Stikkordarkiv: Kyrre Hagen

Team HH i høyden

5. april 2022 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Denne artikkelen ble skrevet før Mc-avisas kjære kollega Tore Huseby´s bortgang. Artikkelen blir nok derfor noe av det siste fra Team HH.

Av Team HH:

Noen liker å se landet sitt litt ovenfra. Team HH hører til blant disse. I denne artikkelen vil vi forsøke å dele opplevelsene med dere lesere, og da helst på en måte som gjør at dere kjenner dere igjen, alternativt saler opp sykkelen og legger i vei hvis dere ikke allerede har vært der en eller flere ganger.

Team-HH i farta. Vi er ute for å sjekke opp norske fjelloverganger.

Vi plukker ut hele femten fjelloverganger, og begynner med den merkeligste:

Veien over Ifjordfjellet:

Dette fjellet i Finnmark er i grunnen ei vidde, og ikke er det spesielt høyt heller. 370 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm».

I begynnelsen var dette kun en sommervei fra Øst-Finnmark, og den var klar for bruk allerede i 1937. Fjellovergangen er en del av praktfulle FV 98, og går fra Ifjord til Smalfjord, en strekning på knappe seks mil. Veien vant faktisk «Vakre vegers pris» i 2016, etter en omfattende oppgradering.

70 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm».

Dette er vidunderlige områder for folk som vil være i fred, og opplevelsen av å sitte på toppen av verden når en kjører der, er uslåelig – og opp imot ubeskrivelig.

E 134 over Haukelifjell:

Etter at stamvegen Oslo-Bergen ble definert å gå her er det bare et tidsspørsmål før denne veien blir kun et minne. Det legges planer om firefelts motorvei med kjøretid på fire timer mellom de to byene. Et paradis for bilister, men døden selv for oss på to hjul. Åssen de har tenkt å fikse været derover, er oss et mysterium – det kan være ekstremt værhardt over Haukeli vinterstid. Men det er nå en annen sak…

Veien over Haukeli en vakker sommerdag. Bilde tatt av Bjørnar Brunsvik.

Men ennå er det ikke for seint å kose seg over Haukeli, og høydepunktet Dyrskarvegen er fortsatt tilgjengelig. Og høyt elsket av Team HH! Og for dere med grusskrekk – veien er nå (dessverre for noen) asfaltert på grunn av tunnelarbeider som en tid tvang trafikken utenom disse. Der er også det høyeste punktet, på 1160 m.o.h. Og vil vel bli det også i framtida, formoder vi. Ved flere anledninger har vi kjørt over Haukeli på natta på forsommeren og de enorme partiene med snø i høyfjellet bryter vakkert mot svart stein – det er litt som å være en millimeter stor motorsyklist som kjører over ryggen på en diger spekkhogger. Nedturene på reisa er tunnelene, Vågslid og Haukelitunnelene. , om det da ikke er svært kaldt – for da varmer de godt.

Et tips er å finne veiene som går utenfor tunellene.

Riksvei 51 over Valdresflya:

Når en kommer sørfra og opp til Beitostølen er det alltid forventninger til “Den Store Fjellovergangen Flya”, landets høyestliggende gjennomgående bilvei. Spenningen er knyttet til “Dei Faste Postane”, som å stoppe på det høyeste punktet for fotografering, samt å kjøre nedom Ridderspranget. Nytt er imidlertid muligheten for stopp på den nye kafeen “Flye 1389”, der en kan se milevis i alle retninger.

Det kan dessuten være fristende å kjøre bort om Gjendesheim, for å ta en is på brygga, der tusenvis av travle turister hvert år starter turen over Besseggen. Vi trenger jo derimot bare å kjøre videre når isen er fortært. Det fantastiske med Flya er jo også at når en endelig er kommet over, så er mulighetene legio – enten man vil bestige Blåhøi, eller kjører nasjonalparken nordover mot Lesja, østover mot Grimsdalen eller vestover mot hva som helst – Geiranger for eksempel. Det må innrømmes at Team HH også har erfart å kjøre over hele flya uten å se noen verdens ting.

Kart som viser veien over landets høyestliggende bilvei.

Været er så omskiftelig der oppe. Men på sommerstid er skitværet ofte kortvarig. Så vent på Beito eller i Vågå til det blir klarvær. De har alle rettigheter begge steder…

Saltfjellet.

Det er E6 som går over Saltfjellet og den er absolutt et skue verdt. E6 er nemlig bare kjedelig sørpå! Strekket fra Dunderlandsdalen og hele veien opp til Lønsdalen er vakker. Det gøye med Saltfjellet er at der kan du se lokene på Nordlandsbanen dra vogner over fjellet, ikke med strøm slik vanlig er, men med digre dieselmotorer i lokene. Og: Polarsirkelen der er selvfølgelig verdt en stopp!

Hagen slapper av og tenker på ett eller annet kanskje.

