Tekst og foto Kyrre Hagen
På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.
Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!
Første tur på egenhånd i «ødemarken»:
Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.
Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.
Ny dag er nye muligheter.
Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.
Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.
Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.
Retur:
Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.
Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.
Flateby’n treffer ei dame:
På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.
Hva lærte vi på turen?
- Take-away kan redde dårlig planlegging.
- Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
- Sats på venner for kaffe og kaker.
- Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
- Søk ly innendørs når det stormer ute.
- Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.
