Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi blir med Asker MC-Club på tur i alpene.  Etter hva ryktene tilsier, skal dette være det ultimate hva både veier og kjøring angår.  I følge dem selv er det svært lite som kommer opp mot høstturene til denne klubben.  

Mitt første møte med Asker MC-Club (ja, de skriver navnet sitt slik),var på kaia i Kiel i 2014.  Vi var tre kompiser som hadde jaktet på noen av de råeste alpeveiene i Europa.  Grand Alpe-rute, Napoleons-rute og Col du La Bonette hadde vært hovedmål.  Vi går nok under definisjonen; «aktive kjøreglade», og det hadde ikke ligget lite gnister igjen etter oss på de svingete franske alpeveiene.  Vi hadde rett og slett hatt det helt fantastisk. Så på kaia møter vi en annen gruppe norske motorsyklister; Asker MC-Club. Alle oppkledd i Rukka dresser til minst kr 17.000,- pr stk.  BMW GTL 1600 var det eneste som ga status i denne flokken.  Gutta lurte på om Christian hadde vært på loppemarked for å få tak i skinndressen sin.  Han måtte fortelle at, – Neida, han hadde kjøpt dressen ny.  Opplevelsene våre var bare småtterier, sammenlignet med hva denne gjengen hadde vært med på.  Vi kom fullstendig til kort.

Siden den gang har jeg lært folka i klubben bedre, å kjenne, og har blitt kjent med en litt hyggeligere side enn den blærete varianten vi traff på kaia.  Faktisk har det vært hyggelig, og da sjansen bød seg, fant jeg ut at jeg måtte finne ut hvordan disse fantastiske turene som overgår alt annet, virkelig er.  Selv om de andre sikkert måtte vente på meg både titt og ofte, meldte jeg meg på. Dette kunne jeg ikke gå glipp av.

Tursjefen «Der Führer».

Geir Døving er selveste turgeneralen i Asker MC-Club, og dirigerer troppene som Der Führer selv. Dette er den tiende europaturen han legger opp for klubben.  Han elsker tysk disiplin, og har til og med skaffet seg en kone som heter Helga. (typisk tysk navn). Alle lystrer det minste vink fra Døving, og står i giv akt før avgangstidspunktet.  – Ellers blir de frakjørt.  Neida det er ikke så ille, selv om det visstnok har skjedd.

Vi fikk informasjon der det ble opplyst at frammøte for turen var Heiligenblut mandag tredje september, og at middag var bestilt på Alm Casino kl. 19:30.  Det sto også noe sånt som at ingen måtte prøve seg på å stille opp med halvslitte dekk.  Slik info er det allikevel alltid en eller annen som ikke leser, mer om dette senere.

Når oppmøte for turen er i Østerrike, er det altså opp til den enkelte hvordan man kommer seg dit.  Dette er egentlig ganske genialt, og gir stor fleksibilitet, både med hensyn til hvordan man reiser, og når man reiser.

Autobahn og autozug.

I Asker MC-Club ligger det i sjela til medlemmene at man må tyne seg gjennom mange timer på autobahn, for liksom å bli belønnet med å kjøre svingete veier i alpene.  Og når moroa er over, må man liksom straffes litt med å kjøre de samme veiene tilbake.  Man skal jo ikke bare ha det bra.

Noen forsøkte å redusere pina med togtur nedover, men ikke til München som var kortest unna oppmøtestedet. Neida; gutta hadde satt en kar som var komplett ubrukelig i geografi til å bestille togbilletter.  De havna i Sveits.  Dette medførte over 70 mil kjøring etter ei natt på en to centimeter tynn madrass.  Sammen med snorkende svetteluktende medpassasjerer, ankom de «Sveits» uten ett minutt på øyet.  Så var det bare å kjøre.  Når de kom fram sa de selvsagt at de hadde hatt det helt topp, og lot som ingenting.

Etter mine tidligere alpe-tur har jeg blitt godt forsynt med autobahn og autozug.  Fri fart var spennende de første årene når vi tok ut ALT på R-sykler. Nå er det bare et kjedelig gjesp, og på toget er det kun en ting som gjelder; Å få tak i sterke sovetabletter!