Herfra og nordover er det lyst hele døgnet – hvis du reiser sommerstid. Og det gjør du nok, hvis du er på motorsykkeltur! Selve veien går en kilometer lavere enn toppen på Saltfjellet på sine 1751 m.o.h., men selv i turistsesongen oppleves fjellovergangen som en øde milepæl mellom sør og nord i landet – og mellom lys og mørke.

Mens du kjører der kan du jo huske på at veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937, men skikkelig asfalt kom først der i 1972! Når Saltfjellet først er passert, så kommer Rognan og Fauske fort til deg. Og i Fauske må du velge: Bodø, og kysten via hurtigruta, eller strake veien nordover via Narvik til Troms og Finnmark? Husk også at Svartisen dekker mye av Saltfjellet, og at du også kan kjøre fra Narvik inn i Sverige mot Kiruna om det skulle passe sånn! Huseby har ikke mange fartsbøter, men den gjeveste av dem er fra Fauske en stille søndag morgen. Den eneste som svevde i livsfare var lensmannen som målte farta da Huseby passerte sentrum 11 km over fartsgrensa. Alle andre sov nemlig.

E6 over Dovrefjell.

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten.

Bilde tatt av Jonny Larsen på sin vei over Dovrefjell

Vi tok til og med fram vårt samtidskamera, ( 197?) og forsøkte å fange motivet på bilder.

At vi ikke ble drept, var antakelig bare flaks. Geitene var nemlig moskusokser, og får de først opp farta så er to unge mennesker på motorsykkel et meget lett bytte. Men et artig minne er det, og ved seinere passeringer har dessverre “geitene” vært et noe fjernere skue.

Veien drar seg over 1100 m.o.h., men man ser opp til både høyre og venstre temmelig digre fjellpartier.

Dovrefjell er i tillegg til å skille mellom sør og midt-norge også et viktig værskille!

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten.

På en tur sørover opplevde vi faktisk et Dovrefjell der det kun var to farger. Hvit snø, og orange høstløv. Snøen var det smeltende slaget heldigvis – og fra Dombås til Ringebu, en strekning på knappe ti mil, steg temperaturen med 0,33 grader pr km, slik at vi på Ringebu måtte ta en stopp og fjerne fire lag med tøy. Der var det nemlig blitt 29 varmegrader! I mange år var høydepunktet å stoppe på Dombås når en var på vei sørover for å ete rømmegraut, og det kan anbefales fortsatt.

Det eneste som er litt dumt med Dovre nordover, er man faller ned i Oppdal, og strekket derfra til Trondheim er vel bare sånn passe interessant for en langfarende med fjerne mål i sikte. Heldigvis kan man nyte Trondheim by, og derfra nyte kystriksveien, altså FV 17 videre nordover, der du kan rulle og kjøre i fantastisk natur hele veien nesten opp til Bodø!

Ørneveien

Ørnevegen er navnet på den bratte vegstrekninga oppgjennom lia fra Geiranger mot Eidsdal på riksvei 63. Når du er lei av å se på cruiseskip eller spise hamburger i Geiranger, venter en kjempefin veistrekning på deg. Her slynger veien seg i elleve hårnålsvinger fra Geirangerfjorden og opptil det høyeste punktet på strekningen 620 m.o.h ved Korsmyra. Veien ble åpnet 15.september 1955 og ga bygda Geiranger helårs vegsamband.

Veien ble en attraksjon fra første dag, og fikk navnet Ørnevegen på grunn av at den øverst oppe gjekk gjennom et område som det tradisjonelt hadde vært mye ørn. Navnet illustrerer også noe vilt og spektakulært som trafikantene vil oppleve, særlig om de stanser i Ørnesvingen som er den øverste hårnålsvingen. Her er det tilrettelagt slik at man kan få nyte den storslåtte utsikten mot Geiranger, Geirangerfjorden, fossene de syv søstre og fjellgården Knivsflå eller nyte synet av de mange cruiseskipa på fjorden under.

Hårnårlene snor seg herlig opp denne fjellsiden.

Team HH har faktisk tatt seg tid til å nyte denne flotte utsikten på en av sine turer, men som regel ligger vi så langt nede i svingene som mulig, og banner dersom vi kommer bak en bobil. Ørnevegen har på det bratteste en stigning på 10 % og er betegnet som en av våre Nasjonal Turistveier.

Gamle Strynefjellsveien

Ønsker du å kjøre en av Norges vakreste fjelloverganger er Gamle Strynefjellsvei et must. Da turismen begynte å bli en viktig næring for fjordbygdene de siste tiåra av 1800-tallet, dukket de første tankene om en kjøreveg over Strynefjellet opp. I 1881 ble det derfor vedtatt å bygge en vei, og rallare fra Sverige og lokale krefter gikk i gang med det tunge anleggsarbeidet.

