Stikkordarkiv: mc bilder

Fire ukers test av Africa Twin DCT

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Kyrre Hagen/Honda Motor Company.

Grusveien svinger seg gjennom skogen. Jeg har satt giret på «manuell», slått av ABS og traction kontrollen. Underlaget er løst, og jeg står og kjører. Ut av svingene klemmer jeg til med gassen. Herlige sladder legger igjen lange striper ut av svingene. Lynraskt bruker jeg knappene til å gire bortover sletta. Sykkelen står i sportsmodus, og reagerer raskt. Inn mot en bakke får jeg raskt behov for å gire. Det er bare å trykke på knappene med venstrehånda. Sykkelen girer uten noe effekttap. Hjula mister grepet i det jeg er i lufta over toppen, men bare for et sekund….

Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. – Jeg liker det.

Tilbakeblikk til forgjengeren:

Mitt første møte med XRV 750 / Africa Twin var på Kreta i 2012. Sykkelen var lat, men størrelsen passet meg godt. Den lot seg villig manøvrere rundt på de mest svingete veiene. Både på asfalt og grus. Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. (Heretter kalt AT) De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. -Jeg liker det.

95hk. er småtteri, sammenlignet med mange av konkurrentene. Hvordan vil sykkelen oppleves når du i tillegg plasserer inn en automatkasse. Blir det som å kjøre gammel Mercedes 200 med automat?

Da er det bare å velge kjøreprogram og automat innstilling. Africa Twinén er klar for tur. Med veske settet fra SW-Motech, har du en robust utrustning.

DCT

Når Honda lanserte DCT, var de den første motorsykkelprodusenten som lanserte en automat-girkasse. Africa Twin kommer enten med en 6-trinns manuell girkasse eller en ny DCT-girkasse med valgfri onroad- eller offroad-modus. DCT står for Dual Clutch Transmission og betyr at girkassen har dobbel clutch. Den første clutchen tar hånd om gir 1, 3 og 5, mens den andre server 2, 4 og 6. Neste gir er dermed alltid klart. Overgangen mellom de to clutchene er elektronisk. Resultatet er at sykkelen kan gires mye raskere enn en manuell girkasse.  DCT sørger for at girskiftene under akselerasjon ikke lar deg miste verken kraft eller fart. I tillegg registrerer en funksjon i DCT-systemet hellinger, slik at gir-vekslingsmønsteret tilpasses hellingen.

Den avanserte DCT kassa gir utrolige muligheter. Fra maks komfort, til røff gruskjøring. DCT (Dual Clutch Transmission) betyr at girkassen har dobbel clutch.

D- eller S-modus.

På høyre hendel kan du velge mellom automat, eller manuell. I tillegg kan du stille inn ulike programmer på automatikken.

Sykkelen kan settes i to forskjellige kjøremodi. D-modus tilbyr den beste balansen mellom drivstofføkonomi og komfortabel cruising. S-modus er oppdatert og kom i 2017 med ekstra nivåer for ekstra sportslig ytelse. Du kan velge mellom tre forskjellige girings-mønstre: S1, S2 og S3.

Det er mange knapper på hendlene å forholde seg til. Flere en de fleste er vandt til.

Første møte med DCT.

Mitt første møte med CRF 1000 DH / Africa Twin ble i juni 2017. Frykten for at en prøvetur ville få meg til å bytte sykkel hadde gjort at jeg så langt hadde latt være. Turen foregikk på asfalt i regnvær, så jeg må innrømme at jeg ikke festet meg særlig ved ATén etter denne lille kjøreturen. Den ble kjørt i automat og kjentes i grunnen lat og bløt ut.

Lange striper ligger igjen ut av svingene. Automatkassa står i manuell, og med knappene får jeg den til å gjøre akkurat det jeg vil.