Flyturisme.

Det finnes alternativer; du kan fly til München og leie sykkel.  Flyturister, ble vi kalt på klubben.  Et skjellsord.  Vi som valgte denne løsningen måtte nok bli en egen gruppe.  Det var dessuten å foretrekke at vi parkerte for oss selv, et stykke bortenfor de norske syklene.  Jeg valgte ta støyten, og vi ble i alt åtte flyturister.

Etter kaffe på Gardermoen, og frokost på flyet, ankommer vi utleieren friske og raske.  Det er bare å hoppe i kjøreutstyret, og legge unna den første timen på motorvei før vi suser inn i alpene.

På håret over Gross Glockner!

Siden 1935 har Østerrikes antatt mest berømte alpevei snodd seg fram mellom Bruck i nord og oppmøtestedet vårt; Heiligenblut i sør. Veistrekningen byr på 48 km ren kjøreglede.

Etter flyforsinkelsen hadde vi det travelt. Denne fjellovergangen stenger kl. 18.45.  Vi klarte akkurat å stoppe billettdama i det hun var på vei hjem.  Hun tok med pengekassa si tilbake og skrev ut billetter til oss kl. 18.46.  Mindre marginer kan du vel knapt nok ha.  Vi ankom Landhaus Lachner, i Heiligenblut, akkurat til middag.

Alm Casino

Mange nordmenn kjører denne alpeveien, og overnatter enten på Nationalpark-Camping Alm Casino, eller på et av de private pensjonatene som vi innlosjerte oss på. Selve middagen inntok vi i de berømte lokalene til Josef på Alm Casino. Stedet er vært kjent for å ta imot motorsyklister. Det har de gjort siden syttitallet.  Mange kommer hit igjen og igjen.  Det lille lokalet er mørkt og intimt, og på gulvet mellom bordene står flere gamle motorsykler.  Stemningen er god, maten og betjeningen i særklasse.  Har du ikke vært innom her tidligere vil jeg anbefale et besøk.  Vi var nesten fulltallige, 16 av 18.

På ville veier.

Nesten alle «flyturistene» kom frem til München i tide, unntatt Mariane og Børre.  De hadde kommet over noen super billige flybilletter. Her var det et par hundrelapper å spare på å fly via Stockholm.  Ulempen var jo bare noen timers lengere reise, samt muligheten for at bagasjen med alt kjøreutstyret kunne komme på avveie i mellomlandinga.   Denne risikoen var de villige til å ta og kjøreutstyret kom da også frem sammen med dem; forsinket.  Vi andre hadde jo sett at marginene var knappe og reiste videre før dem.  Børre og Mariane løste problemet med å leie med seg en GPS for å finne frem på egenhånd. -Vi tar dere igjen sa de, i det vi forlot utleieren. Det klarte de fint, på andre forsøk, og dagen etter.  På første forsøk la de nemlig inn feil Heilingenblut. Mariane ante uråd etter over en time i helt feil retning etter sola. Hun klarte til slutt å stoppe Børre med GPSén.  Da de ankom riktige Heilingenblut midt på natta, sov nok de aller fleste av oss.  Vi skjønte at det nok ikke var så lurt å tulle for mye med dette første dagen.

Uro i rekkene.

18 stk. er mange på tur, og «Der Führer» ville dele gruppa i to.  Plutselig var jeg forfremmet fra rookie til gruppeleder.  En forfremmelse jeg var rimelig stolt av.  Vi blei kalt fotogruppa, siden jeg liker å stoppe for å ta bilder. Motvillige ble noen av deltakerne med på min gruppe.  Risikoen var jo at jeg kjørte dem ut på ville veier, en tillit jeg ikke lot gå fra meg.  Snart var vi på skikkelig bærtur i forrykende fart.