Veien er et mesterstykke av ingeniørkunst fra svunnen tid. Vegen stod klar i 1894, og den fremstår fremdeles ganske urørt. Her finner du gamle håndlagde murer, og stabbesteiner som står i lange rekker langs vegen. Dette er autovern fra en tid da hest og kjerre var vanligere enn bil. Spor av gamle kløvstier som ble brukt til ferdsel mellom øst og vest, går rett ved siden av veien. På Gamle Strynefjellsvegen finner du også gamle steinheller som reisende brukte til overnatting. Dette er dessuten en grusvei, noe som gir teamet en mulighet til å legge inn grussladder i noen av svingene. Men området er så vakkert at Hagen ofte blir litt sentimental på denne strekningen, og selv Huseby blir taus av beundring.

Landskapet har store kontraster. I øst er landskapet rundt, mens i vest er det stupbratte fjellsider. Når fjellet skifter til høstdrakt er Gamle Strynefjellsvegen virkelig praktfull. Naturen er alltid like vakker, men høstfargene gir en heilt egen glød og opplevelse. Det er fine utsiktspunkter ved Øvstefossen og Videfossen. Dekke på Norges eldste turistvei består både av grus og asfalt, men kvaliteten her er så bra at den virkelig kan kjøres av alle.

Tindeveien

Tindevegen har ingenting med Tinder å gjøre. Dette er en liten men veldig fin fjellvei som slynger seg opp fra Øvre Årdal i retning Turtagrø. Når du kommer opp på snaufjellet finner du ei lita bu med en bomstasjon. Veien er nemlig i privat eie. Som oftes er denne bommen ubetjent, men av frykt for tapte bom-inntekter er bommen ofte betjent. Da sitter det en kar å følger med at vi motorsyklister ikke kjører gjennom med mer enn et kjøretøy av gangen, noe vi i Team HH gladelig hadde gjort for å spare noen daler. Vi har hørt rykter om en illsint bomvakt som har kommet etter snikere på sin gamle Tempo.

Tindeveien er sesongåpen fra ca. 1. mai til 1. november. Opp fra Øvre Årdal snirkler veien seg i trange skarpe hårnålsvinger, og vi har hørt om flere som har veltet i disse svingene. Etterhvert kommer du opp på et høyfjellsplatå, med flott utsikt. Veienes høyeste punkt er 1315 m.o.h. Til sist ser du ned på Turtagrø som er veiens endepunkt.

Veien fra Øvre Årdal til Turtagrø er en opplevelse.

Tindevegen utgjør en del av den korteste landforbindelsen mellom Bergen og Trondheim og er en populær turistveg med kort avstand fra Sognefjorden til Jotunheimens topper. Om du skal videre ned til Skjolden kan det allikevel være en ide å ta turen opp til utsiktspunktet Nedre Oscarshaug.

Vikafjellet Rv 13

Veien over Vikafjellet er en av Norges vakre fjelloverganger. Vi syns kanskje det aller flotteste er å kjøre retning Voss til Vik.

Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham.

Veien tar av mot Myrkdalen i Vinje. Herfra går den opp gjennom et flott kulturlandskap, og passerer Myrkdalen fjellandsby med alpinanleggene her. Deretter blir bebyggelsen ganske så glissen, og på vei opp fjellet får du også en stigning med hårnålssvinger.

Veien over Vikafjell. Her kommer du opp på over 1300 meter.

Toppen passeres i en tunnel, men utsikten mot Sognefjorden som åpenbarer seg når du kommer ut av denne er fantastisk. Denne har du mer eller mindre med deg hele veien ned til Vik. Da Team HH kjørte denne veien i 2018 var Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham. Men han blånekta på forholdet selvfølgelig. Man er da en herre!

Bjørgavegen Lærdal til Aurland

På sommerhalvåret er veien over fjellet mellom Aurland og Lærdal vel verdt turen. Veien er smal og svingete opp fra begge sider, og ofte kjører du forbi enorme brøytekanter. På en av teamets turer over dette fjellet fikk Hagen øye på en privat vei som forsvant innover og oppover. Bommen var mulig å kjøre utenom. Og da gjorde vi det!

Huseby er like blid etter å ha blitt skjelt ut av lokal oppsynsmann.

Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi imidlertid en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men den virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr. Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan! Ingen «Vipps» gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om. Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen. Et annet sted å anbefale på denne overgangen er å ta grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale. På veien opp fra Aurland finner du trebrua på Stegastein.

Et glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Utsikten til Sognefjorden er magisk også herfra på en fin sommerdag.

Gaularfjellet. Fv 13

Gaularfjellet er en av Team HH sine favoritter blant norske fjelloverganger. Veien på Balestrandsida er kjent for sine ni hårnålssvinger. Sist teamet kjørte her, testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om. Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd. Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke før natta rakk å kjøle ned olja i framgaffelen. Gjeldfrid ble reine hoppegåsa!

Gaulafjellet med flott utsiktspunkt over Sognefjorden.

