Forhandler av Yamaha og BMW motorsykler i Vestfold, Speed Motorcenter inviterer på Touringtreff, kan det være noe tro? Tenkte Team HH, MC-Avisas svar på Hugin og Munin.
Mange sykler var allerede på plass når vi ankom Beitostølen
Som sagt, så kjørt:
Teamet besluttet fluksens å kjøre sammen opp til årets utgave av dette touringtreff – en ytterst interessant opplevelse da Hagen insisterte på å prøvekjøre Husebys gubberæser, en BMW 1100 S fra det herrens år 2003. Hagen er en lang mann og han måtte faktisk foldes sammen tre ganger før han var vel plassert i salen. Huseby på 174 cm. fikk da det helt omvendte problem, Hagens motorsykkel er en meget høyt hevet KTM 1290, tilpasset eieren på beste måte. For Huseby ble det som å kjøre en femtrinns gardintrapp påmontert to hjul. Fordelen var muligheten for å dingle med beina både rett fram og i svingene uten noen sjanse for at tærne subbet bakken. Ulempen er at man må hoppe av og på sykkelen i fart – ellers velter den bare. Så da Randsfjorden tok slutt bytta vi tilbake igjen, for da hadde begge beina til Hagen nesten daua av blodmangel. Vel plassert på egne sykler kom vi greit fram i godvær til hotellet Radisson Blu på Beitostølen. Det var lett å se hvor vi skulle, for Speed MC hadde tatt med seg halve butikken, nesten hele staben og alle reklameplakatene sine, og et par hundre motorsykler sto allerede utenfor hotellet da vi ankom.
Velkomst og suvenirbutikk i resepsjonen på Radison BlueYamaha er med
Velkomsten:
Terje Bredal fra Speed MC i Sandefjord ønsket de nesten to hundre gjestene, velkommen ved å fortelle at Speed arrangerer dette «Touringtreffet» for fjerde gang. Da de begynte med dette tenkte de egentlig at alle forhandlere i Norge som ville kunne være med, men av femti skriftlig spurte svarte 49 ingenting, og den femtiende takket pent nei. Gode erfaringer med Radisson Blu på Beitostølen, samt den fantastiske naturen på stedet, gjør at man velger Beito selv om det er langt og krevende å få fraktet femogtjue sykler fra Sandefjord og tilbake.
Også i 2019 og i 2020 blir det Touringtreff på Beito, og dette skjer i månedsskiftet August/September, Terje Bredal avsluttet velkomsten med å informere om helgens program, og det innbefattet både mat, kjørekurs, prøvekjøring av årets motorsykler, kulturinnslag og ymse kjøreturer på valgfritt underlag, så lenge en valgte mellom grus eller asfalt. Team HH bestemte fluksens at vi skulle dele oss slik at vi fikk oppleve både grusgjengen og asfaltgjengen under lørdagens turer. Huseby tok asfalten, Hagen tok grusen.
Espen Anders Sele instruerer i grusgruppa
Lørdagens fellesturer.
Etter en solid frokost var det bare å sale opp syklene og stille seg opp i riktig gruppe. Huseby oppdaget nokså raskt at han hadde kjørt over Valdresflya i langt raskere tempo ved tidligere anledninger – målet for de ca 35 syklene var Vågå og retur innom det kjente Ridderspranget.
Huseby er dessverre ingen god køkjører, og reddet derfor dagen ved å råkjøre litt foran og bak i feltet for å kunne ta noen bilder av øvrige deltakere. En dårlig unnskyldning, som fotograf er han ikke mye å skrive hjem om.
Gjermund Ruuds modifiserte Tracer 900, og i bakgrunnen ser du Edvard Fjæres FJR Adventure.
Da gikk det nok bedre for fotograf Hagen, som stilte i grusgruppa til verksmester og guide for dagen, Espen Andersen Sæle. En lang rekke råtøffe adventuresykler, samt en noe fremmed FJR «Adventure» tilhørende Edvard Fjære la ut på grusveiene fra Bygdin. Fjære hadde kun modifisert FJR’en ved å plukke av sidekoffertene. Grusveiene var reneste parketten til å begynne med, og i likhet med Huseby, kom Hagen til akkurat samme løsning.
