Stikkordarkiv: mc

Til topps med mc-avisa

Tekst Kyrre Hagen. Foto Kyrre Hagen og Knut de Presno.

Natur så vakker at den tar pusten fra deg. Et landskap så karrig at de fleste planter for lengst har gitt opp. De mest spektakulære veier du kan tenke deg. En av de ultimate mc-opplevelsene må vel være å kjøre på den høyest farbare veien i verden. Her kan du lese litt om forberedelsene til turen som skal ta oss over Khardung La 5606 moh.

En spendt gjeng møtes til informasjonsmøte ved Roald Amundsens minne.
En spendt gjeng møtes til informasjonsmøte ved Roald Amundsens minne.

Som mange andre motorsyklister har du vel hatt ulike mc-opplevelser høyt oppe på ønskelista. Vi ser bilder, og drømmer oss bort i eksotiske reisemål. Et av de mest eventyrlige må vel være å kjøre verdens høyeste motorsykkeltur.  Nå skal vi i mc-avisa på tur med Indian Adventure, for å kjøre akkurat denne turen, sammen med deres deltakere. I slutten av august braker det løs, med start fra Delhi i India.  Herfra starter reisen som skal ta oss opp i Himalaya.

Vi ankommer Roald Amundsen Minne på Torp (Østfold), en søndag formiddag i midten av juni. Her møtes ekspedisjonsdeltakerne for første gang. 22 forventningsfulle ungdommer i god alder kommer til syne når hjelmene tas av. Samtlige virker å være i strålende humør, og det skulle da også bare mangle. Denne gjengen har tatt skrittet, og meldt seg på det som bør bli den ultimate motorsykkelopplevelsen. Jim og Knut fra Indian Adventure tar blidt imot gjengen. Vi skal nok bli godt kjent med hverandre gjennom en tur på 16 dager.

Syklene

fh8På turen skal vi benytte den fantastiske adventuresykkelen Royald Endfield 500 Bullet. Denne eventyrsykkelen har rundt 25 hestekrefter. Her kommer grusen til å sprute rundt hjulene når vi spinner ut av svingene. Det enkleste er ofte det beste, er filosofien rundt Endfielden. Høyteknologien er begrenset til et enkelt elektrisk anlegg, med 1 sikring. 3 mekanikerne deltar på turen sammen med en haug av reservedeler.  Det viktigste på syklene, utenom at de kan ta seg fremover, er at hornet virker. Med dette skal du nemlig gi fra deg livsviktige signaler til hastende Indiske lastebilsjåfører, som frakter likt og ulikt på alt for smale veier, i alt for høye hastigheter.

Høyde

Høydeprofilen viser toppene vi skal over på turen.

På informasjonsmøte gjennomgås en rekke detaljer rundt ekspedisjonen. Høyde er sentralt i planleggingen. Vi skal akklimatisere oss ved å gradvis sove i større høyder. Sovehøydene starter på 2000 moh. og øker gjevt opp til 4500 moh. som er siste overnatting før vi passerer toppen på 5606 moh. Dette er til sammenligning 300 meter høyere en Base Camp Mont Everest. Høydesyke er ikke å spøke med, og kan i verste fall ha dødelig utgang. Ekspedisjonen har selvsagt med surstoff, og medisiner for dette. Her er det langt til hjelp om noe skulle oppstå. Høyden vil helt klart prege syklene, og justeringer er helt nødvendig underveis.

Veiene

fh6I følge ekspedisjonslederne skal vi ut på relativt ruskete veier. Farer som hull, utraste veier og usikra kanter er bare noe av det som venter oss. Stedvis renner bekker og elver over veien, og det er en fordel å ha trening i stående kjøring. Venstrekjøring er et annet tema, men med kjentmann foran er dette sjelden noe problem. Etterhvert som vi kommer opp i høyden vil vi møte særs lite trafikk, og vil i praksis kunne velge kjørefelt selv. Et alvorlig uhell her oppe i høyden vil imidlertid kunne få store konsekvenser, da hjelp kan være flere dager unna. Ta med plaster og Paracet er vårt råd.