Utsikten fra Gaular er formidabel. Her ser du Sognefjorden, og fjella rundt. På kanten balanserer et enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. På veien videre over fjellet kan du se mange fine fosser. Gangbrua over er Likholfossen er solid, og det er spektakulært å gå over når vannføringen er stor. Altså før sommerferien starter! Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedvassdragene i Gaular.

Fv 651 over Gaustatoppen og Fv 37 Rjukan til Rauland

Gaustatoppen er ikke bare et yndet mål for toppturentusiaster. Fylkesvei 651 er også en særdeles morsom motorsykkelvei, samme hvilke vei du kjører den. Starter du i Sauland, snor veien seg først opp til Tuddal. En ganske underholdende strekning, men herfra blir det bare bedre. Etter at du har passert Tuddal Høyfjellshotell kommer det først noen hårnålssvinger før du etterhvert kommer opp på snaufjellet. Vegens høyeste punkt er 1260 moh, og er med det en av landets høyestliggende veger.

I det veien bikker nedover igjen passeres Stavros og den store parkeringen for Gaustatoppens vandrere på sommeren.

Du passerer dessuten jernbanen som går opp på toppen inne i fjellet. Dette kan jo være et artig avbrekk på turen om du er villig til å punge ut for billetten. Veien ned fra toppen byr på fantastisk utsikt til Rjukan og Tinnsjøen. Er du ikke mett etter denne overgangen passer det fint å fortsette gjennom Rjukan på Fylkesvei 37. Her er det mange muligheter til aktiviteter, som en tur med Krossobanen. Besøk på Vemork og Tungtvannsmuseet.

Å kappkjøre opp Gaustadtoppen, det er morsomt det.

Veien snor seg bratt opp fjellsida i flotte hårnålssvinger. Vel oppe kan du beskue Rjukanfossen og Maristijuvet. Det slippes sommerstid en beskjeden mengde vann i fossen til glede for turistene.

Vel oppe på fjellet får du en herlig følelse i det du passerer Møsvatn, og Vierli. Fjellpartiet inn over Varland og Skinnarland er dessuten et av Hardangerviddas fineste.

Aursjøvegen fra Litledalen til Eikesdalen

Vi i Team HH elsker grusveier, og må derfor ta med et par vakre grusveier avslutningsvis. Om du startet i Sunndalsøra, og setter kursen opp Litledalen i sørlig retning, kommer du kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar deg opp hårnålsvinger til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde.

Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen. Landskapet består av runde rolige topper, og områder med vidde preg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Utsikten mot Eikesdalenog Eikesdalsvatnet er fantastisk der de bratte fjellsidene, stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk.

Veien mellom Sunndalsøra og Eikesdalen. Et lite paradis.

Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og turen opp herfra kan være vel så underholdende som andre veien.

Grimsdalen

En av Norges flotteste daler er Grimsdalen. Denne vegstrekningen er i grunnen like fin uansett hvilke vei du kjører den. Strekningen går fra Dovre i vest til Folldal i øst. Det er noen flotte utsiktspunkter langs veien, spesielt når du kommer vestfra og har passert toppen.,

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og gir deg en fantastisk utsikt i syd mot flere topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien. De sistnevnte er kjælne og tar gjerne imot litt kos om du stopper. Team HH er glade i mat, og rømmegrøten på Grimsdalshytta er å anbefale.

Veien går fra Folldal til Dovre. Eller motsatt.

Om du ikke liker grus skal du holde deg unna denne. Dette er nemlig en privat grusvei over fjellet. Men den er fin, og ikke noe problem å krysse med alle typer sykkel.

Galdhøpiggvegen

Skal du virkelig opp på Norges høyeste vei må du kjøre opp til Juvasshytta. Da Hagen kjørte her i 2020 var det et ganske friskt tempo. Han måtte reise seg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Dette endte med at demperne på sykkelen ble byttet før 21 sesongen, for slik kan vi jo ikke ha det.

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp hit. Folk trodde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang. I bygda fantes visstnok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet.

De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936.

I dag er veien asfaltert fra starthøyden 550 moh. til slutthøyden 1840 moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpiggvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre.

Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalomløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Avslutningsvis:

Hver sommer ses det kjøretøyer fra fjerntliggende land besøke Norge. De er utstyrt som feltvogner med tre reservehjul, drivstoffkanner, diverse militære effekter, spade og mat og vann for fire uker.

Takk for følge, og for herlige artikler med min gode venn Tore Huseby.

Disse folka må formodentlig bli noe skuffet når det viser seg at du fint kan kjøre til Nordkapp over samtlige norske fjell med en helt standard Toyota. Eller en helt alminnelig streetbike fra Japan. Eller en Vespa for den del. Veiene er gode, det er grei infrastruktur og bensin og mat finnes de fleste steder i vårt langstrakte land. Og det, dere – det er bra! For da kan DU bli kjent i eget land. Uansett hva slags motorsykkel du måtte ha! Ikke glem at som nordmann er du ekspert i hvilken mat som er billigst, åssen leverposteiemballasjen ser ut og du begriper nesten alle norska dialekter sånn noenlunde. Så derfor: God tur, hilsen Team HH!