Med fotografering som unnskyldning var det fritt fram for å tømme girene for å få avstand til feltet. Siste del av grusturen, fram mot Ridderspranget, var i gjennom småskauen, og på adskillig dårligere vei. Her gjaldt det å passe på for det var mange kuer langs veien. I et lite skogholt hadde selveste julenissen sluppet alle reinsdyra sine på sommerbeite, og det var bare å vente til disse forlot veien. Reinsdyr er som kjent Norges svar på de indiske hellige kuer – ingen kødder med Rudolf ustraffet.
Vi kjører Jotunheimveien fr Bygdin til RiddersprangetHerlige grusveierPå Ridderspranget ver det disket opp med mat for deltakerene.
Gruskurs for de interesserte.
Etter lunsj på Ridderspranget bestående av skikkelig motorsykkelmat; Hamburgere og pølser, bar det tilbake til Beitostølen i adskillig friskere tempo. Deretter gikk Huseby på hotellrommet for å grue seg til å holde dagens foredrag for motorsykkelforsamlingen, mens Hagen fråtset i prøvekjøringer av nye Yamahaér og BMWér, og toppet det hele med å bli med Terje Bredal på en slags offroadskole for nybegynnere. Er du en nybegynner og ikke har kjørt en moderne adventuresykkel, er nok dette en liten aha-opplevelse i positiv forstand, og Bredal var både tålmodig og pedagogisk. Nå er ikke Hagen en nybegynner i faget, så det ble at man spant og sladdet alle steder der dette var mulig. Leik og moro kan man holde på med til helt til man dauer, samme hvor gammel en blir.
Team HH blir med Terje Bredal på gruskurs.
Kulturinnslaget:
Årets kulturinnslag var altså at Huseby, nå plutselig som representant for MC-Avisa, skulle holde et timelangt foredrag om «Den norske motorsyklisten, hvem er nå det?» Dette er jo som kjent slett ingen ensartet gruppe, så det ble nødvendig å dele motorsyklistene opp i ymse undergrupper. Stinn brakke og mange som lo og ingen som slo – så da er konklusjonen at dette gikk tålelig bra, selv om kanskje noen følte seg litt utlevert. Husebys fremste egenskap som motorsyklist er egentlig at alt som kan gå galt, har gjort det, mest på grunn av livslangt slurv, omfattende latskap og en evig trang til å måtte prøve «om ting går» – så historiene kan bli både mange og lange, etter femti år på to hjul. MC-Avisas «Ompe» var også på plass og delte ut så mange MC-Aviser han orket, til alle som ville ha.
Lørdagens koser var Tore Huseby. Kåserie om hans opplevelser på motorsykkelen fikk latteren til å strømme gjennom salen
Deretter var det en elegant treretters middag, og kvaliteten på denne avspeilte fullt ut at det her var snakk om motorsyklister i fast arbeid, med jevnt innkommende månedslønner. Men koster det, så smaker det og Speed skal ha kreditt for at de har greid å diskutere seg fram til en levelig pris for all moroa.
På kvelden var det løs snipp, litt tøysete allsang, et heidundrende stev fra treffets eneste sidevognsentusiast Benn Inge Velde i Karmøy MC-klubb, og mye annen moro. Ypperlig stemning, som inkluderte alle.
Mai-Britt Johansen tar sine første meter på grus denne helga.
Kvalitetsopplevelse:
Det må sies at vanligvis er vel ikke forhandlere de beste til å arrangere slike treffsamlinger. Det blir lett mye unødig reklamepreik og liknende mas. Dette var et klart unntak i så måte. I årenes løp har Speed MC vokst seg store i Vestfold, og er åpenbart godt likt av veldig mange kunder. Rosen var skyhøy fra mange av deltakerne. For eksempel fortalte et ektepar fra Rollag. Olav og Anne Traaen Hovda, at de hadde vært med flere år og koste seg glugg hver eneste gang.