Overnattinger

Etter hvert som vi kommer opp i høyden reduseres muligheten for å ta inn på hotell. Til slutt er ikke dette noe alternativ i det heletatt. Her er det telt og god sovepose som gjelder. Som bonus slipper vi mobildekning og wifi. Noe som av og til kan kjennes som en befrielse i en hektisk hverdag. Air Condition byttes ut med nattetemperaturer godt under null. Du slipper å ligge med åpent vindu med andre ord.

Alt dette og mye annet vil du kunne lese om, dersom mc-avisas utskremte vender tilbake til gamlelandet som forutsatt.

Spørsmål til noen av deltakerne:

Birgit Sannes (Skien)

Birgit Sannes gleder seg til naturopplevelsene i Himalaya, men er litt spendt på hvor dårlige veiene er.
Birgit Sannes gleder seg til naturopplevelsene i Himalaya, men er litt spendt på hvor dårlige veiene er.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Det var kjæresten min som overtalte meg til å bli med på dette. Etter hvert har jeg fått skikkelig lyst på turen. Kjenner en skrekkblandet fryd i forhold til å dra på denne turen.

Hva gleder du deg mest til?

Jeg tror det blir en utrolig naturopplevelse. Et minne for livet.

Hva gruer du deg mest til?

Jeg gruer meg mest til stup, og dårlige svingete veier på grus.

Har du kjørt mc i mange år?

Nei, jeg har kjørt mc i 5 år, etter at kjæresten min fikk meg med på det. Er med andre ord klar for Himalaya etter 5 år på motorsykkel. Har vært på tur til alpene tidligere.

Sigmund Aunan (Oslo)

Sigmund Aunan, tar sikte på en tilværelse som en ekstrempensjonist, rundt i verden på motorsykkel.
Sigmund Aunan, tar sikte på en tilværelse som en ekstrempensjonist, rundt i verden på motorsykkel.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Snuste litt på nettet og fant turen der. Jeg har lenge hatt en drøm om mc tur «ut i det blå». Møtte Indian Adventure på mc-messen. 

Du blir jo pensjonist denne sommeren. Er dette en del av det å realisere pensjonistlivet?

Ja dette er en del av pensjonistlivet. Nå har jeg tid og mulighet til i noen år, å kjøre mc og utforske verden. Nå skal jeg ha noen år som biker både på og ved siden av asfalten – og     gjerne til fjerne strøk.

Hvilke forventninger har du til turen?

Da jeg har litt dårlige knær, er mc blitt middelet mitt til å oppleve natur.  MC gir en fantastisk mulighet til frihet og opplevelser.  Jeg forventer noen flotte naturopplevelser.  

Tenk deg å skue utover fjellene foran oss. Og så er det ikke Jotunheimen. Det er Himmalaya. Drømmer om å kjøre silkeveien en gang.                             

Hvilke mc erfaring har du?

Har kjørt mer eller mindre hele livet, men på asfalt. Har kjørt aktivt de siste 13 årene. Har kjørt mye forskjellig, men de siste årene har det vært Harley. Kjøpte meg en KTM 690 enduro i år. Det er den morsomste sykkelen jeg har hatt noen gang. KTM`n gir en utrolig frihetsfølelse. Og så kan jeg løfte den opp alene når jeg velter. 

Hva gleder du deg mest til?

Naturopplevelsen. Menneskene. Kulturen. Fellesskapet. Mc kjøring på en annen måte enn jeg noen gang har gjort før. Dette blir et minne for livet.

Marianne Hestvik (Averøya)

Marianne Hestvik skal legge seg i hard trening for gruskjøring før turen. Hun ser frem mot et fantastisk eventyr, og reiser videre på egenhånd i India etter turen.
Marianne Hestvik skal legge seg i hard trening for gruskjøring før turen. Hun ser frem mot et fantastisk eventyr, og reiser videre på egenhånd i India etter turen.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Jeg ble kjent med en herlig dame i fjor på Ryperittet som hadde vært med på tur med Indian Adventure før. Hun mente dette var en tur for meg. Var i kontakt med Knut i høst, men så byttet jeg jobb på grunn av nedturen i olje og gass, og trodde det ikke ble tur på meg. Men så kom min nye leder og spurte om når jeg ville ha ferie, og plutselig var jeg påmeldt som sistemann i gruppa likevel.