Diverse mc, Reisebrev

Jule-adventure i Tyrkia

19. januar 2022 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Vi ville reke rundt på motorsykkel, mens dere hjemme feita dere med ribbe og pinnekjøtt, og sånn ble det. Tyrkia ble destinasjonen. Vi byttet ut skiutstyr med kjøreklær og julesanger med hyl fra minaretene. At vi faktisk reiste til landet der julenissen kommer fra, var en overraskelse.

Arkitekten.

Jeg dro ikke alene, og la meg presentere henne like godt først som sist; hun er kjæresten min, heter Lenka og er i likhet med meg både en eventyrer og en ivrig motorsyklist. Faktisk så ivrig eventyrer at hun reiste fra Slovakia til Norge i 2003. Da hun var nyutdannet arkitekt flyttet hun hit og har bodd her siden. Lenka er en akademiker og har et ikke så lite snev av det jeg kaller yrkes-asparges. Hun er en perfeksjonist og nerd, og jeg vil kalle henne “arkitekten” videre i artikkelen.

Reise i koronatider.

Det å reise med fly i koronatider var ikke bare enkelt. Arkitekten måtte laste opp slovakisk pass, med norsk koronasertifikat og det likte Norwegian dårlig. Det var bare å stå opp nesten før du hadde lagt deg for å ordne alt på Gardermoen. Når det var gjort var det faktisk ikke mer enn 3 timer til flyet gikk, og arkitekten mente vi hadde vært ute i akkurat passe tid. Og til Tyrkia kom vi…

Lycien-veien.

Lycien-veien ble tema for turen vår. Dette er navnet på ei historisk rute langs fjellene fra Antalya til Fethiye på Tyrkias sørkyst. Veien er variert og har vakker utsikt. Romerne utviklet mange byer og havner i dette området og Lycien-veien passerer rundt 25 avsidesliggende historiske steder. Dette er et fantastisk kulturlandskap å kjøre motorsykkel i. Veiene som er smale og svingete, går langs kysten, gjennom jordbruksområder, små landsbyer og byer. På denne årstiden bugner området av moden oransje appelsiner, gule sitroner og grønn lime. Her passerer du rester etter gamle teatre, bad, fora, templer og seremonielle porter. Det er heller ikke uvanlig at veien er full av høner, geiter, sauer, hester eller kyr. Det hele er riktig idyllisk. Mange vandrere følger også denne ruta, det er derfor godt med overnattingssteder.

Caravola, den sunkne by. En av de første historiske ruinene vi besøkte var mellom fastlandet og øya Kekova. Byen Caravola har sunket i havet her. Bygninger er jo av interesse for arkitekter, selv om de altså ligger under vann, og arkitekten hadde lyst på en båttur. Vi måtte finne skip og mannskap og det var lettere enn vi hadde trodd, for skip og mannskap fant faktisk oss. Plutselig var vi sjanghaiet av en kar som hadde båter i alle størrelser. Det var med andre ord bare å velge hvor stort fartøy vi ville ha. Pris ble prutet og snart var vi på bøljan blå. I følge kapteinen lå det over 2500 hus her ute. Langs kanten av øya og fastlandet så vi ruinrestene av byen, som forsvant i et jordskjelv en gang i det andre århundret.

Det er lite folk i disse områdene i jula, og ved Tlos ruiner, kan vi faktisk kjøre helt inn blant ruinene.

Tlos ruiner. Et godt stykke unna motorveien nådde vi opp til Tlos, som ligger 35 km sørøst for Fethiye. Tlos var en av de seks store byene i det gamle Lykia. Denne byen var den mest glamorøse metropolen i Lycian Unionen og et idrettssenter. Noen av ruinene her er opptil 4000 år gamle, og arkitekten ville gjerne se byggverk som kan vare så lenge. Her finner du et majestetiske romerske amfiteateret som hadde plass til 20 000 tilskuere. Til sammenligning nesten like stort som et fullsatt Telenor Arena.

I Patara finnes mange ruiner, deriblant et nesten intakt amfiteater. Det er faktisk denne byen julenissen stammer fra.

Patara var et annet gammelt anlegg vi besøkte. Byen hadde festninger som beskyttet den, teater og store bygninger som kaserner og rådhus. Dette var forresten fødestedet til St. Nicholaus i 270 e.Kr., som du nå skal få høre mere om. Det er han som er opphavet til julenissen.

Julenissen er fra Tyrkia.

På andre dagen av turen vår ankom vi Demre, og fant etterhvert St. Nikolaus kirke. Denne ble anlagt på 700 tallet, som en hyllest til St. Nikolaus.