Gjennomgangstonen som gikk igjen var at på Speed MC er alle hyggelige, hjelpsomme og kunnskapsrike. Det later til at Speed bruker dette arrangementet først og fremt for å gi noe tilbake til sine kunder – som en takk for lojaliteten som kundene viser. Nå skal det sikkert erkjennes at de kundene som har noe å klage på, kommer vel neppe på dette treffet.
Team HH`s Hagen har aldri sittet på en motorsykkel med revers. Det er nå historie.
Et heldig faktum er at da Speed en gang i tida endte opp med sine MC-merker, så har de så til de grader skutt gullfuglen – både Yamaha og BMW selger som hakka møkk i Norge, og har gjort det lenge. Fordelen med dette er at en som kunde vet at firmaet du har kjøpt sykkel hos, ikke er vekk i morgen.
Maten på Beitostølen var det ingenting å utsette på.
Neste års treff.
Søndagen var det frokost og avgang i fri dressur og det var da klart at neste års treff blir i månedsskiftet august/september 2019 og Speed MC håper da at enda fler motorsyklister tar seg bryet og kommer. Om du er kunde på Speed spiller ingen rolle, heller ikke hva slags sykkel du kjører. Og skulle det være andre forhandlere som føler seg kallet har de her en gyllen anledning til å møte kundene sine i sosiale sammenhenger, der handel og vandel for en gangs skyld er underordnet litt hotell-liv, motorsykkelfellesskap, litt fest og mye moro.
Denne karen dro tidlig hjemover på søndagen. Han skulle «bare» til Kirkenes
Vi blir med Asker MC-Club på tur i alpene. Etter hva ryktene tilsier, skal dette være det ultimate hva både veier og kjøring angår. I følge dem selv er det svært lite som kommer opp mot høstturene til denne klubben.
Flyturistene tar ut syklene på Allround Motorradvermietung i München, et steinkast fra flyplassen. Etter en time på motorveier, går ferden oppover grønnkledde åser i Alpene. Å leie sykkel er ikke noe dårligere alternativ.
Mitt første møte med Asker MC-Club (ja, de skriver navnet sitt slik),var på kaia i Kiel i 2014. Vi var tre kompiser som hadde jaktet på noen av de råeste alpeveiene i Europa. Grand Alpe-rute, Napoleons-rute og Col du La Bonette hadde vært hovedmål. Vi går nok under definisjonen; «aktive kjøreglade», og det hadde ikke ligget lite gnister igjen etter oss på de svingete franske alpeveiene. Vi hadde rett og slett hatt det helt fantastisk. Så på kaia møter vi en annen gruppe norske motorsyklister; Asker MC-Club. Alle oppkledd i Rukka dresser til minst kr 17.000,- pr stk. BMW GTL 1600 var det eneste som ga status i denne flokken. Gutta lurte på om Christian hadde vært på loppemarked for å få tak i skinndressen sin. Han måtte fortelle at, – Neida, han hadde kjøpt dressen ny. Opplevelsene våre var bare småtterier, sammenlignet med hva denne gjengen hadde vært med på. Vi kom fullstendig til kort.
Per Terje er klar for alpe-tur med BMW RT 1200Anita Olset kjører Kawasaki Versus 650 på denne turen
Siden den gang har jeg lært folka i klubben bedre, å kjenne, og har blitt kjent med en litt hyggeligere side enn den blærete varianten vi traff på kaia. Faktisk har det vært hyggelig, og da sjansen bød seg, fant jeg ut at jeg måtte finne ut hvordan disse fantastiske turene som overgår alt annet, virkelig er. Selv om de andre sikkert måtte vente på meg både titt og ofte, meldte jeg meg på. Dette kunne jeg ikke gå glipp av.
Geir Døving styrer troppene som Der Furer selv. Alt er nøye planlagt.
Tursjefen «Der Führer».
Geir Døving er selveste turgeneralen i Asker MC-Club, og dirigerer troppene som Der Führer selv. Dette er den tiende europaturen han legger opp for klubben. Han elsker tysk disiplin, og har til og med skaffet seg en kone som heter Helga. (typisk tysk navn). Alle lystrer det minste vink fra Døving, og står i giv akt før avgangstidspunktet. – Ellers blir de frakjørt. Neida det er ikke så ille, selv om det visstnok har skjedd.