Hvor langt har du kjørt for å være med på dette møte?

Jeg har kjørt fra Averøya, utenfor Kristiansund. Var en tur innom Våler på TT Classic i går og så ble det en fin grustur over skogen til Hønefoss med en annen dame fra Rypegjengen. Jeg skal kjøre tilbake nå etter møtet.

Hvilke forventninger har du til turen, og hva gleder du deg mest til?

I løpet av dette møtet har det gått opp for meg hvilket eventyr vi skal ut på. En herlig gjeng med MC førere, som skal få oppleve storslått natur, fremmede kulturer og ikke minst kjøre mc. Dette må da være den ultimate ferien?

Hva gruer du deg mest til?

Gruer meg? Dette kan da bare bli bra!

Hva tror du blir den største utfordringen for deg?

Jeg kunne gjerne hatt mer erfaring med gruskjøring, men med vilje og godt humør kommer en langt. Har ett kne som skrangler litt av og til, så her er det bare legge seg i treningen og kjøre så mye som mulig på grus i sommer.

Ja også er jeg spent på hva jeg skal gjøre uka etter selve MC turen, for da reiser jeg videre alene for å «oppdage» India.

 

Thailand 2016. Del 1

 

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

Motorsykkellandet der ånder møtes. Del 1

 

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Vi hadde fått tips om at Thailand nord var et eldorado for motorsykkelkjøring. Og at midtvinters var tida da varmen ikke var fullt så trykkende som ellers, en påstand vi snart skulle lære at stemte noe mer enn vi satte pris på. Men å kjøre hele veien ned var uaktuelt – det tar minst en måned. Så det ble fly og MC-leie.

Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.
Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.

Det viser seg at et sete i Norwegians nye Dreamliner koster tre kroner mila, tre tretti om du skal ha mat. Billigere kan man neppe reise kvarte jorda rundt. På litt under et døgn, og for under sju til ni tusen kroner har du tur-returbillett Norge Thailand, samt motorsykkel til fri disposisjon i en hel uke. Prisforskjellene handler om grad av forsikring samt hvor dyr/stor sykkel du ønsker å leie.

Trøbbel med thailandske stedsnavn.

Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.
Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.

Vi fløy til Bangkok, skiftet fly der til en by lenger nord som heter Chiang Mai. Tanken var å kjøre i de nordlige områdene, der Laos, Burma og Thailand møtes. Dette er områder som ligger til dels høyt og med et nokså annerledes januarvær enn det turistfellene nedi den Thailandske gulf kan by på. Kartplanleggingen viste at vi begge lider av asiatisk predemens – det var skvatt umulig å memorere et eneste stedsnavn. Kulepenn og huskelapp er eneste mulighet. Og utallige repetisjoner der vi spurte hverandre: Hva i heite het nå den plassen vi skal til da? Å spørre Thaiene er litt så som så. Spør du om veien til Tønsberg får du kanskje svaret på veien til Kongsberg. Eller Drammen. Forklaringen på dette fenomen er thaienes utsøkte høflighet – enhver som spør om noe har krav på et svar. Thaienes engelsk er riktignok dårlig, men den er langt bedre enn vår thai.

Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…
Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…

Vi hadde også leid en GPS for trettifem kroner, og det var den da også verd. Avstander over tre kilometer fiksa den ikke i det hele tatt, og avstander under det var også så som så.  Å angre på at de fire perfekte GPS’ene vi til sammen eide lå igjen hjemme var for seint. Så det ble å navigere på gamlemåten: Prøve – og feile. En metode som innimellom gir de mest fantastiske resultater.