Nikolaus av Myra, katolsk prest og senere biskop, ble kjent for å hjelpe andre, og det mest kjente sagnet er nok det om de tre jomfruene: Faren hadde mista formuen sin og hadde ikke råd til medgift. Han var så desperat at han ville selge jentene sine til prostitusjon. Den unge presten fikk høre om dette og i skjul av mørket kasta han en sekk med gull gjennom vinduet til jentene. Kort tid etterpå ble den første jenta godt gift. Nikolaus gjentok det hele for den andre jenta, men tredje gangen la faren seg på lur for å kunne takke velgjøreren til familien. En variant av legenden forteller at han derfor kasta pengesekken gjennom pipa for å ikke bli oppdaget. Den tredje jenta hadde hengt opp strømpene sine ved glørne for at de skulle tørke og i en av de falt pengegaven.

I mange land feires fremdeles St. Nikolaus som nissen som kommer med gaver. Fordi han var de sjøfarernes skytshelgen, overlevde navnet hans også i det protestantiske Nederland, der han heter Sinterklaas. Nederlandske utvandrere tok tradisjonen med til USA på 1800-tallet, og der ble han til Santa Claus som vi kjenner i dag.

Langs Lycien-veien ferdes både mennesker og dyr.

Litt om trafikken i Tyrkia.

Trafikkbildet i Tyrkia er mildt sagt annerledes enn hjemme. Fartsgrensen er ikke til å forstå. Selv om en fartsgrense er oppgitt, gjelder den ikke nødvendigvis for motorsykler. Den er ofte 10 km lavere. Se vedlagte tabell, og se om du forstår den? Til tross for at politiet er overalt, kjører tyrkerne som idioter. Det vil si noen av dem. Andre kjører i hastigheter som er halvparten av fartsgrensen. Det hele er fullstendig uforutsigbart. Til å passe på dette har de politi og fartskameraer over alt, og der det ikke er politi er det papp-politi: Store plater dekorert som uniformerte politibiler, og med blålys på taket som er drevet av solcellepaneler.

Litt om 50 soner og fotgjengerfelt. Vi kjørte noen strekninger på firefelts motorvei. Her går det stadig fotgjengerfelt over veien, og fartsgrensen ved disse er nedsatt til 50. Til å begynne med senket jeg farten, men etter hvert begynte jeg å gjøre som Tyrkerne; -jeg senket farten bare dersom jeg så noen, og stoppet aldri. Logikken er nok at det er enklere for en fotgjenger å overleve en påkjørsel i 50 kilometer i timen fremfor en i 100. Kanskje de til og med rekker å løpe av veien.

Tyrkia kryr av politi, og der det ikke er politi er det papp politi, med blålys drevet av solcellepanel.

Innkvartering.

Mulighetene for innkvartering er mange, og valgene våre hadde stor variasjon. Den første natten hadde vi bestilt på forhånd, slik at vi ikke skulle ha alt for langt å kjøre, og for å ha adresse for registreringsskjema inn til Tyrkia. Resten av overnattingene tok vi på sparket. De to overnattingene, som vi husker best, var den enkle men sjarmerende overnattingen på Raziya pansiyon, og i teltene til Turkdomes Glamping.

Vi får følge av unge tyrkiske motorsyklister. De er skikkelig stolte av syklene sine.

Raziya pansiyon

Det var ikke lett å finne dette pensjonatet, men etter litt hjelp kom vi frem. Her ble vi tatt imot av Tante Raziye. Bygningen var stor, og langt fra ferdig, men rom til oss hadde de, og middag og frokost skulle vi få. Vi satt oss på terrassen som pekte ut mot Middelhavet, der sola var på vei ned. Mens rommet vårt ble gjort i stand fikk vi både te, nøtter, fiken og middag på terrassen. Her ble vi vitne til en nydelig solnedgang.

Vi overnatter hos Tante Rayzie i fjellene, og inntar middag under stjernene.

Når jeg gikk å la meg stusset jeg på hvorfor senga sto ut fra veggen. Det fant vi ut i løpet av natta. Murveggene var iskalde, men vi hadde heldigvis varmeovn på rommet. To haner, “vår” og naboens, holdt det gående gjennom hele natten. Ingen ville gi seg, og etter en natt på turens hardeste madrasser, våknet vi til Julaften. Sola sto opp i fjellene, og snart våknet både mennesker og dyr. Kattunger og hundevalper lekte på terrassen, mens naboens sauer ble jaget ut på beite. Så kom Tante Raziye med en fantastisk julefrokost til oss. Mens vi satt der høyt oppe i fjellsiden og badet i sol, kunne vi skue utover Middelhavet. Et av turens absolutte høydepunkter.

Turkdomes Glamping

På vei vestover hadde vi kjørte forbi en glamping høyt oppe i fjellsiden langs Lykien-veien. Vi planla å overnatte der på vei østover igjen. Veien opp til campen var usedvanlig bratt, og med glatt brostein. Arkitekten stoppet på det bratteste, og klarte ikke å holde sykkelen. Det ble knall og fall nr.1. Så måtte vi ned igjen, og jeg instruerer henne i å ikke bruke bremsene for mye, og heller bremse med motoren. Uten mulighet for å bremse, og uten vilje til å gi seg utfor den bratte nedoverbakken, sto arkitekten med kun ett alternativ igjen: det ble knall og fall nr.2.