Vi passert avkjøringen vår, og holdt stø kurs i feil retning.  De to bakerste var snart helt uten tillit til den nye «mini Führeren», og gjorde mytteri.  De fulgte riktig vei, en avgjørelse de etterhvert fikk en skikkelig overhøvling for. Jeg oppdaget feilnavigeringen, og siden jeg kan telle, i hvertfall til ni, kom jeg raskt til at det mangla to stk. Da er det bare en ting å gjøre, stå helt stille med gruppa til du har kontroll over situasjonen.

Da en ambulanse kom ulende for fulle mugger, ble jeg litt urolig for de to mytteristene.  Vi kom allikevel fram til avtalt lunsjsted, og etter god italiensk mat, var det meste glemt.  Utsulta motorsyklister er ganske grinete, mens gode og mette motorsyklister er ganske hyggelige, og tilgivende folk.  Snart var også tillitten som gruppeleder igjenoppretta.  Snakker om tålmodige folk.

Kjøremessig var denne dagen skikkelig flott. Vi kjørte inn i Italia via Passo Monte Croce Carnico, og fulgte deretter grensa vestover på masse fine småveier før vi kom opp på Passo Falzarego.  På de mest svingete veiene glemte jeg helt at jeg var gruppeleder, og tok ut alt av leiesykkelen, en KTM 1290 S.  Så når jeg ikke hadde sett de andre på ei stund kom jeg jo på at jeg ikke var alene, men hadde fått tildelt ansvar for halve gjengen.  Da skamma jeg meg veldig, og slakka av til vi igjen var i følge. Rett etter glemte jeg dette, og det samme gjentok seg.  Dagen endte, etter drøye 27 mil, på hotell Cesa-Padon, i Livinalongo Col de Lana i Italia. Vi var heldigvis fulltallige, så det hele må vel ha gått ganske greit.

Solnedgangen der på terrassen utenfor Cesa Padon, var forresten en opplevelse. Vi satt der og dingla med i flaske Prosecco, mens sola sendte sine siste solstråler over de mest fantastiske kulissene du kan tenke deg; Dolomittene.

Dagstur

Som lavest på rangstigen forlot vi hotellet som gruppe nr. to. Vi var redusert med en i gruppa, som ville kjøre i den litt roligere frontgruppa. Døving var forresten overraska over dette, da han selv mente å ha «skuffa» godt unna.  Denne dagen klarte heldigvis Døving å miste en i sitt følge før første stopp.  Dermed var det på en måte redusering fra 0-2 til 2-2.  Dette var jeg ganske fornøyd med.  På vei opp til Passo Falzarago, fikk vi til og med kjøre som første gruppe.  Det ble en rundtur denne dagen, med Passo di Giau, som ett av høydepunktene. Maken til fotomotiv for motorsykkelkjøring skal du lete lenge etter.  Andre høydepunkter denne dagen var Largo di Alleghe og Passo Pordoi.  Ruta var usedvanlig svingete, og deltakerne begynte etterhvert å bli slitne.  Noen korta den 18 mil lange ruta med en snarvei, mens noen etterhvert begynte å bomme på svingene, og slang likeså godt hele sykkelen i bakken oppe på Passo Pordoi.

En racer

Fordelen med å leie sykkel er at du kan få prøvd ut en sykkel du er nysgjerrig på.  En av klubbens damer, Anne Rypdal, hadde leid seg en splitter ny KTM 790 Duke.  Det gikk unna, og jeg kunne se et ikke alt for godt skjult glis på hver alpetopp, når hun tok av seg hjelmen.  Denne sykkelen måtte jeg prøve.  Når vi kom tilbake fra dagens runde ble det min tur.  Du verden så lett og smidig en sykkel.  Selv om jeg er lang, satt jeg overraskende godt på denne bøllesykkelen, og krefter var det i massevis.  Dette er en sykkel KTM kommer til å selge i bøtter og spann.  Hysterisk morsom og lettkjørt.  Det fine med å leie sykkel, er jo at du kan ha muligheten til å prøve ut en sykkel du er nysgjerrig på.  På vei tilbake fra prøveturen var det bare ørene som hindret smilet i å gå helt rundt. Jeg forstår godt at avskjeden hos utleieren, ble trist ved endt tur for frøken Rypdal.