Links trafikk:

_DSC8874Team H/H hadde begge tidligere erfaring med venstrekjøring, og det i flere ulike land. Erfaringen til Kyrre var riktignok kun i forbindelse med forbikjøringer. Pragmatisk venstrekjøring a la thai var helt nytt for oss begge. Lette motorsykler og mopeder kjørte i begge retninger samtidig på begge sider av veien utenfor kantlinjene på hovedveiene. Med og uten sidevogner, tilhengere og andre innretninger som kan frakte større gjenstander. Inne i kjørefeltene er det ofte plass til to i bredden, men trafikken går nå i hvert fall bare i en retning i respektive kjørefelt. _DSC8836Det er da noe. Forbikjøringer er ytterst spennende for du vet ikke alltid om det er to, tre, eller seks kjøretøyer i bredden i det øyeblikket du gir gass og vil forbi. Disse endringene skjer med lynets hastighet og kommer ofte nokså overraskende på en trygghetsnarkoman skandinav. I tall er skadestatistikken omtrent elleve ganger høyere enn her hjemme, og det er egentlig ikke så verst. Men la det være sagt: Den forsiktige motorsyklist med angst for improvisasjoner bør droppe å legge mc- ferien sin her. Likevel ble vi raskt enige om at thaikjøring slett ikke er noe stort problem, når en bare har lært seg grunnreglene:  A: Er noe mulig, vil alltid thaiene prøve om det går. B: Den sterkeste bestemmer alltid.

Rutevalget:

Kart ThailandsturEtter å ha «døgnet» på turen ned, tok vi syklene ut hos utleier Tonys Big Bikes. Dette utleiefirmaet hadde vi valgt fordi de hadde en ryddig hjemmeside. Starter du turen fra Chiang-Mai er det imidlertid helt unødvendig å forhåndsbestille sykler. Det finnes nemlig en rekke utleiesteder, med atskillig bedre utvalg av sykler enn hos Tony. Vi skrev under på den dårligste forsikringsdekningen du kan få formulert med ord, og la ut i det tidligere beskrevne trafikkbilde, med dødsforakt. Du våkner litt av sånt, selv etter å ha «døgnet.»

Doi Inthanon.

Turen nå gikk sør og vestover mot Thailands høyeste fjell Doi Inthanon 2565 moh. Vi kom etterhvert inn på smalere veier, og det hele ble nokså trivelig. Dette er da også nasjonalparkområder og svært vakre steder. De brede smilene kom raskt på plass der veien slynget seg, bratt og svingete oppover. Tore merket raskt Kawaen`s begrensninger. 250 kubikk krever at du er på hugget om du skal opprettholde sånn noenlunde verdig fart i oppoverbakke.

Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.
Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.

Her gjaldt det å holde turtallet oppe og å unngå unødige oppbremsinger! Da daua nemlig sykkelen helt og en måtte begynne helt forfra.  Det er jo heller ikke akkurat et pre å veie over 120 kilo inkludert kjøreskinn, hjelm støvler og så videre, men så lenge turtallet sto på kronisk angstskrik og evig smerte a la Munch, så gikk sykkelen overraskende greit. Elektronisk motorstyring er en gave til tjukkaser med for liten motorsykkel!

Etter å ha nytt høyfjellsluften noen få øyeblikk satte vi kursen videre mot vest, og ankom Mae Sarieng akkurat i det dagen var brukt opp. Sola går ikke ned i Thailand. Den faller, og det skjer raskt. Dagens noe krøllete kjøreetappe ble ca. 320 km, noe vi var svært fornøyd med, etter å ha rotet oss inn i diverse Chiang- eller -Mae-byer.

Det var umulig å holde greie på alt sammen.

Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.
Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.

Mae Hong Son, et MC-eldorado.

I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.
I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.

Neste dags kjøreetappe skulle ta oss til Mae Hong Son, en vei som gikk rett nordover. Gjennom et kort men fyndig førermøte, kom vi frem til at dette nok var litt for enkelt, og la opp til en avansert avstikker lengre opp i fjellene. Vi ville jo ha litt utfordringer. Utfordringene viste seg etterhvert å være mer enn store nok for teamet, og vi kjørte oss fullstendig ut på bærtur, og brukte faktisk litt tid på å kjenne etter om tennene fortsatt satt fast i kjeften da vi foretok en såkalt «endringsvurdering» og snudde. Trøsten er at om du først skal du på bærtur i dette området, så var dette et utmerket sted. Utsikten var fantastisk, selv om selve veiene etter hvert ble borte for oss.

En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.
En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.

 

Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.
Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.