Vi fikk informasjon der det ble opplyst at frammøte for turen var Heiligenblut mandag tredje september, og at middag var bestilt på Alm Casino kl. 19:30. Det sto også noe sånt som at ingen måtte prøve seg på å stille opp med halvslitte dekk. Slik info er det allikevel alltid en eller annen som ikke leser, mer om dette senere.
Vi kjører over Gross Glockner. Siden 1935 har dette vært Østerrikes antatt mest be- rømte alpe-vei. Veistrekningen byr på 48 km ren kjøreglede. Men pass opp. Du er ikke alltid alene.
Når oppmøte for turen er i Østerrike, er det altså opp til den enkelte hvordan man kommer seg dit. Dette er egentlig ganske genialt, og gir stor fleksibilitet, både med hensyn til hvordan man reiser, og når man reiser.
Autobahn og autozug.
I Asker MC-Club ligger det i sjela til medlemmene at man må tyne seg gjennom mange timer på autobahn, for liksom å bli belønnet med å kjøre svingete veier i alpene. Og når moroa er over, må man liksom straffes litt med å kjøre de samme veiene tilbake. Man skal jo ikke bare ha det bra.
På vei over Passe Giau
Noen forsøkte å redusere pina med togtur nedover, men ikke til München som var kortest unna oppmøtestedet. Neida; gutta hadde satt en kar som var komplett ubrukelig i geografi til å bestille togbilletter. De havna i Sveits. Dette medførte over 70 mil kjøring etter ei natt på en to centimeter tynn madrass. Sammen med snorkende svetteluktende medpassasjerer, ankom de «Sveits» uten ett minutt på øyet. Så var det bare å kjøre. Når de kom fram sa de selvsagt at de hadde hatt det helt topp, og lot som ingenting.
Vi jakter hårnåler og fothvilerskrap med Asker MC-Club. Alpene er et eventyr i september. Her på vei opp Jaufenpass.
Etter mine tidligere alpe-tur har jeg blitt godt forsynt med autobahn og autozug. Fri fart var spennende de første årene når vi tok ut ALT på R-sykler. Nå er det bare et kjedelig gjesp, og på toget er det kun en ting som gjelder; Å få tak i sterke sovetabletter!
Flyturisme.
Det finnes alternativer; du kan fly til München og leie sykkel. Flyturister, ble vi kalt på klubben. Et skjellsord. Vi som valgte denne løsningen måtte nok bli en egen gruppe. Det var dessuten å foretrekke at vi parkerte for oss selv, et stykke bortenfor de norske syklene. Jeg valgte ta støyten, og vi ble i alt åtte flyturister.
Etter kaffe på Gardermoen, og frokost på flyet, ankommer vi utleieren friske og raske. Det er bare å hoppe i kjøreutstyret, og legge unna den første timen på motorvei før vi suser inn i alpene.
Vi rekker akkurat over Gross Glockner, før veien stenger for dagen. Ett minutt over.
På håret over Gross Glockner!
Siden 1935 har Østerrikes antatt mest berømte alpevei snodd seg fram mellom Bruck i nord og oppmøtestedet vårt; Heiligenblut i sør. Veistrekningen byr på 48 km ren kjøreglede.
Etter flyforsinkelsen hadde vi det travelt. Denne fjellovergangen stenger kl. 18.45. Vi klarte akkurat å stoppe billettdama i det hun var på vei hjem. Hun tok med pengekassa si tilbake og skrev ut billetter til oss kl. 18.46. Mindre marginer kan du vel knapt nok ha. Vi ankom Landhaus Lachner, i Heiligenblut, akkurat til middag.