 

Test i fire uker:

Så fikk jeg låne ATén til CBP i Skien. På første tur ribba jeg sykkelen for kofferter og tok meg en tur innover Luksefjell. I dag hadde jeg god tid til å gjøre meg kjent med den. Det er en god del flere knapper på ATén enn jeg er vant til. Særlig er det mange knapper for venstrehånda. Herfra kan du velge mellom de tre ulike nivåene av traction-kontroll. Eller velge å slå den helt av. I tillegg kan automatkassa tvangsstyres herfra, med knapper som girer den opp eller ned.

Ingen tvil om at det sitter en automatkasse her

Det regnet, og asfalten føltes glatt. Heldigvis kom jeg snart over på fine grusveier, og alt kjentes mer riktig ut. Jeg slo av ABS-systemet på bakhjulet. Dette gjøres enkelt ved å holde ABS-knappen inne. Deretter trykket jeg inn G-bryteren, som skal forbedrer veigrepet og skåne clutchen når du skifter gir i terrenget. Jeg tok noen små avstikkere, og kom ut på skikkelig grov pukk. Dette var ikke noe problem for ATén. Jeg kjørte i stående stilling, og følte at sykkelen spiste dette underlaget med den største selvfølge. Sykkelen har god bakkeklaring, på hele 250 mm. Denne maskinen svelger skikkelig røft underlag. Den føltes svært velbalansert og stabil. Demperne er nok ikke det råeste på markedet, men klarte oppgavene med glans.

Med DCT på turkjøring.

Bagasjen ble lastet opp i aluminiums-veskene, og av sted bar det. Jeg tok veien til Vrangfoss sluser i Midt- Telemark, for en liten matbit. Veiene opp hit består av flotte asfaltveier. ATén kjørtes på automat på denne distansen (D-modus). Ved forbikjøringer girte jeg raskt to knepp med venstre tommel. Sykkelen reagerte, og jeg suste forbi. Så utpå sletta girte den opp igjen av seg selv. Nå skiftet jeg fra D (drive) til S (sport). Sykkelen ble mye kvikkere. Ved pådrag girte den ned mye raskere. I tillegg tillot den at du kan dra på mye mer, før den selv skifter gir.

Aluminiums boksene fra SW-Motech rommer masse bagasje, og virker robuste

ATén fungerer aldeles ypperlig på turkjøring. Tanken på 18 liter tar deg forholdsvis langt. 40 mil ifølge Honda selv. Det lille kåpeglasset var svært effektivt i de aller fleste hastigheter. Innen for norske hastigheter er alt OK. Tar du sykkelen opp i 130 km.t. merker du imidlertid vinden på en helt annen måte.

Fra Vrangfoss kjørte jeg opp til Kjeldal sluser. Her tok jeg veien nedover til Drangedal. På siste strekka nedover til Sørlandet kommer jeg ut på E-18. Her er det bare å cruise av sted. Sykkelen girer det som trengs selv. Det er bare å slappe av. Pass på å ikke sovne. Eneste som savnes er cruisekontroll.

Mere gruskjøring.

Jeg blir etterhvert mere kjent med sykkelen, og funksjonene. Når du setter girkassa i mest aggressive sportsmodus, traction på laveste nivå, slår av ABS bak og velger offroad-funksjonalitet (ved hjelp av G-bryteren), har du fått en sykkel som totalt forandrer karakter. Med knappegiring skifter du gir lynraskt, og legger lange striper med grus bak deg. Dette er en skikkelig grussykkel. Inn mot skarpe svinger er det bare å tråkke til med bremsene. Framhjulet ruller fremdeles uten å låse. Bakhjulet kan du låse så mye du vil.

