Tekst: Kyrre Hagen
Foto: Team-atlas 2017
BMW gutta leker i sanddynene…
Etter noen utfordringer har vi fått syklene våre inn i Marokko og kryssa Atlasfjellene på totalt fraværende veier. Store steinrøyser er forsert med hjertet i halsen. Veiene kan stoppe rett rundt neste sving, om elva har tatt den med seg. Da blir det å kjøre i elveleie. Vi har hatt punkteringer, reparasjoner og magasjau. Heldigvis har vi ikke hatt noen skader på deltakerne så langt. Nå venter Saharasanda oss i Merzuga. Det blir en spennende og heftig tur videre.
Dagens etappe fra Gorges Toudra er sørover gjennom et tilnærmet flatt landskap. Gårsdagens ekstra sløyfe, som endte med et BMW-havari, har ikke skremt oss. Vi fikk heldigvis hjelp av et par franske Dakarbiler, og klarte å skaffe et nytt batteri til tyskeren. Det tar ikke lang tid før vi tar av hovedveien og følger alternative ruter gjennom grus og sand igjen.
Å stoppe i landsbyer er koselig. Du er snart omringet av små marokkanerbarn som er nysgjerrige og gjerne vil ha noe av deg. Vi har med kjærligheter og dropspakker. I tillegg sier de ikke nei takk til dirhams (lokal valuta). Gir du penger, til noen i disse landsbyene, kommer det garantert til noen som trenger det. Bistand uten noen omveier og administrasjonskostnader.
Stairway to heaven….. to Merzouga
Ute i ørkenen på vei til Merzouga ligger tre innovative skulpturer, som er konstruert av den tyske kunstneren Hannesjörg Voth. De ligger noen kilometer ut i ingensteds, og veien er best egnet for kameler eller lette sykler uten bagasje. Vei kan du imidlertid neppe kalle dette, det er mer et slags spor, gjennom sand og stein. Sporet flytter seg stadig, ettersom sanddynene alltid beveger seg. Turen anbefales ikke for tunge adventuresykler med oppakning.
Jo lengere ut i sanda vi kommer, jo færre blir vi. Å balansere gjennom sandfellene er ikke lett, men til slutt når vi første installasjon «Stairway to Heaven». Dette er en gigantisk trapp der 52 trinn fører deg 16 meter rett opp i luften. Trappen er den første av tre installasjoner, og sto ferdig i 1987.
Vi kjører videre. Sandpartiene skremmer nok en deltaker. Vi er tre mann som når frem til «Orions belte». Utrolig nok henger vår største sykkel, en diger GSA, med. Dette sier ikke lite om sjåføren. Installasjonen består av flere tårn som er plassert som stjernetegnet Orions Belte. Høyden på tårnene reflekterer lysstyrken på de ulike stjernene. Installasjonen var ferdig i 2003.
Ikke langt unna ligger «The Golden Spiral». Dette var installasjon nr. to, og sto ferdig i 1997. Skulpturen rager ikke så høyt til værs, men illustrerer et gedigent sneglehus sett ovenfra. På tilbaketuren kjører vi gjennom noen utfordrende sandpartier. Nok en gang går jeg overende med 690’en, og BMW’en kjører seg fast i ei sandfelle.
Så lenge vi kan holde oss i sandpartier som ikke er oppkjørt går det greit, men når vi må ut i oppkjørte spor blir utfordringene store. Med 35 grader og stekende sol, er ikke dette noen spøk. Dersom du ikke kommer deg ut igjen, vil du ikke holde lenge her. Det gjelder å holde sammen, og å ha med seg nok drikke.
Lunsj og sånn….
Når du kjører grusveier i Marokko, skal du ha bra flaks om du finner en restaurant å spise lunsj. Dette tar dessuten tid. De gangene det passet spiste vi på restaurant. Fem stk. omelett, og ditto cola for 80 dirhams, eller 65 kroner, er det lite å si på. De fleste dagene blir imidlertid lunsjen av «ørkentype». Det vil si medbrakte nøtteblandinger, energibarer, sjokolade, samt det du har klart å snause med deg fra frokostbordet på hotellet. Med dette, har du ingen problem med å holde deg gående hele dagen. Husk dessuten alltid å ha med deg tilstrekkelig med vann. (Noen liter). Du vet aldri hvor lang tid det er til neste gang du får tak i dette. En drikkesekk er svært praktisk. Da får du i deg væske mens du kjører.
