Stikkordarkiv: Kyrre Hagen

Reisebrev

Sørafrikansk jul

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto Kyrre Hagen

Soth-Africa-1Last ned

Vi utforsker Kapp det Gode Håp på selveste julaften. I det sølvguttene synger julen inn, bestiller vi biff av vannbøffel.  Lite stekt takk, med soppsaus, poteter og ferske grønnsaker. Vi har tatt juleferie og rømt til varmere breddegrader.  Her er midt på vinteren; det som tilsvarer sommeren for oss. Et digert land der tusenvis av kilometer med grus og asfaltveier ligger foran oss.  Landskapet er like fantastisk som det er variert.  Rundt neste sving kan en flokk bavianer, eller andre ville dyr stå å vente på deg.  For en juleferie… 

Byen Franschoek er omkranset av grønne vinranker i alle retninger.  Vi er midt inne i et av verdens største vindistrikt. 

Kun en times tidsforskjell skiller Oslo og Cape Town, men mellom oss har vi en 18 timers flytur.  I Cape Town er varmen omtrent som en norsk sommer; – behagelig.  Med meg på turen har jeg Anne Rypdal, heretter kaldt A-Rypdal, som har vært her to ganger før.  Hun har forelsket seg fullstendig i landet.  Sammen har vi lagt opp en juletur, basert på hennes tidligere besøk.  Hun har mye hun vil vise bort, men avstandene er store, og vi har måtte velge.  Vi har åtte dager tilgjengelig med kjøring. 

I Sør Afrika byttes vår julegran med et som er snekret av driv-ved.  Denne skal pyntes på samme måte som vi gjør.

Vi overnatter hos en sørafrikansk familie natt til julaften. Vår julegran er byttet ut med et som er snekret av driv-ved.  Denne skal de pynter de på samme måte som oss, men selvsagt uten norske flagg.  Det er deilig med en lang spasertur på Bloubergstrand, som ligger rett innenfor Robben Island.  Her satt Nelson Mandela innesperret i ufattelige 27 år.  Fra stranden har vi fantastiske utsikt til berømte Table Mountains i syd, som er Cape Towns landemerke.  Julenissen kjører forbi oss på motorsykkel, i det solen sender sine siste solstråler på oss. 

Karoo Biking.

Dagen etter er det julaften, og barna i husets pynter det merkelige juletreet.  Vi setter imidlertid kursen mot utleieren Karoo Biking, inne i Cape Town.  Firmaet har navnet sitt fra noen enorme ørkenområder i Sør Afrika.  Karoo Biking er Afrikas største BMW utleiepartner, med avdelinger i Cape Town, Johannesburg, Durban og Port Elizabeth.  Inne i lokalene er det stappfullt av BMWér.  De fleste er GSér, som er godt egnet for de mange grusveiene her nede.   Våre sykler står klare på utsiden, disse er i god stand og nesten nye.  Vi får god hjelp av den hyggelige betjeningen til å montere på vår egen GPS, samt å få på oppakningen.  Dette firmaet har flere bekjente av meg benyttet tidligere.  At dette er en BMW-samarbeidspartner, er en forsikring i forhold til seriøsitet. Det forplikter.  Karoo Biking tilbyr ikke bare utleie av sykler, men også komplette turopplegg, med guider, overnatting og mat inkludert.  Turoppleggene er fra en til seksten dager, og kan tilpasses individuelt.  Her kan alle finne seg en tur, om de ønsker et ferdig opplegg.  Innehaver Jurgen Muess kommer for å ønske oss god tur.  

Kapp det Gode Håp

Mot Kapp det Gode Håp

Vi har valgt å legge opp vår egen tur, og setter snart kursen ut av porten, på våre to nye følgesvenner.  En GS 700 til A-Rypdal og en GS 1200 til undertegnede.  Vårt første mål er Kapp det Gode Håp.  Veiene her slynger seg langs kysten, med storslagen utsikt over de store bølgene som slår mot klipper og strender.  Dette kapp-punktet er på mange måter en turistfelle, men også vanskelig å velge bort når du først er her nede.  Den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias rundet her i 1488, som den «første».  Han kalte stedet «Stormkapp».  Den Portugisiske kongen gav det senere navnet «Kapp det Gode Håp» som skulle angi at man etter forbi seilingen hadde et godt håp om å nå India.

