Om du i en eller annen anledning er i Alicante, kan vi anbefale et hyggelig lite museum som ligger ca. en times kjøretur fra Alicante. Museet ligger i naturskjønne omgivelser, i den vakre Guadalest dalen, 7 km før Gualest, kjent for sitt pittoreske slott fra det trettende århundre. Her dyrkes sitrus-, oliven-, johannesbrød- og mandeltrær dyrkes på de skrånende terrassene. Dette går faktisk for å være et av de aller peneste områdene av Spania, med et skjermet middelhavsklima, bare kjøligere på vintrene og mildere og mer behagelige på somrene.
Opphavet til museet er Ricardo Fracés, født 15.12.1946 som er født i denne dalen. Her vokste han opp foran en liten smie der han som barn så på reparasjoner av sykler, motorsykler, radioer, klokkene og mye annet.
Allerede som 13 åring begynte han å kjøre farens Vespa 125 2. modell. Som 18-åring drømte han om en Derbi Gran Sport 74, men det var bare en drøm. I en alder av 19 prøvde han å kjøpe en sportsmotorsykkel, Ducati 125 Sport eller Ducati 200 Elite, men på grunn av familieøkonomien måtte han nøye seg med en Ducati 175 TS. Etter hvert grunnla han Restauranten «El Riu», sammen med sin kone og bror, og for de første pengene han tjente her, anskaffet han seg er Montesa Enduro 360 H6. Litt etter litt begynner han å interessere seg for klassiske motorsykler og kjøpte en Guzzi 65 som han restaurerte. Denne hobbyen tar av, og Ricardo begynner å lete etter spanske motorsykler i området Levante. Dette ryktes, og mange kommer til ham for å tilby han motorsykler som ikke lenger blir brukt eller er forlatt. Han reiser også rundt i Spania for å besøke spesialmesser for å skaffe deler, men fordi han har sine forpliktelser i familiebedriften, må han ofte reise om natten, og i tillegg tilbakelegge mange kilometer på samme dag.
Bultaco crossere
Museum of Historical Vehicles «Valle de Guadalest».
Samlingen restaurerte motorsykler vokser, og etter 25 års med restaurering, åpnet han dørene her på museet i 2003. I dag rommer den 500 kvadratmeter store utstillingshallen 140 strøkne motorsykler, samt noen microbiler. De fleste fra 20- 70 tallet. Samlingen er imponerende, og vi måtte gå flere runden i lokalene, for å få med oss alle syklene som står tett i tett. Egentlig burde hallen vært fire ganger så stor, for at alt skulle kunne komme til sin rett. De fleste av syklene er av Spansk produksjon, da inkludert modeller fra Ducati og Moto Guzzi. Det er også sykler fra de andre europeiske landene her, samt sykler fra USA. Vi finner imidlertid ingen japanske sykler i lokalene, selv om et av de grommeste eksemplarene; Japuto 1000, har Honda-motor.
Ved siden av museet ligger fremdeles restauranten «El Riu», hvor vi kjøpte en nydelig lunsj, og i tillegg finnes det utsalg av lokale varer som Olivenolje, syltetøy m.m.
Har du ikke har vært på motorsykkelløp i den aller råeste klassen har du en helt herlig opplevelse tilgode. Dette er motorsyklenes svar på Formel 1, med de beste førerne i verden. Vi dro på finalen i årets MotoGP sesong, og her kan du lese om en folkefest helt utenom det vanlige.
Å reise innom et motorsykkelmuseum er alltid morsomt. Her i Gudalest var lokalet fylt til randen med flotte restaurerte motorsykler.
Vi fire som skulle på løp i Valenzia var; Tone Malme, Thomas Johansen, Sigurd Lunde og undertegnede. Etter at leiebil var hentet ut i Alicante, besøkte vi motorsykkelmuseet i Guadalest. I den 500 kvadratmeter store utstillingshallen var det utstilt 140 strøkne motorsykler, samt noen microbiler. De fleste fra 20- 70 tallet. Det var Don Ricardo Fracés Seguí, som etter 25 års arbeid med restaurering, åpnet dørene her i 2003. En imponerende samling.
Syklene sto tett i tett, og selv om mange av de var spanskproduserte fantes også mange andre merker.
To dager på banen.
Det var klart for første dag på banen, og jo nærmere Circuit Ricardo Tormo vi kom, jo flere politifolk var det. De organiserte trafikken til banen på en ypperlig måte. På tribunene var det god stemning, og det ble på ingen måte noe dårligere da spanjolen Jorge Martin fikk det beste startsporet i den største klassen. Lydnivået og hastighetene, selv i Moto3 var imponerende, og det var bare å innrømme for seg selv at du ikke hadde holdt følge i en eneste sving. Selv ikke med den raskeste sykkelen du kunne få tak i. Lydbildet var formidabelt, og da de største syklene var på banen var det helt magisk, og samtidig nesten uutholdelig. Det var som om hele lufta vibrerte i det ekvipasjene kom forbi. Vi hadde fått en bra tribune, og hadde oversikt over mange av banens heftigste svinger.
I Cheste er det en vanvittig folkefest på kvelden under løpsdagene. Her ruses det motorsykler til den store gullmedalje.
Ellevill folkefest i Cheste.