Sanddynene i Merzuga..
Utpå ettermiddagen ankommer vi Erg Chebby-ørkenen, og de store sanddynene. Dette er en av to ørkengrener fra Sahara, som strekker seg inn i Marokko. Dagen har vært tøff, og jeg er sliten.
Dette er imidlertid sjansen vi har til å få kjøre i de store sanddynene, som er opp til 200 meter høye. Teorien er svært enkel: Du kjører der det ikke har vært kjørt tidligere. Oppå ryggen av dynene. Vekta må lenes bakover på sykkelen. Er det løst, må du gi gass, og kanskje kjøre ned av sanddyna. Men har du godt feste, kan du klatre opp igjen. Anders gir oss en ørliten demonstrasjon og snart leker vi oss rundt i sanddynene så lett som bare det. – Neida; teori og praksis er to helt forskjellige ting. Dette er vanskelig.
Jeg har full fart opp på en av dynene, men trekker meg da jeg ikke vet hva som venter på andre siden. Det resulterer i å måtte bruke masse krefter i løs-sanda. O.J. (Ole Jonny) tar fart og suser innover med GSAén. Vi må komme han til unnsetning når det butter. Vi legger sykkelen ned og dreier den rundt. Han har ett forsøk på å komme ut igjen. Går ikke dette, blir det Dakarbil med vinsj, som eneste redning.
Han klarer det med et nødsskrik. John sier bare – Jeg hater denne sanda. Han nøyer seg deretter med å se på de andre. De to siste, Roy og Trond, har kjørt på egenhånd. De påstår å ha kjørt flere mil i løs-sanda, men har ingen bevis på dette.
Reparasjoner og sånn…..
Skal du på tur i Afrika må du ta høyde for å kunne hjelpe deg selv. Vi hadde med en masse verktøy, deler, startkabler og slepetau. Vi fikk brukt det aller meste. Punkteringer var det som gikk igjen flest ganger, men vi måtte i tillegg både reparere, og taue. Skal du ut på en slik tur er det lurt å planlegge hva man trenger og avtale hvem som tar med hva. Like sykler er ingen ulempe. Da kan flere nyte godt av felles reservedeler dersom noe går i stykker.
Nordover igjen..
Soloppgangen i Erg Chebby-ørkenen er fantastisk. Folk står rundt på sanddynene og venter. Lyset er magisk når det treffer bakken. På akkurat denne dagen, vender vår tur nordover igjen.
Anders har ligget våken, for å tenke ut ruta vår videre nordover. Vi har fått greie på at vi kan levere syklene våre i Marrakech. Dette gjør alt mye enklere. En tjuemils tur i ørkenen, langs grensa mot Algerie til Zagora, blir imidlertid for risikabelt. Vi velger derfor en sikrere rute nordover.
Dagen i forveien har nemlig tatt på kreftene. Når de andre tar av og følger grusveiene, tar jeg strake veien på asfalt. Ingen vits i å strekke strikken for langt når du er sliten. Da kan feil lett skje.
Da de andre når fram til hotellet, har jeg rukket og slappe av, samt å få massert skuldrene. Dette var et lurt trekk. Dagen etter skal vi opp i høyden igjen, og da gjelder det å være på hugget.
Igjen følger vi asfaltveien fra Boumalne Dades mot Atlasfjellene, men vi tar raskt av mot nye gruseventyr. I dag kommer vi virkelig opp i høyden. Fra grønne dalbunner, når vi flere topper på over 3000 m.o.h. Landskapet er spektakulært. Og utsikten er fantastisk.
Veiene er nesten utelukkende grusveier denne dagen. Vi ender til slutt opp i Iglaouane, der vi har bestilt tre rom, på det knøttlille hotellet Touda. Dette ligger ensomt oppe på en høyde, med fantastisk utsikt, til fjellene rundt, 360 grader.
På vei opp har vi kjørt gjennom små skitne landsbyer, der vennligheten har vært en helt annen en det vi har opplevd til nå på turen. Flere lokale gutter har kasta stein etter oss.