Skal du ha en sykkel som dekker de fleste behov er nye Africa Twin virkelig et godt alternativ

De fleste trenger nok som meg, litt tid før de blir kjent med sykkelen og utforsker mulighetene. Folk jeg snakket med i denne perioden var svært skeptisk til automat og gruskjøring. –«Jeg vil jo gire selv»,var kommentaren. Dette sier de fordi de ikke har utforsket mulighetene på denne Hondaén. Systemet gir deg lynraske girskifter. Bommer du inn i en bratt bakke med tradisjonell giring, kan det være katastrofalt på enkelte underlag. Da tar det rett og slett for lang tid å gire. Med DCT- girkassa er det bare å kneppe nedover. Du mister ingen kraft. Sportsmodusen lar deg styre mere på egenhånd, før den lar automatikken overta. Setter du giringen i helt manuelt, gjør du akkurat som du vil.

Litt mørkekjøring på vei hjem fra Tyrigrava

Testføreren mener:

Jo lengere jag kjørte denne sykkelen, jo mer glad ble jeg i den. Prisen tatt i betraktning får du virkelig mye for pengene. Sykkelen har utrolig mye teknologi og justeringsmuligheter, i form av ulike modus på motor og girkasse. I tillegg kan du slå av ABSén bak, og den har også et eget offroad program. Jeg ble imponert av alle mulighetene. Ved hjelp av noen knappetrykk forvandler du en behagelig tursykkel til en potent grussykkel.

Med mmest aggresive sportsmodus, Traction og ABS avslått har du plutselig et grus-monster.

Mulighetene med girkassen er utrolige, og vil nok få de verste skeptikerne til å holde kjeft (hvis de bare tar seg tid til å bli kjent med den). Africa Twin med DCT er en utrolig allroundsykkel. På andre merker ville jeg vært skeptisk til all danne elektronikken, men på en Honda, er jeg ganske sikker på at ting vil fungere over tid. Motoren er på beskjedne 95 hester, men som tidligere har Honda klart å plassere disse, akkurat i det turtallsregistret der du trenger dem.  Og det fungerer utrolig bra sammen med automatkassen.

Av negativt, er det eneste å bemerke at det blir litt mye knapper ved holkene. Det resulterte i at jeg av og til ikke fant helt fram. Antakelig er dette en vane. Skulle jeg klart meg med en motorsykkel, er Afrika Twin absolutt med i vurderingen, og DCT hadde vært et helt naturlig valg for mitt vedkommende.

Mc-avisa nr. 1 – 2018

 

HARDCORE-ADVENTURE I MAROKKO. Del I.

På KTM tur med BMW gutta…

Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Team-atlas 2017

Vi tar av hovedveien og kjører snarveien over til Gorges Dades. Veien blir raskt dårligere. Snart er den forvandlet til en gedigen endeløs steinrøys. Vi stopper opp, og finner ut av at det er 36 kilometer over. Det er mere sannsynlig at jeg må hentes ut med helikopter, enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Om vi klarer 15 km.t. i gjennomsnitt, vil dette marerittet ta to og en halv time. Jeg himler med øynene, og slipper kløtsjen. Vi balanserer oss videre i den endeløse steinrøysa.

Syklene står fast i tollhavna i Tangeier
Endelig kan vi kjøre syklene inn i Marokko.  Fixeren i rosa trøye, har hjulpet oss

Ankomst Marrakech

Vi ankommer flyplassen i Marrakech onsdag 18. oktober. Varmen og luktene av Afrika slår i mot oss på flyplassen. Jeg er endelig tilbake i Marokko, landet som har vært utgangspunkt for to fine turer tidligere. Denne gangen skal vi på skikkelig hardcore-adventure med våre egne sykler. Disse har vi sendt vi sendt med transportør en uke i forveien. De har gått med varebil og tilhenger til Italia, og ferge derfra til Genova til Tangier. Vi får høre at bilen har kommet i land to timer før vi har landet. Nå er det bare for sjåføren å få gromsyklene gjennom tollen, før han kjører de 60 milene ned til oss. Planen er å starte rett etter frokost dagen etter. Utover kvelden har vi stadig kontakt med sjåføren, som fremdeles står fast på grensa. Fiksere og korrupsjon er ikke ukjent i dette landet. En stakkarslig utlending skal mørnes en god del der på kaia, noe som bidrar til å oppnå god betaling.