Middag inntas på berømte Alm Casino
Alm Casino
Mange nordmenn kjører denne alpeveien, og overnatter enten på Nationalpark-Camping Alm Casino, eller på et av de private pensjonatene som vi innlosjerte oss på. Selve middagen inntok vi i de berømte lokalene til Josef på Alm Casino. Stedet er vært kjent for å ta imot motorsyklister. Det har de gjort siden syttitallet. Mange kommer hit igjen og igjen. Det lille lokalet er mørkt og intimt, og på gulvet mellom bordene står flere gamle motorsykler. Stemningen er god, maten og betjeningen i særklasse. Har du ikke vært innom her tidligere vil jeg anbefale et besøk. Vi var nesten fulltallige, 16 av 18.
Anne Rypdal i friskt driv.
På ville veier.
Nesten alle «flyturistene» kom frem til München i tide, unntatt Mariane og Børre. De hadde kommet over noen super billige flybilletter. Her var det et par hundrelapper å spare på å fly via Stockholm. Ulempen var jo bare noen timers lengere reise, samt muligheten for at bagasjen med alt kjøreutstyret kunne komme på avveie i mellomlandinga. Denne risikoen var de villige til å ta og kjøreutstyret kom da også frem sammen med dem; forsinket. Vi andre hadde jo sett at marginene var knappe og reiste videre før dem. Børre og Mariane løste problemet med å leie med seg en GPS for å finne frem på egenhånd. -Vi tar dere igjen sa de, i det vi forlot utleieren. Det klarte de fint, på andre forsøk, og dagen etter. På første forsøk la de nemlig inn feil Heilingenblut. Mariane ante uråd etter over en time i helt feil retning etter sola. Hun klarte til slutt å stoppe Børre med GPSén. Da de ankom riktige Heilingenblut midt på natta, sov nok de aller fleste av oss. Vi skjønte at det nok ikke var så lurt å tulle for mye med dette første dagen.
Første kjøredag, på vi inn i Italia. Tid for en kaffestopp. Passo Monte Croce Carnico,
Uro i rekkene.
18 stk. er mange på tur, og «Der Führer» ville dele gruppa i to. Plutselig var jeg forfremmet fra rookie til gruppeleder. En forfremmelse jeg var rimelig stolt av. Vi blei kalt fotogruppa, siden jeg liker å stoppe for å ta bilder. Motvillige ble noen av deltakerne med på min gruppe. Risikoen var jo at jeg kjørte dem ut på ville veier, en tillit jeg ikke lot gå fra meg. Snart var vi på skikkelig bærtur i forrykende fart.
Vi passert avkjøringen vår, og holdt stø kurs i feil retning. De to bakerste var snart helt uten tillit til den nye «mini Führeren», og gjorde mytteri. De fulgte riktig vei, en avgjørelse de etterhvert fikk en skikkelig overhøvling for. Jeg oppdaget feilnavigeringen, og siden jeg kan telle, i hvertfall til ni, kom jeg raskt til at det mangla to stk. Da er det bare en ting å gjøre, stå helt stille med gruppa til du har kontroll over situasjonen.
Gruppa mi i det flotteste av Dolomittene.
Da en ambulanse kom ulende for fulle mugger, ble jeg litt urolig for de to mytteristene. Vi kom allikevel fram til avtalt lunsjsted, og etter god italiensk mat, var det meste glemt. Utsulta motorsyklister er ganske grinete, mens gode og mette motorsyklister er ganske hyggelige, og tilgivende folk. Snart var også tillitten som gruppeleder igjenoppretta. Snakker om tålmodige folk.
Alpene er fantastisk i September
Kjøremessig var denne dagen skikkelig flott. Vi kjørte inn i Italia via Passo Monte Croce Carnico, og fulgte deretter grensa vestover på masse fine småveier før vi kom opp på Passo Falzarego. På de mest svingete veiene glemte jeg helt at jeg var gruppeleder, og tok ut alt av leiesykkelen, en KTM 1290 S. Så når jeg ikke hadde sett de andre på ei stund kom jeg jo på at jeg ikke var alene, men hadde fått tildelt ansvar for halve gjengen. Da skamma jeg meg veldig, og slakka av til vi igjen var i følge. Rett etter glemte jeg dette, og det samme gjentok seg. Dagen endte, etter drøye 27 mil, på hotell Cesa-Padon, i Livinalongo Col de Lana i Italia. Vi var heldigvis fulltallige, så det hele må vel ha gått ganske greit.