Det koster en liten formue å komme ut i området, som er nasjonalpark.  Siden det er julaften har mange fri, og køene er lange.  Vi kjører helt frem og parkerer på mc-parkeringsplassen. Her kan du ta turen opp til fyrlykta som står oppe på klippene, eller stille deg i kø, for å få tatt bildet ved skiltet på stranda.  Vi gidder ingen av delene, men nyter de fantastiske bølgene som slår kraftig mot land. 

Ruta vår

Vinturister

Turen tilbake går forbi den store «township`en» sør for Cape Town. Etter dette setter vi kursen inn mot vinområdene.  Sør Afrika er kjent for gode viner, og er det sjette største vinproduserende land i verden. De første vinmarkene ble etablert allerede på 1600-tallet, av kolonister fra Nederland.  De var spesielt interessert i vin, da de mente dette motvirket skjørbuk på lengre sjøreiser.  Vi passerer den ene flotte vingården etter den andre.  Mange er åpne for vinsmaking om dagen, og i tillegg er både middag og overnatting mulig.  

Naturen i Sør Afrika, er variert, og spektakulær. A-Rypdel, nyter svinger og natur.

Vi ankommer vakre Franschoek.  En by som er omkranset av grønne vinranker i alle retninger.  Her skal vi tilbringe julaften.  Vi finner en koselig restaurant, og nyter julemiddag bestående av vannbøffel midt inne i en skog av bambus.  Den lokale vinen er nydelig, men ingen nisse dukker opp. 

Vi er ikke de eneste skandinavene til frokost på Auberge Alouette Guesthouse. Hele seks svensker spiser frokost sammen med oss. Alle såkalte «vin-turister». Dette betyr at de reiser fra vingård til vingård, og prøvesmaker.  Med seg har de hver sin «vinbibel» fra området, som guider dem på veien. Kanskje dette blir det neste når motorsyklene parkeres en gang for godt.  

Garden Route eller Route 62

Garden Route.

Turen fortsetter opp fjellsiden øst for Franschoek. En hel flokk med bavianer beveger seg langs veien i det vi passerer.  Du skal være forsiktig, disse dyrene kan angripe i flokk.  Svingene opp fjellsiden og videre innover landet er herlige. Jeg lar bokseren få kjørt seg på de flotte veiene.  A-Rypdal er imidlertid litt forsiktig.  Vinter-rusta forsvinner imidlertid ganske raskt, og erstattes med et friskt tempo.  Snart kjører vi inn på selveste Route 62, også kjent som Garden Route.  Strekningen strekker seg fra Western Cape til Storms River i øst.  Kontrastene mellom Det indiske hav og dramatikken i de vakre fjellandskapene i Klein Karoo, er fantastisk.  Området har et behagelig klima, og er forholdsvis frodig.  Severdighetene står i kø, det finnes hele ti naturreservater i dette område.  

Morsomt hotellrom i Barrydale

Barrydale

Det er varmt denne dagen, godt over 30 grader.  En del transportetapper gjøres unna, gjennom de store vindistriktene rundt Robertson. Vi når dagens mål Barrydale.  Gjestehus og barer ligger langs hovedgata, som er Route 62. Byen er en blanding av western og hippie-stil.  Barrydale Karoo Lodge har mildt sagt spesielle rom.  Sengegavlen vår består av en halv Citroen 2CV, splittet på langs.  