Gjennom toll med fiksere….

Natten har gått, og jeg kikker ut av vinduet. Ingen bil med sykler å se. Den stakkars sjåføren har måtte sove i bilen inne på havneområdet, uten hverken vått eller tørt. Neste dag går, men ingen løsning kommer opp. Han får rett og slett ikke syklene våre inn gjennom tollen. Løsningen blir at vi må leie biler og kjøre de 60 milene til Tangier. Dagen etter, møter vi på kaia. Alle dokumenter og erklæringer som var fylt ut på forhånd har vært til ingen nytte. En «fikser» hjelper oss, og etter noen timer kjører vi syklene over grensa.

Endelig er BMW gutta på tur. Fra venstre: Ole Jonny Kløfta (også kaldt OJ), Trond Holter, John Finsberg, Anders Dihle og Roy Steinbråten.

Tangier til Chefchaouen, uten telefon og GPS.

Så er vi endelig på tur, og kjører de 14 milene ned til Chefchaouen.  Anders leder an, og det tar ikke lang tid før vi er langt utafor allfarvei. Det går så høner og esler flagrer gjennom små landsbyer. Her har de knapt nok sett en motorsykkel. I hvert fall ikke sånne motorsykler som våre. Vi har bytta sim-kort i samtlige mobiler, uten å utveksle telefon-nummer. Dette kommer vi ikke på før vi har rota oss totalt bort fra hverandre. Det blir å slukøra følge sporet tilbake til start.  Jeg er superstolt av den nye GPS’en min, men plutselig er den borte. I samme øyeblikk kommer jeg på at den jo ikke er min, men lånt fra Garmin. Pokker… – Hvordan skal jeg forklare dette. Etter to mil ser jeg noe som henger og dingler foran på sykkelen ved siden av forhjulet. Ved et mirakel kan jeg fiske opp GPSén igjen. Den er redda av tilslutningsledningen og er nesten like hel. Et mirakel…

Ruta vår

Hassan og hasjisj…

Vi tar inn på hotell i Chefchaouen og nyter en velfortjent pils på den fine terrassen. Stemningen er på topp. Etter middag tar vi en liten vandretur i sentrum. Chefchaouen er en vakker og flott by. Dette skyldes særlig de blåfargede husene. Det er flere teorier om hvorfor veggene ble malt blå.  En er at blå holder mosquitos unna, en annen er at jødene introduserte det blå da de søkte tilflukt fra Hitler på 1930-tallet.  Siste teori virker litt vanskelig å forstå. Kunne ikke Hitler da bare lete i de blå husa??? Chefchaouen-regionen er en av de største produsentene av cannabis i Marokko. Vi går derfor ikke særlig langt før vi blir tilbudt hasjisj. På det lille souken (handelsplassen) i sentrum er det et myldrende liv. Gatemusikanter med rastafletter spiller reggaemusikk. Dette er rett og slett et reisemål for hippier. Hassan; som er en ivrig innkaster på en av torgets kafeer, forteller oss at han gjerne røyker hasjisj 6 – 7 ganger om dagen. Hasj gjør meg sterk kan Hassan fortelle. Vi nøyer oss med te.

Vi mater apekatter langs veien. Apekatten på KTM i bakgrunnen er Roy Steinbråten
Barne får gotteri. de voksne dirams

Rif-mountains til Atlas

Vi er i det grønne frodige område Rif-mountains og setter kursen sørover. Det blir en lang etappe på 42 mil denne dagen. Landskapet er varierende fra grønt og frodig til tørt og karrig. Oppe i ei fjellside er det rett og slett jungel. Vi stopper, og mater apekatter i veikanten. Selv om dagen har inneholdt en god del transport, har vi funnet fine partier med grus. Vi har smuglet oss selv gjennom narkoområdene, uten narko. Nå nærmer vi oss Atlasfjellene.