Flere flotte alpepass

Det var duket for en dag med to særdeles flotte alpepass; Jaufenpass og Timmeljoch.  Jafenpasset er morsomt der veien snirkler seg oppover den nederste skogkledde delen av fjellet.  Deretter kommer du over tregrensa, og får en fantastisk utsikt på vei opp mot toppen. Timmelsjoch Hochalpenstraße er ikke mindre flott, og på andre siden av fjellet, ved bommene ligger et flott motorsykkel-museum.  Dette er et must, om du er glad i gamle og nye kjøretøy.  De fleste av de 230 motorsyklene er i strøken tilstand.  Vi overnatter på Alpenhotel Laurin, rett nedenfor museet.

 

Dekk allikevel

Stein har hatt en liten klump i magen helt siden avreisen.  Han har gamblet på halvslitte dekk, til tross for Døvings formaninger.  Etter å ha rådført seg med turkompis Petter har han fått dødsdommen på dekkene, og den lille klumpen har blitt stor.  Han må bytte dekk før returen gjennom Europa. Det er ikke med lett hjerte han erkjenner sine synder, for turgeneralen.

Stein forlater hotellet grytidlig dagen etter for å forsøke å ordne opp i elendigheta, mens vi andre spiser frokost.  Det er det siste de fleste av oss ser til han.  Det er ikke bare dårlige dekk på den gamle Ducatien, men dårlig batteri også.  Når dekkproblemene er løst, har sykkelen fått et startproblem, og når batteriet tilkobles en start booster, sier like godt hele starteren takk for seg.  Verkstedet har fått et problem, en motorsykkel som ikke vil starte, på en fredag, uten reservedeler.  De løser sitt problem med å trille i gang sykkelen, og Stein drar i vei ut i det ukjente.  Alt går bra, til han kveler motoren på vei ut av Landeck.

I mellomtiden har fotogruppa ankommet Landeck uten kaffepause, noe enkelte i gruppa er ganske betutta for.  Undertegnede anser at Ducatisten trenger hjelp, og drar for å finne den ulykkelige.  Sykkelen blir taua i gang, og Stein får hjelp i Seefeld, der Ducati har verksted.

Det blir en litt lengre ferie på Stein, som ikke mottar delene før fire daget etterpå. En snau uke, etter resten av følget, kommer han seg allikevel hjem for egen maskin. Vi tror ikke han kjeda seg en gang der i Seefeld, i hvert fall var «fjøsboka» hans full av fjelltopper og ompa-musikk.

 

Alt har en ende.

Reisefølget kjører over Silvretta Hochalpenstraße, og selv om regnværet høljer ned, ser vi at veiene er flotte.  Spesielt vestfra og østover er dette veldig underholdende veier. Vi ankommer Stuben am Arlberg, og tar inn på et koselig hotell. Dette blir avslutningsmiddagen. Når en av deltakerne, takker meg for innsatsen blir jeg så rørt at jeg nesten er helt på gråten.  De hadde nok ikke så høye forventninger tross alt tenker jeg.

 

Dagen etter setter de fleste nesa hjemover, og mens de fleste setter kursen nordover på autobahn, setter jeg og Kjetil nesa oppover i fjellene igjen.  Vi hadde satt av kvelden til piker, vin og sang i München, men når været er det flotteste du kan tenke deg, frister flere alpepass mere.  Vi rekker Hahntennjoch, Piller og Kaunertal, før vi tar inn på mitt gamle favoritthotell i Pfunds.

Dagen etter er det ingen nåde, og etter kaffe i Garmisch Partenkirchen, setter vi kursen tilbake for å levere syklene.  Vi rekker imidlertid en liten tur innom BMW museet i München, en fantastisk samling, som alene hadde fortjent flere timer der. Vel hjemme er det bare å oppsummere at opplegget til «fiffen» var vel gjennomført.  Ingen uhell, hyggelige mennesker, fine overnattinger og ikke minst flotte veier.

Takk for turen til turgeneral og alle deltakere, september er en nydelig tid i alpene.