De bare sluttet liksom. Vi rakk forresten en høyst nødvendig lunsj der ute i ingenmannsland, mens blodsukkeret var kritisk lavt. Medbrakt Wasa knekkebrød med makrell i tomat. Tores sikringskost. Lokal ekspertise vi påtraff hadde aldri sett et kart før, og var til liten hjelp da vi heller ikke lyktes å finne et egnet tegnspråk å kommunisere med. Det ble derfor å stikke halen mellom beina, og kjøre samme vei tilbake. Strake veien opp til Mae Hong Son var imidlertid ikke mye strak, og slettes ingen nedtur. Her var det svinger i flotte kombinasjoner, og på fin asfalt. Reneste racerbanen i partier. Dagens etappe ca. 240 km.

Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.
Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.

3934 Svinger:

Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!
Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!

Snakk om å dumpe borti motorsykkelrute de lux! Ingen i team H/H hadde noen gang hørt om 1864 Curves eller 2070 Curves. Den sørlige ruten fra Hot, gjennom Mae Sarieng til Mae Hong Son, er visstnok viden kjent i verden. Ikke nok med det. Fra samme by snor det seg en rute videre gjennom Pai og Soppang på 2070 Curves. Legger man rutene sammen består denne av hele 3934 svinger. Vi kjørte de aller fleste av disse, men kom raskt ut av tellingen. Fantastisk var det uansett, ett svingeldorado som aldri tok slutt. Og der det er svinger, er det også bakker!

Veidekket var litt varierende, men stort sett veldig bra. Svingene alt fra krappe, til store og oversiktlige. Veiene er som hovedregel feildosert. Thaiene bygger så billig som mulig, og kompenserer med spennende kjøreopplevelse. Vi opplevde begge flere hjulslipp underveis. Om dette skylles kvaliteten på dekkene, veibanen eller begge deler var usikkert. Men når alt satt som det skulle var det bare å mate på og nyte denne fantastiske veien.

Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.
Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.

Dansk ekspertise:

Under vår ferd møtte vi et ektepar fra Danmark på tur. Per og Susanne Emborg. De var på sin femtende motorsykkeltur i Thailand. Fra dem var det mye kunnskap å hente for oss førstereisgutter. Da de fortalte oss at de skulle ta en liten kjøretur i nærområdet dagen etter, slang vi oss med. Det skulle vi ikke angre på.

Langhalsene fra Burma.

Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.
Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.

Første stopp på vår firerbandeferd var å besøke en Kayaw landsby. Dette er politiske flyktninger fra Burma/Myanmar og de er kjent for minst en ting: De smidde ringene som kvinnene bærer rundt halsen, og som i løpet av et langt liv medfører at om ringene fjernes, kveles personen fordi de ikke lenger har muskler som kan holde hodet oppe.

Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.

Landsbyen deres var i virkeligheten en turistfelle hvor vi med vanlige halser kunne se og oppleve klær, folk med lange halser, en elefant, et marked, noen våpen, enkle hytter og mennesker som levde daglig av å bli glodd på og på tross av dette åpenbare ubehaget, smilte tilbake og var kremmere på heltid.  Heldigvis viste det seg at de fleste yngre jentene hadde faket halsringene, de brukte et metallbrett som så ut som halsringer men som bare var bundet med hyssing i nakken. Så verden går åpenbart framover.

Videre gikk ferden langs veier som var merket med thailandske og kongelige flagg, langt opp på en fjelltopp. Vi fikk høre at prinsen skulle komme hit om noen dager, og tusenvis av flagg ble satt opp på hver femtiende meter langs ruta, sikkert for at han skulle finne fram, kom vi til.

Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.
Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.

Dryppsteinsgrotter:

De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.
De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.

Thailand i nord er full av fantastiske dryppsteinsgrotter, det er bare å velge. Siste stopp på dagen var en grotte der det myldret av temmelig store og blå fisker, med ulike mønstre. Det var skiltet med at fisken var giftig, og ikke spiselig for mennesker. Fisken spiste imidlertid alt vi kastet ut til dem, dette var «vill oppdrettsfisk», i ordets rette betydning.