Solnedgangen der på terrassen utenfor Cesa Padon, var forresten en opplevelse. Vi satt der og dingla med i flaske Prosecco, mens sola sendte sine siste solstråler over de mest fantastiske kulissene du kan tenke deg; Dolomittene.
Vel fremme på Cesa Pardon. Basen vår de neste to dagene.
Dagstur
Som lavest på rangstigen forlot vi hotellet som gruppe nr. to. Vi var redusert med en i gruppa, som ville kjøre i den litt roligere frontgruppa. Døving var forresten overraska over dette, da han selv mente å ha «skuffa» godt unna. Denne dagen klarte heldigvis Døving å miste en i sitt følge før første stopp. Dermed var det på en måte redusering fra 0-2 til 2-2. Dette var jeg ganske fornøyd med. På vei opp til Passo Falzarago, fikk vi til og med kjøre som første gruppe. Det ble en rundtur denne dagen, med Passo di Giau, som ett av høydepunktene. Maken til fotomotiv for motorsykkelkjøring skal du lete lenge etter. Andre høydepunkter denne dagen var Largo di Alleghe og Passo Pordoi. Ruta var usedvanlig svingete, og deltakerne begynte etterhvert å bli slitne. Noen korta den 18 mil lange ruta med en snarvei, mens noen etterhvert begynte å bomme på svingene, og slang likeså godt hele sykkelen i bakken oppe på Passo Pordoi.
På rette sykkelen kjører Anne Rypdal fra hvem som helst. Med en splitter ny KTM 790 Duke storkoser hun seg i Alpene.
En racer
Fordelen med å leie sykkel er at du kan få prøvd ut en sykkel du er nysgjerrig på. En av klubbens damer, Anne Rypdal, hadde leid seg en splitter ny KTM 790 Duke. Det gikk unna, og jeg kunne se et ikke alt for godt skjult glis på hver alpetopp, når hun tok av seg hjelmen. Denne sykkelen måtte jeg prøve. Når vi kom tilbake fra dagens runde ble det min tur. Du verden så lett og smidig en sykkel. Selv om jeg er lang, satt jeg overraskende godt på denne bøllesykkelen, og krefter var det i massevis. Dette er en sykkel KTM kommer til å selge i bøtter og spann. Hysterisk morsom og lettkjørt. Det fine med å leie sykkel, er jo at du kan ha muligheten til å prøve ut en sykkel du er nysgjerrig på. På vei tilbake fra prøveturen var det bare ørene som hindret smilet i å gå helt rundt. Jeg forstår godt at avskjeden hos utleieren, ble trist ved endt tur for frøken Rypdal.
Timmelsjoch er et fantastisk alpepass. Kanskje Østerikets vakreste.
Flere flotte alpepass
Det var duket for en dag med to særdeles flotte alpepass; Jaufenpass og Timmeljoch. Jafenpasset er morsomt der veien snirkler seg oppover den nederste skogkledde delen av fjellet. Deretter kommer du over tregrensa, og får en fantastisk utsikt på vei opp mot toppen. Timmelsjoch Hochalpenstraße er ikke mindre flott, og på andre siden av fjellet, ved bommene ligger et flott motorsykkel-museum. Dette er et must, om du er glad i gamle og nye kjøretøy. De fleste av de 230 motorsyklene er i strøken tilstand. Vi overnatter på Alpenhotel Laurin, rett nedenfor museet.
Motor museet på Tillelsjoch er absolutt verdt et besøk
Motorsykler i massevis
Dekk allikevel
Stein har hatt en liten klump i magen helt siden avreisen. Han har gamblet på halvslitte dekk, til tross for Døvings formaninger. Etter å ha rådført seg med turkompis Petter har han fått dødsdommen på dekkene, og den lille klumpen har blitt stor. Han må bytte dekk før returen gjennom Europa. Det er ikke med lett hjerte han erkjenner sine synder, for turgeneralen.