Vi trosser varmen og kjører gjennom Zuurberg Natur Reservat. Steilbratt på den ene siden, og med dramatiske stup på den andre.  Fargene er fantastiske.                                                                                

A-Rypdal vet om en spennende vei gjennom Zuurberg Natur Reservat. Vi trosser varmen og setter oss på syklene igjen etter å ha lastet av bagasjen.  Veien slynger seg innover en kløft, steilbratt på ene siden, og med dramatiske stup på den andre.  Fargene i naturen er fantastiske.  Vi er ikke alene, en flokk bavianer krysser veien, på vei opp fra elven.  

Med kart, GPS og kjentkvinne, nyter vi indrefileten av Sør Afrika. 

Alle steder i denne lille pittoreske og sjarmerende byen stenger tidlig på ettermiddagen. Alle skal hjem og feire jul med sine kjære.  Det blir å dele en flaske vin utenfor hotellet, mens mørket senker seg. 

En av Afrikas merkeligste puber, ligger langs Route 62; Ronnies Sex Shop. 

Ronnies Sex Shop

Vi setter kursen mot Outshorn.  På veien passerer vi «Ronnies Sex Shop» som er et landemerke og treffpunkt for motorsyklister.  Dette er en av de rareste puber i Afrika. Den ligger midt ute i ingenting, mellom Barrydale og Ladismith.  Puben fikk sitt navn da innehaveren malte Ronnie´s Shop på utsiden, med store røde bokstaver.  Noen av hans venner ville gjøre ap med han, og tilføyde ordet «sex».  Det skulle vise seg at kundene elsket navnet, selv om Ronnie hatet det.  Da det var bra for forretningen, bestemte Ronnie seg allikevel for å beholde det. Ikke få stopper her, nettopp fordi navnet vekker oppsikt. 

Det blir en varm dag, gradestokken krabber stadig oppover. Før Calizdorp er det et fantastisk veiparti, med noen heftige svinger. Vi lader BMWéne, og passerer det som måtte være i vår vei.  Temperaturmåleren viser 39,5 grader.  Vi har planlagt en avstikker opp kløften ved navn Seweweekspoort, men oppdager at vi har kjørt for langt.  Det må litt motivasjon til for å kjøre de syv milene tilbake i denne varmen.  Vi angrer imidlertid ikke.  Denne grusveien snor seg noen mil gjennom en fantastisk kløft. Flere steder langs veien, kjenner du en nærmest «reveaktig» lukt.  Da vet du at du ikke er langt unna ville dyr. Det blir noen korte stopp for å ta bilder.  A-Rypdal som har sin opprinnelse fra Sunnmøre, tåler varmen dårlig og kler av seg nesten alle klærne hver gang vi stopper.  Dette tar tid, så jeg finner ut at stoppene må begrenses til et minimum.  

Kløften Seweweekspoort er trang og dramatisk.  Vi kjenner på lukten flere steder, at vi er i nærheten av ville dyr. 

Thabile Lodge

Noen mil etter Outshorn, når vi dagens mål; Thabile Lodge.  Overnattingsstedet har en særdeles varm og lun atmosfære.  Innehaver Len slår seg ned sammen med oss for en prat, sammen med to av sine firbente venner.  Under reisen vår har vi funnet ut at alle Sørafrikanere, med respekt for seg selv, har minst 3 – 5 hunder.  Thabile Lodge er en oase av grønne planter og blomster.  Midt i området ligger restauranten. Her fra den overbygde terrassen har du en fantastisk utsikt mot Swartberg.  Et hyggelig svømmebasseng ligger i hagen, mellom alle plantene.  Små sittegrupper er plassert rundt over alt.  Vi nyter kald sør afrikansk musserende vin. 

Swartberg, det sorte fjellet

Det er ny dag, og vi setter kursen mot Swartberg.  Vi følger grusveier gjennom strutsefarmer og naturreservater.  Vi ser springbukker, det vil si A-Rypdal ser dem. Hun har et langt bedre øye for ville dyr enn jeg har.  Jeg er alt for opptatt med å sprute grus opp bak GSén.  De fleste toppene i fjellmassivet er på over 2000 moh. Det betyr at fjellet er det høyeste i Westeren Cape området.  