Vi prøver glamping, og får en solnedgang som er ildrød, mens sola går ned i Middelhavet. Dette ble et av turens fineste øyeblikk.

Det var heldigvis en glamping til i området; Turkdomes Glamping. De hadde plass til oss, og lå bare to km unna. Her lå 6 iglo-lignende domer i en idyllisk fjellside. Vi fikk den med best utsikt, og satt oss ute i sola for å slappe av. Denne solnedgangen er den flotteste jeg kan huske å ha sett. Himmelens skyer ble farget ildrøde av sola, mens den sakte forsvant i havet. Samtidig var himmelen dyp blå. Inne i kuppelen hadde vi de mest luksuriøse fasilitetene på turen. Stor myk seng, salong, peis, bad og wc. Vi fikk en deilig middag her, og vi ble sittende lenge oppe.

Vi kjører herlige fjellveier, og får panorama utsikt mot Middelhavet på vei ned fra fjellet.

Frokosten ble servert i en annen ende av campen, ytterst på ei fjellhylle, med panoramautsikt. Appelsiner, pasjonsfrukt, oster, omelett, kirsebærsyltetøy, oliven, børek, honning, grønnsaker, nøttepålegg, chalva, ristede nøtter, humus, spicy tomatpate, brød og te. Alt hjemmelaget og helt fantastisk.

Ekteskap i Kas.

I Kas hadde vi funnet et hotell på nettet som så greit ut. Det eneste var at man måtte fremlegge vigselsattest, som bevis på at vi var gift, dersom vi skulle dele dobbeltseng. Tyrkia er et muslimsk land, men praktiseringen av religionen er varierende. Arkitekten, som er en skikkelig “romantiker” mente at vi fikk inngå et proformaekteskap om nødvendig, bare for turen. Kas var en flott by, og vi rakk en kald pils på takterrassen, før sola gikk ned. Ekteskap ble ikke nødvendig.

Varierte motorsykkelveier.

Tyrkia har flotte områder å kjøre motorsykkel i. Kysten er vakker, med strender og idylliske øyer. Fra Kaş til Fethiye kjørte vi inn i fjellene. Veiene var smale og bratte. Når vi kom opp i høyden ble det merkbart kaldere. På andre siden av fjellet, i skyggen, så jeg snart mistenkelige partier på veien. Så oppdaget jeg isen. Jeg slapp bremsene for å få styrefart og siktet på andre siden av veien, det gikk fint. Vi kom ut i sola igjen, og kjørte gjennom et fint fjellandskap før vi startet på nedstigningene, hvor vi igjen fikk en fantastisk utsikt utover Middelhavet.

En kostemalt gammel Yamaha XT 660 R fungerer helt ypperlig på tyrkiske grusveier.

Vi fant også fine grusveier. Særlig når vi skulle til Tante Rayzia. Jeg la opp ei rute som så spennende ut. Det var nesten umulig å finne starten på veien, her var det bare søle. Når jeg spurte arkitekten om vi skulle ta sjansen, så hun bare rart på meg. Snart var jeg allikevel gjennom søla og ute på en flott grusvei. Jeg spurte en gjeter om det gikk an å kjøre her. Han kunne ikke et ord hverken engelsk eller norsk, men etter en stund forsto vi hverandre. Arkitekten lot seg overtale, og kom på mirakuløst vis gjennom søla uten å legge «Rallyén» i bakken. Veien var skikkelig rufsete, men ikke verre enn at skolebussen kom humpende. Arkitekten trodde ikke sine egne øyne.

Arkitekten på fine grusveier. Lenger inne i landet ligger fjellene snøkledde.

Etter innkvarteringen hos Tante Rayzia gikk veien høyt oppe i fjellsiden. Her tok utsikten pusten fra oss. Veien var nærmest hugget ut i fjellsiden, uten noen form for sikring. Underlaget var en blanding av grus og asfalt. Her var det stupbratt og det viste seg at arkitekten ikke er spesielt begeistret for høyder.

Lange sladder på stranda.

Fra hårnålsvingene ned til Oludeniz skuet vi utover en enorm sandstrand, vakker gul halvmåne mot turkist hav. Jeg tenkte at det måtte være morsomt å kjøre på stranden. Vi fant en vei ned, og sekunder etterpå oppdaget jeg at sanden var som sukker. Forhjulet ville alle andre veier enn meg, og var ikke til å styre. Det var heller ikke mulig å få fart på sykkelen. Jeg kjørte meg fast. Arkitekten sto klar for å prøve seg. Hun hadde fulgt med, og syntes det så ganske lett ut. Jeg forsøkte å stoppe henne, men for sent. Fem sekunder etterpå lå hun og “Rallyen” på stranda.