Syklene:

Vi hadde valgt to ganske ulike sykler: Tore som aldri rager særlig langt over bakken, hadde gått for en snerten Kawasaki Z 250. Fjæringen var i praksis i bunnen, fra det øyeblikk han satte seg på sykkelen. Kyrre hadde tatt litt hensyn til sin stolpeformede kropp, og fått bretta de lange beina opp på en Honda CB 500 X. th10Hondaen hadde et hav av moment sammenliknet med den lille Kawa´n, og fin beinplass. I grunn overrasket denne sykkelen stort på hele turen. 500 kubikk er sjarmerende, og ikke til å kimse av. Et osean av kjøreglede har Honda her plassert mellom hjulene.

Kawa´n imponerte bare ved å overleve turen. Konstant maks turtall i lave hastigheter opp bratte bakker må ha vært litt av en påkjenning for den stakkars maskinen. Mange av oss vil jo gjerne ha minst tusen kubikk mellom beina.

I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.
I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.

Vi opplevde at det er totalt unødvendig for å få en god og morsom kjøreopplevelse. Minuset med disse syklene er at produsentene har gjort alt for å skape billige motorsykler. Dette gir seg spesielt utslag når syklene presses på litt svingete humpete veier. Da henger rett og slett ikke fjæringskomponentene med, og vi måtte rett som det var slakke på gassen. Med tanke på den den nærmest manglende forsikringsdekningen, ble det rett og slett for spennende.

Mat og sånn:

Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…
Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…

Når en ikke snakker språket, ikke kan lese alfabetet og ikke alltid kan lukte seg fram til menyen så er det å spise nokså spennende i Thailand. Mat selges så godt som overalt, og det er billig og nærende. Men etter å ha spist en krydra hønsesuppe der ALT på høna minus fjæra ble brukt så blir det liksom til at en får litt lange tenner når en skal teste ut ukjent mat på ukjent sted. Thaiene krydrer tøffere enn vi er vant til. Det velkjente trikset med å unngå isbiter for å ikke få jallamage, samt bare drikke vann fra uåpna flasker er vel og bra. Men alt av grønnsaker skylles jo i vanlig vann så helt lett er dette ikke. Det enkleste er å gi litt blaffen og ta elendigheta som den kommer, samt ikke være kresen. Alle må spise og la det være sagt: Med et par små unntak var all maten vi spiste god.

Sørover på 1864 Curves:

2016-02-08 07.29.52Etter oppholdet i Mae Hong Son satte vi kursen mot de mere nordøstlige områdene av Thailand. I dag skulle vi kjøre de 1864 kurvene mot Pai, og derfra sørover retning Chiang Mai. Vi var tidlig på veien, og været var nydelig og varmt. Denne dagen, ble en av de fineste kjøredagene. Ruten består i en orgie av svinger, tett i tett. Stort sett går veien inne i tett skog, og det er ikke mange stedene du har god utsikt, men på enkelte partier kommer du høyt, og da åpenbarer det seg en flott utsikt. Tregrensa er nok på mange tusen meter så langt sør. Her avslører landskapet flotte grønnkledde fjell, som dette området består av. Svingene krever sin mann, og vi opplevde begge hjulslipp på strekningen. I andre partier satt alt som det skulle, og smilene var på maks.

Grotter igjen:

Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.
Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.

Ca. halvveis til Pai tok vi av veien nordover, og besøkte Tham Lod Cave. . Den lille veien inn til grotta var smal og morsom der den snodde seg en snau mil innover i skogen. Vår knøttlille og høygravide guide, kunne ikke akkurat mye engelsk, men tok oss med på en flåtetur gjennom den store grotta.

Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.
Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.

Hun fyra erfarent opp en Petromax lampe, som effektivt lyste opp tak og vegger i grotta. Oppunder taket hang flaggermus tett i tett, mellom flotte saltkrystaller. Stiene og trappene inne i grotta var dekket av en seig «batshit» guffe over alt, og i vannet var det også her, et mylder av fisk. Det er en egen følelse å bli skiti og miget på av noen tusen pattedyr som henger over hodet ditt…

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.

I stedet for å kjøre ned til Chiang Mai igjen overnattet vi i den lille byen Chiang Dao.  Der skulle vi oppleve at været lot oss i stikken. Men mer om det i neste nummer.     Klikk her for Del 2

Mc-avisa nr. 3  – 2016