Trond Holter in action
Anders Dhile finner veien
Pass på. På nedsiden av asfaltkanten er det fire meter ned.
Vi må stedvis følge elvebunnen

Neste dag starter direkte med gruskjøring gjennom fantastiske områder. Vi kjører «Øggedalen» sørover, kan gutta som har vært her før fortelle. Det er ikke mange andre på denne veien og vi finner fort ut hvorfor. Elva har skyllet bort store deler av veien. Snart må vi kjøre oppover i elveleiet. Dette er stedvis uttørket, andre steder er det fullt av vann. Det blir en lang, krevende, og utfordrende dag. Men morsom. Syklene våre takler disse forholdene utrolig godt. 690’en min kan kjøres gjennom de utroligste partier. Den lange fjæringsveien og det store forhjulet spiser nær sagt hvilket som helst terreng. Det er bare å holde balansen og gasse seg ut av de vanskelige situasjonene.

Selv om halve veien er borte stopper ikke dette oss
Stopper du, får du sjelden være alene i Marokko
Artikkelforfatteren har akkurat lagt sykkelen i bakken

Når sola bikker horisonten er vi fremdeles på 3000 m.o.h. Solnedgangen er uforglemmelig der vi skuer utover store områder av Atlasfjellene. De neste to timene blir også uforglemmelige der vi suser nedover fjellsiden, med lys som tilsvarer gamle fjøslykter. KTM har jammen ikke lagt mye penger i utstyre disse syklene med kjørelys. Veien er imidlertid fin og med sykkelen som har best lys i front, blir det reneste motorsykkel-racet ned til Boumalne Dades. Til stor ergrelse for de med dårligst kjørelys.

Solnedgang på 300 m.o.h.
Artikkelforfatteren nyter utsikten

Syklene våre og bagasje…

Som jo navnet på artikkelen røper, er jeg på tur med BMW-karer. Samtlige her kjører GS hjemme (undertegnede unntatt).  De fleste i følget har imidlertid vært på tur her nede tidligere og innsett fordelen med lettere sykler. Av denne grunn består følget av fire KTM 690 Enduro R og en KTM 640 Adventure. En av GS kara sverger imidlertid til BMW på denne turen også. Han har drassa en stor GSA tvers gjennom Europa for turen. Syklene er stort sett rigga med ekstra tanker, slik at vi kan kjøre bortimot 40 mil mellom bensinfyllingene.

Syklene er utstyrt med mye bensin, og lette soft-bags

Bagasje trenger vi minimalt av. Vi skal jo bo på hotell. Det meste får derfor plass i lette soft-bags. En zipp-off-bukse, 2 ekstra underbukser, 2 ekstra sokker, 2 ekstra T-skjorter,  og et par sko er stort sett det du behøver. Du må selvsagt vaske underveis, så noen pakker med Bio-Tex er greit å ha. I tillegg inneholder bagasjen diverse reservedeler, verktøy og annet utstyr for å klare ulike situasjoner. Samtlige sykler er utstyrt med grove knastedekk. Disse klarer seg godt på asfalt også, dersom du ikke slipper lufttrykket for langt ned.

