen og jeg er over middels interessert i grus, legger vi opp ei spennende rute hjem, men først må vi over fjellet til Valdres. Ruta går igjen over Vikafjellet, men i dag kjører vi Lærdalstunellen, da en av Norges fineste fjelloverganger; Aurlandsfjellet, fremdeles er stengt. Det er også et godt tips å kjøre på sørsida av Opheimsvatnet, og på Nordsida av Vangsmjøsa. Her starter også grusen. Fra Ryfoss holder vi oss nesten utelukkende på grusveier, og med bare noen kilometer asfalt tar vi oss helt til Haglebu på den. Vi stopper vi på museumsbensinstasjonen som har kommet opp i Vassfaret. Den er vel verd et besøk om du ikke har vært her. Etter 120 mil skilles våre veier i Hokksund. Er du verksmesteren på Speed må du være klar på jobb mandags morgen.

Takk for turen Espen.