Grusveiene slynger seg oppover fjellsiden i serpentiner-svinger.  Det regner og veien er lumsk.  A-Rypdal tar ingen sjanser og stopper for hver 100 meter. Her går hjelmen opp og brillene pusses, før nye 100 meter tilbakelegges.  Utsikten er dessverre gjemt i tåken i dag, men når vi passerer toppen, kjører vi inn i bedre vær. Dette er et spektakulært fjellområde, med nydelig utsikt mot Great Karoo.  På vei mot Prince Albert (liten by i Swartberg) har vi nydelig vær. 

Treffer du en av de mange landskilpaddene, som krysser veien, kan du få deg et luftig svev. Pass deg for denne krabaten. 

Fartsdumper

Også i dag passerer bavianer veien rett foran oss.  På ei slette får jeg øye på en diger kul i veien. Ei stor landskilpadde krysser kjørebanen.  Dette er noe du skal passe deg for.  Treffer du en sånn i 100 kmt, kan du få deg et skikkelig overblikk over landskapet fra luften. Vel tilbake i Thabile Lodge, nyter vi en nydelig strutse-middag mens vi beskuer solnedgangen over Swartberg. 

Malgas og Swellendam

Vi er allerede halvveis på turen, og må sette kursen vestover igjen.  Denne gangen på små grusveier på nordsiden av Route 62.  Veien snor seg mellom flere nasjonalparker, før vi igjen kommer til Calitzdorp.  Vi passerer fine gårder, og små bortgjemte steder.  Varmen er i meste laget, og A-Rypdal er nærmest kokt når vi stopper for lunsj.  Det blir å jobbe for å gjenopprette væskebalanse, temperatur og humør. 

Vi kjører masse flotte grusveier gjennom enorme landbruksområder.  Ved Malgas, krysser vi elven Bree River, på en liten kabelferge.  Mannskapet som består av to karer, trekker ferga frem og tilbake over elven.  Kapasiteten er skilta med 10 tonn, men det lastes ombord fire store nedlasta suver, to motorsykler, og masse mennesker.  Et lite raskt overslag tilsier at vi er flere tonn i overvekt.  Dette sier jeg ingen ting om til A-Rypdal.  Fra Malgas følger vi grusveier videre opp til Swellendam, hvor vi tar inn på koselig Marula Lodge.  

Det finnes mye liv i havet her nede. 

Apartheid

Vi ser at det er stor forskjell på fattig og rik her nede.  I Cape Town kjørte vi forbi Robben island der Mandela satt i 27 år.  Vi har sett store slum-områder langs veien, der levestandarden ikke akkurat er som i villastrøkene langs kysten.  Vi har også sett mange nye boliger, som ANC har bygget.  Det er ikke tilfeldig at de fineste ligger langs veien, der en turistene kan se dem, har vi blitt fortalt.  Landet er i forandring, men kanskje ikke alt til det bedre?  Det går rykter om gårdeiere som har blitt myrdet, og fargede som har overtatt eiendommene.  Rene massakre.  Heldigvis skal ikke dette ha skjedd i områdene der vi kjører.  Dette er den roligste delen av Sør Afrika.  Man kan imidlertid føle at rasismen neste har blitt omvendt, i enkelte situasjoner.  Folk vi snakket med, mente dette ville endre seg på sikt, men at det må flere generasjoner med utdannelse til, i den fargede delen av befolkningen.  Alle menneskene vi traff på vår vei var hyggelige og imøtekommende, og vi følte oss hele tiden trygge. 

Cape Agulas er Afrikas sydligste punkt, og skiller Atlanteren fra det Indiske hav.

Cape Agulhas

Atlanterhavet og det Indiske hav møtes på Afrikas sydligste punkt; Cape Agulhas. Etter en stopp her følger vi grusveier vestover langs kysten.  Her har overklassen sine ferieboliger.   Vegen her kalles «Whale Route», og går helt tilbake til Cape Town.  Hvaler besøker sine bukter her, mens hai befolker andre. Dessverre ser vi ikke noen av delene, men landskapet er nydelig og variert.  