Vi tar en snarvei over til Dades
Veien blir snart ruskete

En liten omvei og en redningsaksjon…

Vi setter kursen mot Merzuga, men noen av gutta synes denne kjøredagen blir alt for kort. Derfor legges det opp til en «liten» omvei opp i Atlasfjellene igjen. Vi tar av fra asfaltveien, og følger en fjellvei mot Gorges Dades. Veien begynner bra men blir snart verre. Etter noen kilometer ligner det ikke på noe vei i det hele tatt, men ei diger steinrøys. Det er vanskelig å kjøre, og jeg er igjen langt utenfor komfortsonen. Vi stopper opp og vurderer forholdene. Det er 36 kilometer over her kan Anders fortelle. Er det mulig tenker jeg. Sannsynligheten for at jeg må hentes ut igjen med helikopter er langt større enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Minst to og en halv time vil dette ta, dersom vi klarer en gjennomsnittsfart på 15 km.t. Jeg har mest lyst til å snu, men igjen fortsetter vi inn i det ukjente. Ingen av oss har kjørt i her før. Det blir en svært tøff tur og jeg må bare innrømme at jeg blir det svakeste leddet på dette underlaget. Turfølget mitt er hardbarka gruskjørere, som har vært ute ei vinternatt før. Halvveis blir imidlertid veien litt bedre og jeg gasser på i friskt tempo.

Veien blir heldigvis bedre
Vi nyter utsikten mens vi venter på de andre

På en høyde venter jeg og Trond på resten av følget som ikke dukker opp. Vi får en dårlig følelse. Enten har en av syklene brutt sammen, eller så har det vært en ulykke. På tilbakeveien møter vi to av gutta (Anders og John). De kan fortelle at batteriet på GSA’en har kollapset. Heldigvis ingen ulykke. De fortsetter mot sivilisasjonen for å skaffe nytt batteri eller hjelp. Redningen blir imidlertid en eldre Dakarbil som kommer forbi. En skikkelig rugg av en Toyota Landcruser. Når vi spør sjåføren om ekstra batteri, plukker han rett og slett ut et av bilens fire batterier. Dette stroppes på baksetet av sykkelen og kobles til. OJ kan da kjøre ut for egen maskin. Dagen er brukt opp, uten at vi nådde Merzuga. Det ble rett og slett bare den «lille» omveien vi rakk. Heldigvis har vi flere dager på oss, så sanddynene er enda innen rekkevidde.

Noen Dakarbiler kommer til unnsetning, og vi får låne et batteri
Redningsmannskapene og Team-Atlas 2017

Maten og magen…

Maten i Marokko er god. Siden det meste av befolkningen er muslimer, finner du ikke svinekjøtt på menyen. Kjøtt tilberedes ofte sammen med grønnsaker i keramikkrukker med lokk, det kalles for en Tagine. Dette gir god varmebehandling og er smakfullt og trygt å spise. I tillegg grilles mye av maten.  Om du ikke har vært i Marokko før kan jeg garantere deg en ting: Du får trøbbel med magen. Selv om du begynner å tygge Idoform flere dager i forveien, er du garantert «jallamage». Selvfølgelig holder du deg unna alt av ferske grønnsaker, vasker hender og spiser mest mulig varmebehandla mat. Før du vet ordet av det, kvier du deg imidlertid for å slippe en fjert. En av disse dagene, måtte jeg på do oppe i fjellene, mens de andre lappet et punktert dekk. Vi hadde stoppet på utsiden av en kafe, så det var heldigvis et toalett i nærheten. Dette var imidlertid av typen «hull i gulvet». Jeg var svært usikker på utfallet og hadde ikke lyst til å grise til kjøreklær og cross-støvler. Sistnevnte gjorde det forresten til en utfordring å få buksa skikkelig ned.  Mens jeg står i hockey, avslører smellet at leveransen er av den mindre faste typen. Ikke en dråpe var kommet på cross-støvlene. Heller ikke en dråpe traff hullet i gulvet. Da kan vel de fleste forestille seg hvordan dassen så ut. Det ble en passe rengjøringsjobb for å si det sånn.

Det er folk over alt i Marokko. Stopper du langs veien, har du besøk i løpet av få minutter
Det bor folk over alt i Marokko. Mellom fjellhyllene bor flere familier

I neste del setter vi kursen mot de Erg Chebby ørkenen, og de store sanddynene i Merzuga. De blir utfordrende og spennende, men det kan du lese om i neste del av «Hardcore-adventure Marokko».

DEL II finner du her

 

Mc-avisa nr. 2 – 2018