Stein Hjelmerud har stilt med halvshlitte dekke, og dårlig batteri. Det straffer seg.. Han må taues i gang da starteren også sier takk for seg.. Dette er det siste vi ser til han.
Stein forlater hotellet grytidlig dagen etter for å forsøke å ordne opp i elendigheta, mens vi andre spiser frokost. Det er det siste de fleste av oss ser til han. Det er ikke bare dårlige dekk på den gamle Ducatien, men dårlig batteri også. Når dekkproblemene er løst, har sykkelen fått et startproblem, og når batteriet tilkobles en start booster, sier like godt hele starteren takk for seg. Verkstedet har fått et problem, en motorsykkel som ikke vil starte, på en fredag, uten reservedeler. De løser sitt problem med å trille i gang sykkelen, og Stein drar i vei ut i det ukjente. Alt går bra, til han kveler motoren på vei ut av Landeck.
I Asker Mc-Clubb finner du aktive kvinnelige motorsyklister. Fre venstre: Anita Olset, Mariane Von Krogh og ikke minst Anne Rypdal.
I mellomtiden har fotogruppa ankommet Landeck uten kaffepause, noe enkelte i gruppa er ganske betutta for. Undertegnede anser at Ducatisten trenger hjelp, og drar for å finne den ulykkelige. Sykkelen blir taua i gang, og Stein får hjelp i Seefeld, der Ducati har verksted.
Det blir en litt lengre ferie på Stein, som ikke mottar delene før fire daget etterpå. En snau uke, etter resten av følget, kommer han seg allikevel hjem for egen maskin. Vi tror ikke han kjeda seg en gang der i Seefeld, i hvert fall var «fjøsboka» hans full av fjelltopper og ompa-musikk.
Alt har en ende.
Reisefølget kjører over Silvretta Hochalpenstraße, og selv om regnværet høljer ned, ser vi at veiene er flotte. Spesielt vestfra og østover er dette veldig underholdende veier. Vi ankommer Stuben am Arlberg, og tar inn på et koselig hotell. Dette blir avslutningsmiddagen. Når en av deltakerne, takker meg for innsatsen blir jeg så rørt at jeg nesten er helt på gråten. De hadde nok ikke så høye forventninger tross alt tenker jeg.
De fleste har dratt hjem, men sammen med Kjetil Evensen fortsetter jeg turen over Hahntennjoch. Veien opp til Kaunertal er blindvei. Selv om du må snu oppe ved isbreen, og kjøre samme vei tilbake, er dette allikevel ingen bomtur.
Dagen etter setter de fleste nesa hjemover, og mens de fleste setter kursen nordover på autobahn, setter jeg og Kjetil nesa oppover i fjellene igjen. Vi hadde satt av kvelden til piker, vin og sang i München, men når været er det flotteste du kan tenke deg, frister flere alpepass mere. Vi rekker Hahntennjoch, Piller og Kaunertal, før vi tar inn på mitt gamle favoritthotell i Pfunds.
På BMW museet i MunchenEn rå M3 på BMW museet i Munchen
Dagen etter er det ingen nåde, og etter kaffe i Garmisch Partenkirchen, setter vi kursen tilbake for å levere syklene. Vi rekker imidlertid en liten tur innom BMW museet i München, en fantastisk samling, som alene hadde fortjent flere timer der. Vel hjemme er det bare å oppsummere at opplegget til «fiffen» var vel gjennomført. Ingen uhell, hyggelige mennesker, fine overnattinger og ikke minst flotte veier.
Gjengen klar for avgang utenfor Cesa Padon (Italia). Fra venstre: Stein Hjelmerud, Geir Toft, Øyvind Bless, Kjetil Evensen, Kyrre Hagen(bak), Per Terje Steen, Inge Rauan(bak), Vivi Schulz, Magnus Hesle, Svein Petter Johansen, Per Ådne Olsen, Mariane von Krogh, Børre Helgesen, Anne Rypdal, Odd Sigurd Flock, Anita Olset, Geir Døving og Nils Jacob Heyerdal
Takk for turen til turgeneral og alle deltakere, september er en nydelig tid i alpene.
Gruskurs for de interesserte.
Flere flotte alpepass