Ekstra dag

Jeg bråstopper i et kryss.  Det er noe som ikke stemmer.  Jeg får ikke planen vår til å gå opp. Vi har jo beregnet at dette er siste overnatting, men det er jo bare fredag.  A-Rypdal bekrefter at; -jo det er fredag, og er like overrasket som meg.  Det er når du går i surr i dagene at du virkelig har kommet i ferie modus.  Dette betyr at vi kan suse rundt her nede nok en dag.  Vi når Hermanus på ettermiddagen.  Dette er en av de aller mest populære byene under nyttårshelgen. Hit kommer snobben for å feire nyttår.  Det blir en enkel overnatting, men vi får tak over hode.  

Vi overnatter på en av Sør Afrikas mange vingårder som til byr overnatting og prøvesmaking.

Vingård

Når jeg foreslår overnatting på en vingård er A-Rypdal med på notene. Det er ikke så langt opp til Stellenbocsh, så vi legger ruta om noen områder som ser spennende ut.  Først besøker vi i midlertid Bettys Bay, som er en av to pingvin-kolonier på fastlands Afrika. Vi når vingården akkurat tidsnok til middag, som kombinerer med vinsmaking. Hvit, rose og to typer rødvin til middag, er sikkert ikke helt korrekt.  

På markedet i Franschoek, selges diverse hjemmesnekret «kunst». Vi gjør en stor handel. 

Siste dag kjører vi de siste milene tilbake til Karoo Biking på morgenen, før syklene leveres, og vi setter kursen hjemover.  Nok et eventyr er over. A-Rypdal er trist over å måtte forlate favoritt landet sitt.  Sørafrika har, også for meg, svart til forventningene.  Maken til juleferie har ingen av oss opplevet.  Nyttårsaften feirer vi 40.000 fot over Nord-Afrika et sted. 

Sør Afrika har tusenvis av kilometer med fine grusveier. 

Hvorfor Sør Afrika som feriemål

Det er flere gode grunner til å besøke Sør Afrika:  

  • For det første er landet vakkert og variert. Området vi besøkte har et behagelig mildt klima. Regnet faller jevnt året rundt og bidrar til frodighet.  
  • Det er masse å se og oppleve.Mange naturreservater, og muligheter til å se ville dyr. 
  • Siden du er på den sørlige halvkule, er Sør Afrika et ypperlig mål på vinteren. Da har de sin varme årstid.  
  • Selv om flyturen er lang, er tidsforskjellen kun en time. Dette betyr at du unngår «jetlegs».
  • Selv om afrikaans er hoved språk snakker alle godt engelsk. Dette gjør at det er enkelt å gjøre seg forstått overalt. 
  • Mat og overnattinger er rimelig.  Vi spiste veldig mye god mat på turen.  I Tillegg produserer landet veldig mange gode viner. 
  • Enkelt å leie motorsykkel.
  • Bensinpriser er nesten det halve av hjemme.  
Team HH

Team HH løsner rusta med Tango.

Legg igjen en kommentar

Det hadde seg sånn at når en ny kjøresesong nærmet seg, fant teamet ut at det kunne være greit med et rustløserkurs.  Nå er det slik at vi liker godt å vite hvor politiet til enhver tid befinner seg, når teamet virkelig kjører! Løsningen ble derfor å delta på politiets eget rustløserkurs, som politiet selv arrangerer.  Da hadde vi nemlig full kontroll på hvor purken var.  For å blidgjøre noe av fansen til Team-HH, tok vi med oss følge.  To kvinnelige motorsyklister vi kjenner godt.  Kurset ble bestilt i god tid, det skulle avholdes den siste dagen i april.

Team HH er klar for rustløser, og drar til Trøgstad-banen.  Tango MC er en motorsykkelklubb med medlemmer som jobber eller har jobbet på Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt.