Både arkitekten og Rallyèn la seg på stranda

Det var ikke like tøft å dytte syklene opp igjen. For å rette opp inntrykket, ovenfor de andre på stranda, fant arkitekten ut at hun skulle bade. Vannet var ifølge henne overraskende bra, og æren var gjenopprettet. Dermed kunne vi innta lunsj på en av stedets restauranter, uten å skamme oss.

Arkitekten bader, og vannet er i følge henne helt nydelig.

Forresten, det stemmer – jeg bada ikke. Jeg hadde nemlig bitte litte granne vondt i halsen.

Å leie motorsykler i Tyrkia.

Vi ønsket å se Tyrkia fra innsiden. Det betyr mye småveier i fjellene og langs kysten, og lite motorveier. Å leie store dyre sykler var derfor meningsløst. En-dunkere ble valgene våre. Arkitekten som høsten 2021 forelsket seg i en Honda CRF 300 Rally, valgte en tilsvarende men 250. Jeg valgte en Yamaha XT 669 R. Vi valgte TBR som utleier. De var flinke til å svare på mail, og følge oss opp. Det gjaldt i aller høyeste grad når vi kom ned også, og de ordnet med transfer både når vi kom og dro.

Denne karen hjalp oss med lakkering av veltebøylene.

Dagen før vi skulle levere syklene tilbake, spiste vi lunsj i Kalkan. Rett ovenfor veien lå et møbelsnekkerverksted. Utenfor lakkerte en kar noe svart, med lakksprøyte. Arkitekten som hadde to “knall og fall” ved glampingen, hadde lagd noen dugelige merker i veltebøylene. Jeg spurte henne om vi ikke bare skulle stikke bort og få karen til å lakkere over. Vi hadde jo en egenandel på 700 euro. Mannen ville mer enn gjerne hjelpe oss, og seansen var over på et par minutter. Dermed var de oppripa bøylene som nye. Arkitekten var strålende fornøyd, og ingen på TBR hadde noe å bemerke på syklene når vi leverte dem tilbake.

Mat.

Tyrkisk mat er god, og det er rikelig av den. Vi spiste alt fra det enkleste gatekjøkkenet langs veien, til dyre restauranter, og ble aldri dårlige. Råvarene er alltid kortreiste. Bestiller du noen runder meze (en slags tapas forrett) og i tillegg en hovedrett blir du stappmett. Vi spiste også skikkelig lokal kebab döner i ei bakgate i Köyceğiz. Det smakte helt nydelig.

Enklere gatekjøkken en dette finner du ikke.

Road kill: En dag stoppet vi ved den enkleste form for gatekjøkken du kan tenke deg. Gatekjøkkenet så ut som en havarert kassebil med en grill inni. På utsiden sto det parasoller og plastmøbler. Skal vi ta sjansen spurte arkitekten? – Ja svarte jeg. Hun bestilte kokorec og gubben fyrte opp grillen inne i den falleferdige bilen. På grunn av språkproblemer ble det hele ganske så enkelt. Nærmere “Road kill” kommer du ikke, men mette ble vi, og ikke dårlige heller skulle det vise seg. Vi var ikke de eneste gjestene. Det stoppet snart et par karer i en gammel sedan. De hadde ei svær geit i bagasjerommet, og lukket opp for å sjekke at den ikke hadde daua. Geita glana dumt på oss.

Mens vi spiser «Road-kill» på en gategrill, stopper et par karer, med denne passasjeren i bagasjerommet.

På julaften fant vi oss et fint hotell i Gocek, en liten turistby ved kysten. Her ruslet vi langs bryggekanten der restaurantene lå på rekke og rad. Ingen averterte med hverken pinnekjøtt eller ribbe. Vi endte i stedet opp på en koselig fiskerestaurant og bestilte etter beste evne. Det ble to runder meze, fritert kalamari, nydelig grillet fisk til hovedrett, og sjokoladefondant til dessert. En ting var felles med den norske julematen. Vi ble minst like mette.

Hva syns vi så om å reise på motorsykkeltur i Tyrkia.

Vi var utrolig fornøyde med turen. Da vi fløy inn over fjellene til Antalya og så snøen som dekket åssidene, la vi forventningene på laveste nivå. Det var det ingen grunn til. Temperaturene var som på en norsk vårdag. Tyrkia er langt mer eksotisk enn man er klar over, og har paralleller til land mange oppfatter som langt mere eksotiske. Det har mye å by på i forhold til historie, natur, ting å se, oppleve og spise. For mere detaljer om turen kan du lese de daglige reisebrevene som ligger på nettsidene til MC-avisa. Det første: https://www.mcavisa.no/single-post/tyrkisk-mc-hjul-del-1-avreise. Vi reiser gjerne tilbake.

Savna vi ribbe? NEI… I stedet fikk vi fikk et skikkelig eventyr.

mcbilder.com

Stikkordarkiv: Kyrre Hagen

Team HH i høyden

Jule-adventure i Tyrkia

På tur med Kyrre