Vi hadde vi fått et tips om at det var et ganske bra liv i nærmeste landsby Cheste. Etter hvert som vi nærmet oss sentrum, ble det stadig flere mennesker, og motorsykler. Når syklene måtte stoppe for kryssende fotgjengere begynte en hysterisk rusing. Lydbildet i de trange gatene overdøvde selv lyden av MotoGP syklene tidligere på dagen. Utover kvelden ble gatene enda fullere, og overalt ble det både ruset og børnet. Noen sykler var faktisk bygget for å gi så mye lyd som mulig, og det var ikke bare mannfolk som rusa syklene. Både damer og barn var med på feiringen. Etter hvert som mørket senket seg ble det hele toppet til et maksimum, og stikkflammene sto ut av pottene på syklene. En av gutta helte popkorn i den glødende lyddemperen, før han igjen dro rulla i bunn, og snart spruta det ferdig poppet popkorn ut av potta. Selv om det hele var en nesten surrealistisk, harry opplevelse, var det vanvittig kult, og noe du ikke bør gå glipp av om du reiser på dette løpet. Husk bare øreplugger både på banen og i byen etterpå. Heldigvis var det også roligere områder, med konsert på torget og restauranttelt.
Gatene er fulle av folk, og lyden overgår selv lyden fra banen om dagen. Valentino Rossi, er en legende, det synes over alt. Vi ventet lenge på at knallerten bak oss skulle bli startet. Denne potta var byens største. Sigurd t.v. drømmer om en slik på Tigeren sin.
170.000 tilskuere.
170.000 tilskuere, pyntet med capser og spraglete t-shirts, ble geleidet inn på området i løpet av et par timer på løpsdagen. Denne dagen ble det mere dramatikk, og flere kjørte ut rett foran oss. Mellom løpene var det bare å søke etter skygge, for selv om vi var i november var det steikene varmt.. Hjemme publikummet ble til de grader tilfredsstilt denne dagen, med spanske seiere i alle klassene. Spanjolen Alex Rins vant nærmest som han ville i den største klassen, og Francesco Bagnaia ble sammenlagt verdensmester.
Det går unna på banen foran oss. Hastighetene er imponerende. Effekter må man skaffe seg, om man skal gli inn i denne mengden. Fra venstre: Thomas Johansen, Kyrre Hagen og Sigurd Lunde.
Vi spør turdeltakerne om deres opplevelse fra turen
Hva var det beste?
Tone: Det beste var stemningen, hele opplegget, turfølget, været og ikke minst gatefesten i Cheste.
Sigurd: Det er veldig morsomt å oppleve et sånt løp, og et sånt folkeliv. Det gire en helt annen følelse enn å se det på TV. Vi hadde også en helt vanvittig opplevelse i Cheste. Det var villere enn noen kan forestille seg. Vi var veldig heldige som fikk dette tipset. I tillegg til mye fine sykler var det mange spennende senioritas å kikke på 😊
Thomas: Hele totalpakka, og hvilke folkefest det var i Cheste. Opplegget vårt var perfekt, med avstand fra banen, og at vi hadde leiebil, som var den eneste fornuftige måten å transportere seg til banen på. Dessuten var det deilig med litt sommer igjen.
Nybakt verdensmester Francesco Bagnaia
Hva imponerte deg mest?
Tone: Det var hvor sykt godt organisert det var. At øvrigheta (les bl.a politi) deltok i gjennomføringen i så stor grad. Alt gikk på skinner og var profft. Og selv om jeg ikke skjønte et ord av hva de to speakerne sa, bidro de mye på stemningen. Og ikke minst gatefesten da, var vel ingen proffe arrangører der men allikevel så det ut som det var veldig organisert.
Sigurd: Løpet, hastighetene og prestasjonene på banen. Hvordan publikum oppførte seg, og heia på alle sammen. I tillegg var alt vanvittig bra organisert. Trafikkdirigeringen for å få 170.000 tilskuere inn på banen. Selv om det var mye folk, gikk alt smertefritt. Det var litt køer for mat og drikke på løpsdagen, men vi fikk kjøpt det vi trengte. Ble noen MotoGP trofeer med hjem også.
Thomas: Dette er jo den sjukeste motorsykkelklassen. Hvordan førerene håndterer disse beistene er helt utrolig. Ble også imponert av alle menneskene på tribunene, og alt livet som var rundt dette. Logistikken med hvordan alt var løst for å håndtere så mye mennesker.
Den norske klanen på plass
Har du noen planer om å dra på flere Moto GP løp?
Tone: Ja jeg kan gjerne dra til Valencia hvert år, usikker på de andre løpene da jeg tror det i Valencia skiller seg ut pga tradisjon 😀 Alt i alt en knall tur!!
Sigurd: Det ga mersmak, uten at jeg har bestemt meg for hvor jeg drar. Har vært i Assen før, det var også veldig bra.
Thomas: Ja så absolutt. Hele opplevelsen var morsom. Har lyst til å se andre baner også. Liker å oppsøke nye steder, kulturer og utforske. MotoGP er en fin mulighet til å oppleve et annet land.
Fakta:
Weekend billett til løpet ca. kr. 950,-
Fly til Alicante. T/R med flyr kr. 1390,-
Leiebil i fire dager ca. kr. 2.000,- (glem offentlig transport i Valenzia, du trenger bil eller motorsykkeltransport til banen)
Hotell tre netter i dobbeltrom, ca. kr. 1.500,- pr. person.