Slutten av april kom, og til alles glede med sommerlig temperatur, og oppholdsvær.  Det var det bare å avslutte jobben snarast råd, slik at vi rakk frem til gokartbanen i Trøgstad, uten bøter og prikker i førerkortet. 

Med oss på kurs har vi noe av fansen: Beate Irene Olsen nr. to fra venstre, og Mai-Britt Johansen lengst til høyre

En guide til besvær:

Hagen skulle guide fansen fra Drammen til Trøgstad.  Oppgaven skulle i utgangspunktet være svært enkel, da Hagen til og med hadde utstyrt sykkelen med GPS. Nå var det bare slik at Hagen var svært så kjøre-yr, denne dagen, og fansen hadde sin fulle hyre med å prøve å henge på. Ved avkjøringa til Ås, klarte til slutt Hagen å riste av seg en av damene, som ble grundig lurt i en avkjøring. Hun var så forbanna, at det var like greit at vi ikke fant henne igjen på ei stund.  Da vi til slutt fant henne, var det bare å kjøre før raseriet rakk å komme  sprutende ut av hjelmen. Det var heldigvis såpass langt igjen, at hun klarte å roe seg ned, før vi var framme.

Tore Huseby in action med sin kjære Solan!

Yrkesskade:

Vinteren har hatt en litt hard medfart med Huseby, som gjennom våren har vært på krykker, i forbindelse med en lei yrkesmessig pådratt meniskskade.  Huseby er imidlertid ikke rådløs, og ikke er det noe i veien med viljen heller.  Han hadde derfor funnet ut at han måtte ta sin BMW R 1100 S, for å kunne klare å gjennomføre kurset.  Denne har nemlig to store «benhvilere», i form av sylindrene som stikker ut på hver sida av boksermotoren. Den ene sylinderen kunne han dermed slenge det vonde beinet opp på, når han trengte det. En fidus BMW sine ingeniører nok ikke har planlagt, men som fungerer som bare det!

Slalåmkjøring er en av øvelsene på banen.  Her gjelder det å ha blikket på rette plass.

To Åffroadere , en gubberæser og en velstandsvespa…

Av motorsykler hadde vårt reiseselskap en ubegripelig bred variasjon denne dagen.  En av fansen stilte med den største «velstands-Vespaen » du kan tenke deg,  en Harley CVO til en kostnad av  toogtjue av Husebyes sykkel, og  nesten sju av Hagens. Den andre fansen stilte med sin vante følgesvenn «Tigeren Tommy», som du får omtrent fire stykker av for digerskuteren fra Junaiten. .

Huseby stilte som nevnt med sin sekstenårige BMW R 1100 S, og Hagen stilte med sin KTM 690 Enduro R. Spredningen av sykler kunne vel knapt nok bli bredere, men la det være sagt; på et slikt kjørekurs spiller det nesten ingen rolle hva du stiller opp med. Sykkel er sykkel!

Bendik Eika i Tango-mc instruerer en av deltakerne.  Sittestilling, forankring og blikk, er viktige elementer.

Tango MC.

Bendik Eika, som var en av instruktørene tok i mot oss.  Dette er en fritidssyssel han bedriver når han ikke frakter vår bergenske statsminister rundt land og strand – dog i limousin, ikke på motorsykkel.  Selve klubben, Tango MC, består av politifolk som kjører, eller som har kjørt motorsykkelpatrulje i Oslopolitiet. 

Vi var ikke alene på kurset denne dagen, totalt ca. tjue motorsykler møtte opp, heldigvis sammen med sine respektive førere. 