Hotellet har totalt 6 rom, så det er ikke mange gjestene her utenom oss. Noen av gutta våre har vært her før, og gjensynsgleden med personalet er stor. Mens sola går ned, skylles dagens støv ned med en kald Marokkansk pils.
Du er aldri alene i Marokko
Uansett hvor du stopper i Marokko har du i løpet av få minutter folk rundt deg. De dukker opp som troll av eske. Gjerne med et esel. Når du tror du er alene, kan det plutselig stå folk rett ved siden av deg. De bor på de mest utenkelige steder. Under ei berghylle, eller bak en stein. Og de vil gjerne ha noe av deg. Til tider kan det bli litt mye av det gode, for oss reserverte nordboere. Men bortsett fra at samtlige tigger, er dette vennlige mennesker.
Havari på sjarmøretappen
Siste etappe opp til Marrakech er reneste sjarmøretappen. Det meste av dagen kjører vi på asfaltveier, men disse er stort sett smale og svingete. Også i dag er landskapet variert og flott. Jo lengre nord vi kommer jo mere vegetasjon og grønt blir det. Berberhusene i dalsidene er bygget av kortreiste materialer. Er bakken rød, er huset rødt. Er bakken gul er huset gult osv.
Det gjenstår fire mil, da sykkelen min dør ut, på ei lang slette. Sola steiker, så vi gidder ikke plundre så lenge før slepetauet plukkes frem. Det blir en spennende tur gjennom Marrakech bak GSAén til O.J. Han kan endelig redde en KTM i nød. Ledningsbrudd og overledning var årsaken.
Anders; den godhjerta planleggeren…
Anders Dihle er primus motor på denne turen. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham i fjor på verdens høyeste motorsykkeltur. Anders er en fantastisk ruteplanlegger og navigatør. Ikke få timer har han lagt ned med å utarbeide rutene på forhånd. Etter fire tidligere turer i Marokko, sitter han inne med uvurderlig kunnskap som blir nyttig for oss. Begrensninger stopper sjelden Anders. Dette resulterer flere ganger i mørkekjøring. Dagene rekker rett og slett ikke strekker til i forhold til planlagte aktiviteter. Anders fylte 60 år i år, men har et tempo og pågangsmot som en 16 åring. Han kan knapt nok sitte stille. Han er høyt og lavt, fotograferer, eller snakker med folk vi møter. Trenger noen hjelp er han der som den største selvfølge. Ser han en fattig tigger, stopper han og gir raust bort det han har av dirhams. Jeg ble imponert og vil særlig takke Anders for dette fantastiske eventyret.
Å komme seg ut igjen av Marokko
Turen har gått bra og nå gjenstår det bare å komme ut av landet. Det er imidlertid ikke så enkelt. Vi skal fly ut, men vi har innført hvert vårt kjøretøy til landet. Til slutt får vi overbevist tollerne, på flyplassen i Marrakech, om at kjøretøyene våre skal fraktes hjem igjen av transportøren vår. Så med stempel på innførselspapirene kan vi sette nesa hjem igjen.
Et fantastisk adventureeventyr er over. Opplevelsene og utfordringene, har stått i kø. Naturopplevelsene har vært fantastiske. Lyset ved soloppgangen i Erg Chebby ørkenen, og solnedgangen på 3000 m.o.h. i Atlasfjellene, har brent seg inn i hukommelsen.
Skal du på en tur som dette anbefaler jeg at du er godt forberedt. Er du det, har du et fantastisk eventyr i vente. Marokko er mulighetenes land, og har alt.
Takk til reisefølget mitt for en fantastisk tur. En av de mest krevende og spennende for meg så langt.
Fakta om turen:
Flybilletter med Norwegian ca. kr. 2.500,-. Flytid 5 timer.
Frakt av motorsykler kr. 10.000,- for KTM 690.
Hotellpriser (god standard) 3 – 400 dirhams pr. natt med frokost. (261 til 348 kr.)
Marokko har fantastiske veier, både for de som liker asfalt, og de som liker grus.
Fartskontroller: I innfarten til byer er det veldig vanlig med laser eller radarmålinger.
Befolkningen, på ca. 30 millioner, er stort sett vennlige.
Den politiske situasjonen gjør Marokko til det tryggeste landet i Afrika.
Areal 690 275 kvadratkilometer.
Mc-avisa nr. 3 – 2018