Kjøregårdsøvelser:

Etter litt praktisk informasjon, slapp vi ut på banen, hvor kjøreøvelser mellom kjegler sto på programmet. I mellom de enkelte øvelsene kunne vi fritt boltre oss i de svært trange svingere på gokartbanen. Du verden hvor lett det er å glane ned i bakken på kjeglene under slike øvelser! Særlig hver gang en skremmer livsskiten av seg selv.  Konsekvensen blir at en driter seg ut, gjør feil og blir ledd av av samtlige tilstedeværende… 

Neida – slett ikke. Men : Man banner litt inni seg hver gang en  gjør feil! Og prøver å gjøre det bedre neste gang.  Og det er jo det som er så deilig med banekjøring – en kan gjøre feil uten å daue av det. Kun selvfølelsen får seg en skrape – og det er det bare du sjøl som ser.

Mai-Britt Johansen sleper den nye «velstands-Vespaen» denne ettermiddagen. Du får toogtjue sykler av Huseby`s kaliber for en sånn.

Sporvalg og banekjøring.

Stadig nye øvelser men så: Pause! Etter at medbrakt niste var fortært – den var forresten like variert som syklene våre, alt fra brunost til kjeks, youghurt og lakrisbåter gikk ned på høykant, var det klart for sporvalg og frikjøring.  Først kjørte «gåsemor», altså sjælveste purken, med ungeflokken, altså vårs, på slep rundt banen.

Alle fikk dermed sin helt private opplæringsrunde bak lederen. Deretter var det klart for egne runder. Begrensningen i første pass var at vi kun fikk ha sykkelen i ett gir, og du skulle ikke røre bremsene!  Bremselysene glimtet til dann og vann og sladret om at en og annen fikk svingpanikk når farta ble for høy. Flaut, men dog til å leve med.

I det andre passet fikk vi bruke hele to gir, men vi hadde fortsatt ingen brems tilgjengelig. Huseby suste rundt den ene runden etter den andre med det vonde beinet trygt plassert oppe på sylinderen i en imponerende fart, mest fordi en gammal bokser på lavgir og en fører med dødsforakt og intenst kneverk, har en helsikes effektiv motorbrems. 

I siste runde var det ingen begrensninger overhodet. Halvt ut i passet kommenterte Huseby til ventende førere – «Det er da merkelig at ikke Hagen har lagt den sykkelen i bakken enda?»  

En KTM 690 med selveste Hagen på toppen er nemlig en konstruksjon som med femti graders nedlegg krever sju åtte meter med banebredde, og da blir marginene knappe.  Særlig i den dritfarta som Hagen mente måtte til for å runde hjørnene. Horna til Hagen stakk tidlig langt utafor hjelmen, og 690’en vræla både under pådrag, og ved kraftige nedgiringer.

Men omsider kom han til nasjonal sans og samling og roet ned til gjengs hastighet for dagen. Til alles tilfredsstillelse.

Rådyre treff i veikanten.

Teamet og fansen ( vel vel, tålmodige mc-damer i hvert fall)  hadde bestemt seg for å returnere til Husebys residens nede i Dalsland.  Etter kjørekurset fremsto de temmelig svingete veiene som aldeles snor-rette!  Området er forresten også uvanlig dyrerikt, i sær om aftenen, og vi fikk testet både nødbrems og unnamanøver på etappen. Flere ganger.  

Huseby «traff» sitt fjerde rådyr denne kvelden, samtlige uten gevær men med motorsykkel.  –«Alt blir en vane, også roadkill» sa Huseby, mens damene hadde stoppet  i veikanten med hvert sitt par med digre og forskremte tallerkenøyne. 

Beate Iren Olsen, eller fru Olsen som Huseby kaller henne, jakter svinger etter beste evne.

Vel framme var menyen dog ikke nydrept rådyr men svensk (fj) ertesuppe, karvekrydret norsk brennevin og tyske billigkopier av fransk champagne. 

Forsamlingen var enige om at det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag – og ingen av oss var blitt dårligere til å kjøre motorsykkel etter kurset.

Snarere tvert imot!

Samme hvor nødig vi rent generelt anbefaler samvær med purken, det har en tendens til å bli både dyrt, dømmende og dumt, så må vi dessverre innrømme at akkurat dette kurset her, faktisk kan anbefales.